Små-Tassene og jeg

Tro det eller ei - vi har vært på langtur!

Bilturen tok såvidt over tre timer, og så langt har vi ikke kjørt på mange år...

Vi rakk bare såvidt å komme oss ut av bilen, før vi la ut på tur
med disse her.

Det var ett utrolig hjertelig gjensyn!

Nye oppdagelser sto i kø.

Vi fikk møte de tre fineste kvigene i verden - Alma, Selma, Elsa
- og en spill levende fjøsnisse!

Kvigene måtte vi se litt nærmere på
....eller, de måtte se litt nærmere på meg, nykommeren.

Telemarkskviga Alma er sjølveste sjefskua.
Hei Alma!

Takk og pris ble jeg godtatt ganske fort.

Gry var helt avslappa, og klappa og nussa på dem som om det var den naturligste ting i verden!?!

Inne i sauefjøset var det også noen nykommere.
De to voksne søyene flytta inn engang før jul, og for to uker siden
kom det fem små lam til verden

Jeg var nok litt høyere i hatten der inne...
Det finns vel ikke noe søtere i hele verden 💓

Nalle følte seg umiddelbart heime på Glenne, men Tassen hadde aldri vært her før - og han syns det var kjempespennende å komme på besøk til jentene. Han var hoppende glad og fikk liksom aldri nok, men tilslutt måtte han gi tapt for Jon Blund han også.

Det var ingen problem å ta med seg Nalle og Tass på tur!
De sov som stein natta igjennom,
og da morgenen kom med øse pøse regnvær - sov de litt til...

Vi våkna igjen litt seinere av fuglekvitter, hanegal, breking og rauting
- akkurat slik det skal høres ut på en bondegård!

Og attpåtil venta Gry på oss med grovt, heimelaga brød og kokte egg til frokost.
Her kunne vi absolutt slått oss til i flere uker.

Men, vi hadde bare denne ene dagen - så denne dagen skulle vi rekke ALT!

Vi kjørte ut til Hvasser.

Gry mente vi måtte se og lukte på havet når vi først hadde kommet oss nedover til
Færder kommune.

Det var grått og litt vått da vi begynte å gå på Kyststien.
Men vi hang ikke med hodet, slik som blåveisen 😅

Noen gjerder var mye finere enn andre.

Det var Grys idè å plassere hundene helt ut mot havet.
Noen ser visst mer veltilpass ut enn andre!

Sola kom fram etterhvert, og vi gikk en kjempekoselig runde langs hav, gjennom nye "hytteparadis" ...

...og gjennom den fine, gamle, helårsbosetningen på Fyn - som også har blitt sommerhytter.

Tidligere var det loser og deres familier som bodde her.
Fynsbakken er den største og utvilsomt den vakreste av Hvassers gjenværende "bakker, med lange tradisjoner til smuglertid, St.Hansfeiring og Hvasser-dager ...står det å lese i cachebeskrivelsen om Fynsbakken...
en cache jeg forøvrig ikke fant

Losbåten kom tøffende inn i den idylliske vesle havna, da vi forlot Hvasser og satte kursen tilbake til Tjøme.

Tilbake på gården venta både to og firbeinte på selskap.
Gry har 12 islandshøner og en hane, han Haldorsen - det var gårdens tobeinte. Han Ola hadde reist inn til Oslo på jobb.

Jeg tok en liten prat med dem, mens Gry gikk inn i fjøset og henta Agneta og de tre små røverne.

På Glenne får alle sammen lufte seg. Gry har gått en liten tur med søyene siden i slutten av februar, og nå venter de bare på at grasset skal bli litt grønnere...

...og at de tre kvigene vil akseptere å ha breking i hælene.
Annifrid med sine to fikk også lufterunden sin 💓

Jeg kunne gjerne ha slått meg ned i sauefjøset noen dager.
Ingenting gir vel slik vårstemning som spretne små lam om våren!

Så var det kvigene som skulle ha litt kos igjen.
Den "vesle" svartkvite Røroskua er ei utrydningstrua rase. Ei så tillitsfull og kjælen ku som Selma har jeg aldri sett, men så har jeg ikke sett så mange kuer heller, egentlig.
Jeg visste heller ikke at kuer skal behandles som dronninger, men det skal de visst.

