Man skal følge sine drømmer.
Det er ikke alltid like enkelt, men denne dagen fikk jeg uventet hjelp…
Bjørn tilbød seg å være med på denne “oppdagelsesturen” som jeg visste ville bli en stor utfordring. Her er skikkelig gammalskog, svære steinurer – og det er svært bratt.
Turen starta ved Aurdalsdammen. Vi fulgte grusvegen en drøy km, før vi la i veg oppover lia. Iflg “vegbeskrivelser” skulle vi skrå vestover når vi kunne se Rauhåkenbekken på sitt bratteste punkt, og fortsette over ei storsteina ur. Da skulle hiet være nært, kanskje bare 50 m unna…
Selv folk som er kjent og har vært her flere ganger, kan visstnok streve med å finne fram.
Vi krabba og rota omkring, men måtte tilslutt snu og gi opp.
Vi brukte ca to timer opp, og en time ned. Det er ca tre km opp til hiet - en stigning på ca 400 m… Det smakte godt med en matbit, sjøl om skuffelse og lår svei.
Vi kikka opp mot fjellet gang på gang. Mat og drikke kan gjøre underverker, og det var vel Bjørn som til slutt sa det ; “vi prøver en gang til”.
Dette var virkelig ekte bjørneterreng…
..og en stor utfordring å gå her med to hunder i bånd!
Jeg turde ikke slippe dem, men vi kom oss etterhvert opp i riktig høyde. Det stemte med utsikten fra hiet, som vi hadde sett på bilder. Bjørn klatra rundt som en indianer.
“Nøve – kan dere komma hitover..?”
Og jaggu, der sto han og venta ved inngangen til det berømte hiet!
Jeg hadde aldri greid å finne fram med Nalle og Tassen i bånd, og jeg går jo som kjent ingen steder uten dem. Dette hadde jeg aldri, aldri fått oppleve om ikke Bjørn hadde blitt med. Men det skal sies, det har sin pris - jeg har lovd å vise ham vegen til Silkevatna 
Festningen har flere “rom”, ett vindu og en nødutgang. Innerst er bosua, der bamsen har liggi.
Utsikten fra hiet er fabelaktig!
Hiet blei oppdaga i 1902, og det har neppe overvintra bjørn her på lang, lang tid.
Men bjørner tiltrekkes av stedet den dag i dag…
Nalle likte seg veldig godt her!
Tassen var en smule motvillig. Han som vanligvis skal inn i alle slags huler!
Tassen var fornøyd da vi omsider kom oss ned igjen, og sola var i ferd med å gå ned i hele Vassfaret.
Femten minutter seinere var det mørkt i skogen…
Men hva gjorde vel det – vi hadde vært i Festningen!!!
Nå er ferien slutt, og jeg er sååå fornøyd med alt jeg har opplevd disse to ukene. Det har vært mange flotte turer her i nærområdet. Noe å leve på i lang tid.
Kvelden i kveld blei avslutta med blåbær-pai….