Vi kan det å nyte tilværelsen, vi!
I kveld kunne jeg feire funnet av cache nr 112 og 113.
Den første var det beryktede Fiskebekkjuvet…
Jeg var ganske sikker på å finne den denne gangen. To mislykkede førsøk hadde jeg allerede, men jeg hadde vært så nære at jeg trodde jeg kunne se cachen – den hadde bare vært klin umulig å nå tak i!
Planen var klar. Men det ble verre enn jeg hadde trodd, å komme seg på den andre sida av Fiskebekken. Mosen var våt og glatt, og steinene var isbelagte - og vatnet var selvfølgelig iskaldt. Etter å ha traska opp og ned, la jeg meg på alle fire – og krabba over som ei bikkje…
Fy fader, det var flott her – men litt skummelt også!
Nalle liker seg ikke når det er så ulendt, så jeg bandt ham i ett tre da vi nærma oss
Tassen kunne ikke forstå at dette var noe å juble så høyt for -
men jeg blei sittende i skrekkblanda seiersrus og se meg omkring i juvet.
Etterhvert måtte vi prøve å karre oss opp igjen!
Den koselige Bjørhushytta er åpen for alle, men vi tok kaffen og nista ute i solveggen, vi.
Det går fine gamle stier i dette området. Vi fulgte en oppover, i håp om at den ville komme opp på Fjellsetvegen – men tilslutt så måtte vi bare krysse over Fiskebekken igjen, og ta en “snarveg” tilbake mot Vassfarvegen.
Sola går jo så tidlig ned…
I dalen lå tåka tjukk, og det var ikke en sjel å se på stasjonsområdet…
Og denne gangen kunne jeg endelig signere i den minste loggen jeg noensinne har sett 
Vi hadde en tipp topp dag i går også.
Det var skikkelig glatt over Teinevassåsen, men nede ved Strøen var det bart og fint. Planen for dagen var bla. Kviturdkollen, den lyse kollen som stikker opp i bakgrunnen.
I dette området har vi leita etter Kviturdhiet ett par ganger. Sist helg var Bjørn der oppe, sammen med fire kompiser – to av dem hadde tilogmed vært i hiet for fire år siden. Men hiet er så godt kamuflert – at nesten ingen greier å finne det igjen! Unntatt de som har gps-koordinatene og vet hvordan man bruker dem…
Hiet blei oppdaga av elgjegere høsten 2008 – da elgbikkja fikk los utafor den gedigne maurtua. Bamsen fikk sove i fred der den vinteren, men han kom aldri tilbake. Han la ut på vandring etter binner, og de var ikke å finne i Vassfaret. Han blei dessverre skutt i lisensjakta oktober 2012 i Stor-Elvdal(Hedmark). 315kg var den flotte hannbjørnen.
Jeg har fått så innmari lyst til å finne dette hiet, jeg da… Sjøl om det visstnok har rast sammen, så er det noe helt spesielt. Bjørn blei med meg igjen, og nå visste han iallefall hvor vi skulle begynne å gå.
Det rare er, at jeg gikk opp her tidlig i høst, sånn helt på feelingen…
Vi gikk omkring på kryss og tvers, i retning Kviturdsetra. Jovisst er det bjørneterreng her.
Vi hadde akkurat passert ei myr, da Bjørn ropte på meg…
Det var helt tydelig at her hadde det vært en bamse på ferde. Store steiner var gravd ut under maurtua, slik at det blei ei fin hule, men ikke stort nok til at han hadde overvintra her. Sjøl om det var sammenrast, og ei ny maurtue var bygget - var hiet stort nok til Tassen.
Kviturdhiet var det ikke, men det var moro å finne spor etter bamsen! Og vi hadde ikke gått langt, før vi oppdaga enda ett uferdig “bjørnehi-prosjekt”. Det var ett stort hulrom under denne tua også!
Det er helt typisk det, at bjørnen prøver seg fram, og graver litt her og der – før han blir fornøyd. Dette var gamle “hi”, men jeg var kjempefornøyd med oppdagelsene våre, og jeg fulgte gladelig med Bjørn heimover.
…
Jeg greide likevel å lokke ham med bortom Kviturdkollen 
Jeg tror ikke han angrer på det, for vakrere utsikt skal man leite lenge etter.
Og der satt det jammen en brun en, og betrakta sitt rike – han ensa oss knapt…