Jeg vet bare at kuer er kloke dyr med masse personlighet, og takket være ildsjeler som Gry og Ola - har disse gamle, norske rasene en sjanse.
Den staselige telemarkskviga Elsa er litt forsiktig, ho er den yngste i flokken.
Neste sommer har de kanskje kalver alle tre, men denne sommeren skal de bare kose seg på grønne enger.

Joda, bonderomantikken blomstrer på Glenne.

Vi tok oss en liten matbit og kvil etter dette, og kvelden nærma seg skrekkelig fort.
Tilslutt måtte jeg nesten trygle om å få bare en liten tur opp på beitet igjen.

Og tur blei det!

Jeg syns det er så innmari fint å gå i denna skogen!

Vanligvis kan hundene springe løse her,
men nå hadde de visst ikke ork til mer.
Dessuten hadde rådyra nettopp gått her og beita, vi skremte dem da vi kom.

Vi slo oss ned på Brannåsen og bare nøt kveldsstunden sammen.

Dagen hadde vært helt perfekt.

Vi hadde opplevd alt vi hadde drømt om, tilogmed fått det været vi ba om!

Sakte, sakte gikk vi gjennom skogen. Det rasla i vissent løv.

Snart blir det irrgrønt i løvskogen til Milli og Tjorven.

- men da er ikke vi der.
Vi måtte innse at husmorferien var over og vi måtte komme oss heimover.

Tusen, tusen takk for oss, vi koste oss nesten glugg ihjel!
- og jeg lengter tilbake til måkeskrik og alt sammen...

Vi overgikk nesten oss sjøl i reiselyst den helga.

Ja det må jeg si, vi var i Flå dagen før - dvs lørdag -
da var det Alpakkautstilling i Thonhallen og 149 alpakkaer skulle vise seg fram fra sin beste side!

Der var store og små i alle slags farger, det finns visst nærmere 250 fargevariasjoner i alpakkafiberen.

Alpakkaen blir oppdretta for ulla sin del, og derfor ble jeg spurt om jeg ville komme å spinne, for å vise hvordan fleecen kan brukes. En voksen alpakka gir mellom 3 og 5 kg fiber i året, og siden den ikke inneholder lanolin er den ekstra gunstig for allergikere.

Ull, hår, fiber, fleece - kall pelsen hva man vil - den er herlig å spinne av!

Jeg tror jeg vil ha en alpakka.
Neida, men jeg fikk prøve en moderne, snerten, liten rokk -
og DEN står høyt på ønskelista nå 😉

Det er så greit med hverdager, som inneholder litt forskjellig.

Jeg hadde full dag på Gol på tirsdag, men kveldene er lyse og lange nå i slutten av april, så det er alltids noe å finne på når man kommer heim, sjøl om klokka gjerne blir minst 19 innen man får av seg arbeidsklærne.

Jeg gjør jo egentlig minst mulig, da men.

Slipper ut hønene, og lar dem ta seg av hagearbeidet.

Det blir dårlig med tulipaner iår, for de smakte visst godt 😅

På fridagen var jeg desto mer effektiv her hjemme.

Da fikk jeg gjort reint både i hønsehus og kaninhybler

....bare ikke i mitt eget «grisehus»

Det var fint vær, så vi gikk heller en tur da det viktigste var gjort.

Ved Dekkan lå det snø i vegen, så derfra tok vi snarveien opp gjennom skogen, til vi kom på Mastestien.

Flott utsikt over Bergheim!

Torsdag hadde vi god tid før jeg skulle på jobb i Flå, og været var berre lekkert.

Stripa hadde slikt å gjøre...

Jeg satte meg til rette i solveggen, og prøvde å få noe mer ut av papillon-ulla.

Veldig kjedelig å sortere, men det blei da litt igjen som det var mulig å spinne av,

bare det blei karda godt sammen med saueulla.

Nalle lå i skyggen på sin faste plass.

Klesvasken hang på snora.

Garnnøster blei vinda opp, og nyvaska saueull hengt til tørk i sola.

Ikkeno stress.

Og mine første timer aleine i bokhandelen gikk over all forventning.

