Sørbølnatten

Endelig ble det tur med Tove igjen

Da ho sendte meg melding om kvelden og lurte på om jeg hadde fri dagen etter, var det klart det måtte bli tur! Jeg tenkte vi skulle ta en snill tur slik at jeg ikke skremte henne, men Tove hadde andre planer. 

For ho hadde finni en spennende sti på kartet.

Det hadde muligens vært kortere vei å gå om vi hadde kjørt opp til Solheimsetra og gått forbi Gamlevollen, men vi kjørte opp Skardsvegen og parkerte i det minste i den andre enden av Gamlevollvegen og gikk mot Gamlevollen. Det var ikke fritt for at det ble noen forviklinger når målet viste seg å være sjølvaste Sørbølnatten - men da vi først kom fram til stistart, da var det ihvertfall ingen tvil om hvor vi skulle gå.

Enda så bratt og slitsomt det måtte være 😅

Det lå noen snøflekker her og der, det var bare til forlystelse.

Vi slapp ikke stimerkene av syne, for da hadde vi antagelig havna i uløkka før vi visste ordet av det 

Da vi hadde kommet oss opp gjennom skogen og opp på Lauvhaugen, ble det straks bedre føre 

- men mye brattere. 

Det var bare å manne seg opp…

for nå begynte stigningen på alvor!

Det hadde sett nesten umulig ut, men vi kom oppover steg for steg.

Stien var tydelig nok, den!

Dessuten hadde to vi erfarne stifinnere med oss.

Jeg tror forresten ikke det hadde vært mulig å komme opp andre steder, når vi først skulle ta snarveien til Sørbølnatten!

Tenk at vi endelig skulle komme oss opp på sjølveste spissen, den som vi, ihvertfall jeg, hadde fabla om så lenge!

Det var en fantastisk følelse å sitte der oppe og nyte «bragden» 😅

Men Findus ville høyere opp

Det gjorde seg med ei lita pustepause, men vi kunne selvfølgelig ikke sitte der å kvile på laurbæra.

Var vi på tur, så var vi på tur, det var ikke mer å si om den saken.

Så gikk vi ned fra spissen og oppover noen meter igjen..

Det var så bratt som det ser ut, men stien gikk heldigvis litt på skrå herfra, 

og det var litt snillere terreng 

Nå var vi på kjente trakter, Tove og jeg. 

9 år tidligere, helt i begynnelsen på vår felles tur-karriere, var vi på cachetur til Sørbølnatten.

Det første vi gjorde da vi kom opp denne gangen, var å logge oss inn på Fjelltoppjakten for å registrere besøket 😅

Tove gikk for å sjekke at alt var i orden med den gamle cachen, og vi fulgte etter…

Alt var i skjønneste orden. Den hadde til og med hatt flere besøk etter at vi var der i 2016

Det var kjekt å se snø igjen, men skiføre var det ikke her oppe heller.

Toppene ligger på jamnt over 1200 m videre innover.

Sjølve Sørbølnatten er 1205 moh. og der slo vi oss rett ned. 

Sist vi var her, hadde vi ikke hatt tid til å sette oss fordi tåka kom tjukkere og tjukkere.

 Takk og pris for at vi gikk samme vegen tilbake, og ikke prøvde å gå nedover her 😅

Tølle og Tove er fremdeles sånne alle tiders bestevenner 💕

Her kunne vi sitte i en evighet for å beundre utsikten

Ei ørn kom plutselig seilende over oss for å se oss an. Vi var tydeligvis ikke spesielt interessante, for den ble borte like fort som den kom.

Faren avblåst, småtasser😅

Utsikten var fabelaktig 

Noen små skyer leika med lyset, men det var så og si ikke ett vindpust.  

Til sommeren blir det flere turer innpå her, langt fra folk og larm.

Tenke seg til så lite snø den 8.april!

Her som det ofte er skiføre til langt uti mai. Men hadde det vært snø, eller vått og glatt, da hadde vi ikke gått utover denne stien her…

Nedstigningen kunne begynne, og det var ikke fritt for at vi var en smule bekymra for enkelte partier. Men vi visste jo det var mulig om vi bare tok tida til hjelp. 

Trygt og fint nede i dumpa 😅

Det var da vi gikk herfra og opp mot spissen, at vi opplevde noe merkelig. Vi hørte plutselig en vill, snerrende lyd rett framfor oss. Hva i all verden var det? Ett skadd dyr ørna hadde tatt??

Småtassene reagerte med uro uten å bjeffe, og Tove snek seg framover. Det virka som om fresingen kom fra en stein?!? Brått endra lyden retning og skjøt fart rett over stien, gjorde noen virvler innunder neste stein, og så forsvant det rett opp i løse lufta.

Vi skvatt skikkelig, alle sammen!

I noen sekunder sto vi som spørsmålstegn 😱 

Småtassene virra omkring og leita etter ett eller anna, men alle spor var selvfølgelig fordufta.

Det må rett og slett ha vært en helt merkelig virvelvind! Det var en rar opplevelse,

Turen fortsatte, men Findus satte stadig på den berømmelige lundehundbremsen.

Han ville nok helst gått sine egne veier, men måtte finne seg i å gå i kort bånd. 

Noe anna hadde vært livsfarlig…

Disse tre har ikke vett til å være redde 😂

Det var rett og slett en fantastisk utsikt som måtte nytes med jevne mellomrom 

Tenk at vi hadde vært oppå den spissen der - og vel så det!

Lundehunder på stein er faktisk ett sjeldent syn

tatt i betraktning av at de er en av verdens sjeldneste hunderase 😅

Vi fortsatte på den smale sti på den skarpe ryggen, 

ingen av oss hadde lyst til å trå feil verken på den ene eller andre sida.

Da det bratteste var unnagjort, tok oss enda en pust i bakken.

Om en hadde vært litt skjelven i knea innimellom, så var det verdt det 

Tove hadde att litt niste, ser det ut til 😅

Så bar det ned i skogen med oss att.

Det vart nesten rart gå på flatmark igjen.

 Småtassene tok seg noen raserunder i snøen for å bruke opp kreftene.

For en fin tur det hadde vært opp dit!

Stistart var godt merka, og stien var godt brukt, 

så turen kan trygt anbefales til alle som liker bratte bakker 

Hadde det vært sommer og sol, skulle vi tatt oss en dukkert i denna kulpen.  

Det dukker nok opp en anledning en vakker dag.

🌞

Tusen takk for at du lokka meg med på denna turen, Tove!

Det tok lang tid å skrive dette innlegget, og jeg tror aldri jeg har tatt så mange bilder på en så kort tur før. Men jeg måtte jo få det «ned på papiret» 😅

Nå har jeg noen dager påskeferie, og i dag ser været lovende ut.

Så, ingen vet hvor påskeharen hopper 😎