HÆÆÆÆ – er du på bærtur???
Vi hadde med spann, så vi kunne plukke multer på heimvegen, tenkte vi. Så vi karra oss oppover de bratte bakkene, enda det var forferdelig vått og gjørmete i stien.
Vi skulle på topptur igjen!
YEAH!!! LIVET ER HERLIG!
Ved Mellomnatte-tjern blei det liv og lyd, skal jeg si!
Det er fint her oppe, og fiskeplasser i fleng, merkelig nok…
Nalle og Tassen fortsatte ufortrødent videre. Det var jo så lett å gå her i høyden!
Det var bare ett lite parti som skapte trøbbel. Men der viste Tassen oss litt av hva slags klatre-egenskaper som ligger i lundehunden.
Videre – videre.
Riktig så idyllisk her bakom Ålungruken, det har jeg sagt før 
Skogens konge såg vi også, langt der nede på myra.
Dit ned skulle vi…
Dette terrenget er ubeskrivelig kupert. Jeg nekter å stole på Endomondoen denne gang, denne turen MÅ ha vært på mer enn 1,2 mil…
Vi kom oss etterhvert ned til Ryfjell-tjern, takket være “flinke-Nalle-sti-finner”
Men videre bar det. Opp og ned, over myr, og gjennom kratt i bratte lier…
Endelig på toppen av Ryfjell! Her henger klippekort-tang og greier.
Her var det lunt, så her tok vi ei skikkelig pause…
Så til slutt, etter å ha gått nedover noen hundremeter, nådde vi målet!
Utsikt mot Kolsrud og Flå - og Ringerike mm i den ene retningen.
Og Bergheim og videre oppover Hallingdal i den andre.
Usigelig flott, men her kunne vi jo ikke være…
Heimvegen var LANG, og minst like kronglete og ulendt som sist…
Fisk vart det ikke på turen.
Og multa havna rett i magen (– og det var ikke lite!)
Jeg tilstår jeg var veldig, veldig glad da vi endelig kom ned til bilen igjen. Vi hadde gått og gått i over seks timer, og beina var skikkelig møre. Nalle fullførte turen med glans, og det hadde nok vesle Tassen også gjort – men jeg insisterte på å bære ham på deler av heimvegen. Og han klagde ikke.
Dermed var min 1. ordentlige sommerferie-dag over, og jeg er ikke sikker på om jeg greier å ett eneste steg gå imorgen.
Men, jeg pakker sekken, og kjører til Telemark 