📖

Fredag var det jobb i Gol igjen, og taco til kvelds.

Aprilmåneden byr som kjent på all slags vær, og det er bare trivelig å fyre i ovnen.

Men ganske utrivelig å måtte plukke Tjøme-flått av bikkjene.

Fysj og æsj, så glad jeg er for at vi ikke er invadert av slike krek i skogen vår.

Takke seg til snø og kulde langt uti april!

Nalle og Tassen setter ihvertfall stor pris på de siste snøhaugene.

De finnes fremdeles.

Jeg hadde egentlig tenkt meg til Storefjell for å gå på ski etter jobb på lørdag, men de måtte altså nøye seg med en gammel snøhaug.

Vi kom oss heim i rimelig tid istedet.

Hønene slapp ut, mens jeg satt vakt og koste meg med lørdagsgrauten.

Jeg kan ikke se meg mett på disse islendingene 🐔

De røde hønsekammene strutter av energi om dagen.

Tassen har blitt skikkelig flink til å passe på dem.

Og hønene legger mange egg.

Noen dager bare fire, men noen dager er det full uttelling og seks egg.

Skulle bare mangle at de ikke fikk komme ut i hagen når været er så fint som nå.

Bare Kykle er Kykle...

Når man har slike trivelig kvelder, er det helt OK å bruke deler dagen av dagen innadørs.

Og idag hadde jeg hele søndagen på jobb aleine på Notabene.
Butikken er liten, men stappfull av bøker og ting og tang!

Jeg hadde noen «startproblemer» idag, og blei ganske svett da jeg ikke fikk logga meg inn på kassa mens kunder sto og venta. Men folk er snille og forståelsesfulle når man sier det som det er, og de tar det med ett smil.

Smil til verden, og verden smiler til deg - heter det seg.

Nå tror jeg at jeg har vært igjennom det som må til, for at jeg skal fikse det greit neste gang, ihvertfall.

Tassen sov seg gjennom hele arbeidsdagen, og resten av søndagen tilbrakte vi utendørs.

Stripa satt trygt og oversiktelig, og «jakta» på fuggel i dag 😅

Dette var enda en slik fin dag som kom og gikk....

Imorgo har e fri.

Men, bilen min må på verksted og jeg er dritredd for å høre hva som egentlig feiler den denne gang.

Tvi tvi!

Jeg har knapt tenkt på anna i hele dag...

Da jeg skulle på jobb forrige tirsdag, var ikke Berlingoen helt samarbeidsvillig, kan man si.

Det lyste diverse lamper som ikke skal lyse, men jeg tok sjansen og kjørte til Gol likevel. Alt hadde vært iorden kvelden før, da jeg kjørte heim fra Tjøme. Han var nok bare sliten, stakkars. Furta litt, kanskje. Ville helst reist til byen, nyvaska og fin som han var.

Franskmenn er jo gjerne litt sånn «rare»

Berlingoen min kom hit til dalen fra Oslo for fem år siden, han nærmer seg nå ti år. Han er nok i mimrealderen, lengter tilbake

Han har egentlig skranta litt siste året, men det er slikt vi begge helst vil glemme.

Han er jo like fin utenpå den dag idag.

❤️

Lyse-sjuka gikk ikke over, så han fikk kvile resten av uka.

Han ble ikke det minste sjalu da jeg lånte gamlebilen til Bjørn.

Han bare sto der - helt til idag.

Da ville Tore på Nesbyen Bil ta en liten titt på Vidunderet mitt.

De to er gamle kjente, og der var han i trygge hender mens Nalle, Tassen og jeg gikk en tur i Nes.

Det blir litt feil å si vi gikk I Nes, for vi gikk FRA Nes og oppover i Påverudlia.

Vi gikk og gikk, og tilslutt var vi helt oppe i Påverud.

Det er en vakker, liten plass på jord,

men duren fra ett aggregat ødela litt av idyllen så vi snudde fort.

Vi kunne jo ha fortsatt opp på Beia, men jeg tror kanskje det lå litt for mye snø i skogen.

Og det hadde vært fryktelig ergerlig å snu rett før toppen!

Vi tok oss en pust i bakken ved den gamle hangglider-rampa.

Kan ikke skjønne hvorfor den ikke blir holdt istand og brukt.

Tenk å sveve ut herfra og nedover dalen.

Vi kunne kanskje tatt snarveien om vi hadde hatt noe å fly med.

Men vi hadde det ikke travelt.

Fremdeles ingen melding fra Tore om at bilen var klar, så vi tok en liten avstikker nedom Ankerbråten.

Noen år siden sist vi var her.

Noen år siden sist NOEN var her.

Trist å se forfallet.

Men naturen ordner opp og tar tilbake alt dette her, det tar bare litt tid...

...før alt blir til jord igjen...

Åhhh, hvordan gikk det med Berlingoen - var det håp om bedring?

Det er forholdsvis skyggefullt på denne vegen som ligger så tett inntil Beia, og det var mye snø mange steder,

men det er hogd mye skog den siste tida og utsikten mot Nesbyen er det ingenting å si på.

Etter 3,5 time og ca 13 km, fra ca 150 moh til ca 710moh og ned til 150 igjen

så var vi tilbake hos Nesbyen Bil, og jeg var noenlunde forberedt på dommen....

Lysesjuka var skikkelig alvorlig, og prognosene var dårlige.

Jeg husker ikke akkurat hva Tore sa, men vi ble enige om å avslutte videre behandling.

Jeg kunne kjøre hjem, men han råda meg til å parkere den ett sted for godt.

Det blir ingen nye sommerdekk, det blir ingen ny sommer engang.

Kjære vene så mange morsomme turer vi har hatt.

Denne bilen var alt jeg hadde bruk for, den var Drømmebilen, og den har gitt meg rikelig av både gleder og sorger.

Den beste og fineste bilen jeg har hatt.

Tusen takk for fem gode år.

❤️

Men herregud, den er BERRE ein bil.

Jeg skal nok greie meg uten den sære franskmannen...ehh bilen...

R.I.P

1.mai la snøen seg igjen.

Tassen måtte i dusjen, for å få sin ukentlige behandling med Epi-Soothe.

Bare en gang til, nå Tassen 😉

Utpå dag ble været bedre, og jeg skodde meg med joggesko,

...men jeg beholdt klokelig ulltrøya på, da vi gikk Geitsundrunden.

Nå blomstrer blåveisen overalt i Bergheim.

Det ser ut til at det blir mer av den for hvert år som går!

Maigull vokser bare i fuktig skogbunn, og det er det nok av her...

Den lyser opp!

Onsdag vaska jeg bil igjen...

Vi har blitt enige om at jeg overtar gamlebilen til Bjørn, men den trengte virkelig en vask i det godt innrøykte førerhuset. Jeg skrubba med zalo og en dråpe salmiakk, og ble tilslutt fornøyd med resultatet.

Kronen på verket blei tilslutt hengt opp i sladrespeilet.

Hundebura har blitt forsvarlig montert baki bilen,

og gutta er sånn passelig fornøyde...

Jeg tror det blir bra, jeg.

Ingrid har også vist at ho er en liten optimist!

Gudene veit hva som egentlig foregikk i dagene (timene) sammen med Ludde...men de var veldig gode venner den siste dagen de var sammen utendørs. Det var den 25. april...

Torsdag begynte også temmelig grå, og det var helt OK.

Da fant jeg fram alpakka-fleecen jeg fikk etter «spinne-oppdraget» på Alpakka-utstillingen for noen uker siden.

Jeg syns rett og slett det blei for kjedelig å spinne av de perfekte kardeflaka, så jeg fant ut at jeg skulle blande den med Nalle-ull.

Sjekk brunfargen, da!

Nalles underull er temmelig grå, men sammen med den brune alpakkaen, blir det ganske likt pelsefarga hans - og det hele ble med en gang mye mer interessant. Nå skal jeg spinne og spinne, og tilslutt strikke en genser av dette her.

Det blir en «meningsfull» genser.

Da sola etterhvert fikk skikkelig tak, måtte vi ut og gå en tur.

Nalle blei med på vesle-runden, men han nekta plent å bli med oppi Masteløypa.

Han fikk selvfølgelig vente heime, mens Tassen og jeg stakk til skogs.

Bekken gikk litt løpsk oppi stien, men ikke verre enn at vi kom oss tørrskodde oppover.

Tassen har ikke lyst til å vasse han heller, nemlig.

Så var det hopp og sprett oppover i eventyr-skogen.

Jeg syns denne delen av Mastestien var forferdelig bratt etter ett halvt års vinterdvale,

og hadde mer enn nok med å følge min egen skygge.

Tasselass var førstemann på Nallenatten ❤️

Så var det hopp og sprett nedover stien.

Den fine og spennende skogen - hvor gaupe, hjort og jerpe trives like godt som oss.

Det er deilig med skogstur etter mange måneder med snø.

Nå er det våren som er best.

Etter disse tre dagene, fulgte tre arbeidsdager.

Idag, søndag - var det over 20 varmegrader og da jeg kom heim i kveld,

var den siste rest av takras borte, og lauvskogen hadde blitt grønn!

Det er ikke alle som jobber like mye på søndager i Flå heller!

Jeg har hatt to jobbe-søndager på rappen, jeg - mens han bare ligger der!

Bamsene skal ha stått opp nå, langt uti mai. Men man kan jo lure...

Er det vinter eller er det sommer?

Slik såg det ut ved Reset i dag.

Jeg betalte sommerpris, og parkerte bilen oppe ved Godvatna.

Skiføret var dårlig, men det var deilig med snø ❤️

Småbekkene var store og viltre,

- men jeg kom tørrskodd ned til Strøen.

Det var bare noen få snøflekker som måtte forseres, før vi nådde dagens mål.

Så kunne jeg endelig sette meg på trammen -

- og nyyyyte utsikten «min» i alle retninger.

Etter ei kaffepause, måtte jeg gå og se nærmere på elva.

Jeg tok meg enda en kaffekopp og varma noen pølser, før vi fant sengene våre. Elva dundra jamnt og trutt, og innimellom kom det noen harde vindkast som virkelig rista i hytteveggen, så det tok litt tid før vi sovna. Men gud så deilig det var å være tilbake, og kunne legge seg på lading.

Vi begynte ikke på heimvegen før klokka nærma seg 19.

Hehe, her fikk vi oss en god latter; noen har skrivi

OBS HALLING, framfor hytteparadiset til Bjørn og Oddvar 😅

Det lå fortsatt is på Strøen, og snøflekkene var kjærkommen avkjøling for en gammel lapp.

Det er ganske uframkommelig utafor allfarveg nå, og vi merka at regnet nærma seg.

Vi rakk nesten opp til bilen, før regnet innhenta oss.

Det regna i Nesbyen også, og mere smeltevann er i vente...

Det blir spennende å se hvor stor vårflommen blir i år...

Så var det søndagskveld igjen, og pengene tjent.

Jeg liker meg i bokhandelen, begynner å føle meg kjent der nå. Det er ikke den største trafikken enda, men den vil bare øke utover nå som sommeren nærmer seg, så det har vært greit med en mjuk start.

I går var vi på tur igjen...

Vi kjørte opp til Veneli denne gangen. Det lå endel snø der oppe, så jeg var usikker på om det ville være mulig å komme ned i Vassfaret fra denne kanten - men det var verdt ett forsøk.

Etter den første km, var det ingen problem å gå i vegen nedover, men i skogen var det for vått.

Så vi fulgte elgens fotspor nedover.

Stien ut til Hallingtjedn begynte veldig bra, men det var temmelig blaut innen vi nærma oss tjernet.

Pytt pytt, det var varmt i lufta, og bare deilig å være på tur.

Jeg hadde ingen spesiell plan for dagen, og da det viste seg å være vanskelig å krysse bekken, fikk vi heller gå langs Nevlingen på halling-sida.

Nevlingkollen ruver i landskapet og speiler seg i Nevlingen.

Laaangt der bak skimtes Vassfarplassen, delvis gjemt bak Tjuvodden...

Vi kunne gå til Tjuvodden, vi!

Takk og pris for at vi ikke gikk over bekken,

for ved demningen står det parkert flere biler, og vi ser følk overalt.

Selvfølgelig er det flere ute og nyter vårværet.

Men på sida «vår» er det ingen andre. Heldigvis er det stengt for biler her.

Det var ikke bare bare å ta seg fram til Tjuvodden...

For sjøl om jeg ikke er redd for å bli våt, prøver en liksom å unngå det i det lengste.

Og så er det ganske ulendt oppi skråningen her.

Jeg spekulerer litt på navnet, og ser for meg gjemt tjuvegods og fine skatter i flere av disse hulene...

Det er sikkert nedgravde skatter på de små øde øyene også.

Tassen ser lengselsfullt utover, men vi orker ikke å legge på svøm..

Men vi har ihvertfall finni ett fint sted å slå oss ned.

Nalle velger selvfølgelig å legge seg i snøen ☺️

Tilogmed Tassen unner seg en stille stund - i lyngen.

Det er vel på tide å ta fram nista også, tenker han nok...

Og de får en boks kylling og villsvin på deling, men jeg tar ei brødskive med brunost.

Da smaker kaffen ekstra godt.

Tove har lært meg ett triks.

Jeg har bare varmt vann på termosen, og ett par teskjeer kaffepulver i en termokopp. Så i den første matkvila, drikker jeg alltid kaffe.

Men i den andre kvila, da brukes koppen til varm kakao...

Kunne jo hatt rettikoppen-suppe eller noe anna godt også, men kakao er jo kjempegodt på tur, da.

Her hadde Tove likt seg også, tenker jeg.

Ho var med meg i tankene, og blir forhåpentligvis med oss en tur til sommeren.

Etter den lange, gode kvila, begynner vi å gå oppover igjen.

Sola leiker gjemsel, og det er helt greit i bakkene oppatt.

For de er ganske lange.

Heldigvis har ikke snøen smelta i løpet av dagen....

Nalle fikk liksom nye krefter etter snøbadet,

og det ender med at vi fortsetter forbi bilen, og opp til Bjødnahaugem.

Og da er det ihvertfall på høy tid med vaffel - og kakao!

Tassen og jeg beundrer utsikten ned i Vassfaret,

mens Nalle drømmer seg bort i snøflekken sin.

Det vart slik en fin dag.

Og jeg som nesten ikke hadde hatt ork til å legge ut på tur...

Gutta er fornøyde, og jeg er fornøyd. Og takknemlig.

Det er hogd mye skog i Heievegen overfor Flå den siste tida. Utsikten ned mot bygda er så fin.

Og så har det dukka opp mange steinrøyser og hustufter fra gamle husmannsplasser.

De bodde avsides de som bodde på gårdene i Vassfaret, men neimen om det kan ha vært greit å være husmann i Flå heller.

Å jobbe på en søndag var nok syndig i gamle dager, men

Vi veit ikke hvor godt vi har det.

Mandag 7.

FULL SNELLE OG SLAPP LAPP

Og jeg er godt i gang med å strikke meg lapphund/alpakka-genser!

Mandagsfri føles bestandig bra ☺️

Tirsdag hadde jeg lang arbeidsdag, men etterpå bar det rett opp til Torpomoen der Hallingdal Hundeklubb inviterte til Vårslipp.

Tassen og jeg måtte være med.

Først viste klubben fram alle aktivitetene de kunne tilby medlemmene sine, og det er ikke lite!

Tassen prøvde seg på rallylydighet og agility, men morsomst av alt, var nok Smeller.

Her fikk han prøve seg på romsøk. Ellinor hadde gjemt yndlingsleika hans i ett ukjent «rom»

https://www.youtube.com/watch?v=REdWUiyTVkM&feature=share

Onsdag var også arbeidsdag.

Og vannet steg....

Hallingdalselva steg faretruende fort, og iløpet av fredagen ble flere hus oversvømt og rv 7 stengt ved Nesbyens.

Men vi var heldige og unngikk både oversvømmelse og stengte veier de dagene vi var på farten.
På torsdag, himmelspretten - var vi jo ved Strøen.

Det blei etterhvert mye vann på Bergheim også, det er vakkert, til en viss grad!

Men at turvegen vår ble oversvømt og kveldsturen amputert, det likte ikke Tassen...

Varmen gjorde også sitt til at lauvet ble grønt «over natta», og blomster og ugrass skaut i været.
Brennesle er snaddermat nå om våren.

En liter friske skudd, og en liter vann + en liten kvast løpstikke, blir den deiligste suppe...

Suppa inneholder enda noen små smaksforsterkere, og ifølge Runar er dette verdens beste suppe 😉

Vi hadde gjester på fredag, serru - og disse gjestene fortjente kun det beste.

Kirsebærtre og hegg slo ut i full blomst i løpet av helga.

På lørdag var vi ved Nevlingen, og søndag på jobb hos Notabene.

På mandag fikk Nalle og Tassen seg en real «kattevask» før frokost,

Det var mangeogtjuegrader, da jeg satte meg i skyggen og klipte Ludde.

Det var deilig for ham å bli kvitt den varme ulla.

Mens jeg satt med Ludde på fanget, dro Bjørn til Flå og henta mamma.

Stripa kom og gjorde seg til....ho hadde forresten drept en hoggorm tidligere på dagen.

Ho er ikke så uskyldig som ho ser ut, nei!

Hoggormhodet lå adskilt fra kroppen, så ho hadde gjort jobben grundig...

Og Stripa var frisk som en fisk.

Dagen var som sagt fryktelig varm. Vi satt ganske apatiske i skyggen alle mann, men vi tok oss en liten tur opp til Henrud og kjøpte blomster før det blei for seint på dag. Det var jeg som beklagde meg aller mest over varmen...Mamma og alle de andre så ut til å kose seg og prise «sommer’n»

Myggen har ikke kommet enda, og det er da enda bra!

Mamma planta blomster på pappas grav, så alt skulle være fint til 17.mai.

Det er viktig, det.

Og så var den dagen over, og ei ny arbeidsuke er i gang.

Ei ganske kort arbeidsuke 😉

Denne torsdagen var en helt spesiell dag.

Jeg må tilstå at jeg aller helst feirer den ute - alene - i norsk natur.

Men sammen med hundene, såklart.

Siden søstera mi kom heim fra Sandnes i år også, tok ho seg av mamma og familien sin,

og jeg kunne stikke til fjells sammen med mine kjære.

Vi gikk rett til topps på Jordesmyrnatten for første gang i år.

Vi tok oss god tid på toppen.

Det ergra meg litt at jeg hadde glemt flagget i bilen.

Det røde, kvite og blå flagget passer så godt sammen med blå himmel og kvit snø!

Norge ❤️ mitt Norge

Jeg er så stolt av dette vakre landet vårt!

Glad og lett til sinns gikk vi ned til Siggeset igjen, der bilen sto parkert.

En slik liten tur, gjør så godt for kropp og sjel.

Dagens frokost hadde bestått av grønnkål-suppe med egg og rista brød,

og til middag lagde jeg meg rømme-risengrynsgrøt.

Som om ikke det var nok, ble det spekemat til kvelds...

Og vannmelon til dessert.

Men før jeg kom så langt, fikk hønene seg en luftetur.

Tassen vil gjerne leike med tuppene, men de vil jo aldri det....

De bare går der og kakler, og napper i bakken...

Når Stripa nærmer seg, kan det bli litt leven - meeeen det roer seg fort.

De skjønner seg neppe på 17.mai eller noe som helst.

Men at det var en fin dag, kan ingen nekte for.

😉

Så kom fredagen.

Det var egentlig en hverdag, men jeg hadde skikkelig flaks med turnusen i år - og hadde frihelg.

Ei ekstra lang frihelg, og den skulle utnyttes til det fulle.

Det hadde disse to planer om også!

De rakk bare såvidt å flytte inn i Olabu,

før vi stakk til fjells.

Nalle og Tassen ville gi Doffen en smak av det beste de vet;
SNØ

Det lå faktisk ganske mye snø innover langs Nørdringsbekken.

Så mye snø var det, at vi ganske fort måtte svinge vekk fra stien, og sette kursen opp mot Buhovdnatten.

Buhovdnatten - her er livets glade gutter!

Flott utsikt herfra.

Vi fant oss en plass hvor vi kunne nyte utsikten,

og eta kvikk-lunsj...

,

Etter ei lengre pause der oppe på toppen, fulgte vi stien nedover,

og knipsa bilder i hytt og pine.

I den siste, store snøfonna - blei det snøballkrig.

Nalle brydde seg katten..

Det var bittesmå museører på bjørka her oppe.

Gauken gol i lia, fjellvinden suste svakt og lukta vår,

og to trøtte flatlandsindianere tok seg en ørliten blund i lyngen

Sola gikk ned over Nørdre Buhovd da vi rusla tilbake til bilen.

Men dagen var ikke over!

Sola går ned halv ni om kvelden her heime,

og det ble liv i leiren og stor glede, da Kompis og Dreng fra Ålesund, møtte «lunde-onklene»

Tassen blei skikkelig forelska i Dreng, den vesle buhund-valpen på 9 måneder.

Men bildene avslører vel at Doffen blei minst like betatt som oss andre 😘

Petter tok seg av grillinga, mens skravla gikk.

Og vi åt og drakk, og hadde det kjempekoselig i hverandres selskap.
Akkurat som i fjor.

Ålesundingene hadde leid seg hytte på Liodden denne helga,

men vi hadde planene klare for morgendagen, og den skulle vi tilbringe sammen med hverandre

...og en skokk med andre «hundefolk»...

Da jeg var ved Nevlingen forrige uke, ble jeg veldig overaska over at det var så lite snø. Den hadde smelta mye fortere enn jeg hadde forestilt meg, både i skogen og på fjellet. Yr lovde flusst med varmegrader i lang framtid, og dermed innså jeg at nær sagt alt lå vel tilrette for mange fine turer denne pinsehelga.

Da jeg kom heim fra den Vassfarturen oppretta jeg ett arrangement på Lundehund-sida på Facebook, der jeg sa at alle som ville - kunne slå følge med Doffen, Kompis og Tassen
i Berte Skrukkefyllhaugens fotspor...

Men at vi skulle bli så mange, det hadde jeg aldri trudd!

FOTO: KRISTIN DEVOR

Klokka 11 dukka det opp den ene bilen etter den andre på Esso'n i Flå.
En halvtimes tid seinere kjørte seks sju biler opp Heievegen så støvføyka sto, og da vi parkerte bilene ved Veneli - var samtlige vel forberedt på en lang dag i skogen. Men før jeg var klar for å vise veien videre, måtte jeg hilse på den yngste og aller søteste lille valpen enda en gang...
Lille frøken Fryd fra Hemsedal smelta alles hjerter.

FOTO: HELGE TOLLEFSEN

Smelta, ja - det var så varmt at vi kunne trenge å kjøle oss litt alle sammen.
Den vesle snøflekken ble fullstendig nedtråkka av ivrige hundelabber, som ikke hadde sett snø på lang, lang tid.
Kunne det virke som...

Vi fulgte Berte-stien. Det var overraskende tørt og fint i skogen. Gauken gol sitt tragiske koko, og det var så mye maur at jeg syns det lukta maurpiss.
Men det var fint å gå ned gjennom Styggedalen!

Da vi var omtrent halvveis, slengte vi oss rett ned på en skyggefull plass.
Skravla gikk, mens hundene prøvde å få litt ro...

FOTO: HELGE TOLLEFSEN

Christanse og Kompis satt øverst og fulgte med oss.
De såg så tankefulle ut der de satt 💜

Da vi kom ned til Greineløken, blei vi kjapt enige om å gå til Hallingvika først. Som sagt så gjort, og hundene satte stor pris på å få kjøle seg ned da vi kom fram til Aurdalsfjorden.

HALLINGVIKJI

Stedet var folketomt, og bakken var knusktørr, så vi satte oss ned der vi fant det for godt.
Det var på tide med ei skikkelig kvil.

FOTO: SIV VEBJØRNSEN

Tassen blir litt skeptisk når det er så mange ukjente folk og hunder, men han går godt overens med de fleste.

Det er greit å holde seg litt i utkanten, det syns både han og jeg.
Så vi tok oss en liten rusletur for oss sjøl, da nista var spist.

Vi gikk utpå Fantekjerringberget, og så tvers over vika bort på de andre som satt der og koste seg.

Stallen til Berte sto tom.
Men den sto ihvertfall, i år også.

Alle var enige om at det var for tidlig å snu å gå hjem.
Alle ville bortom Skrukkefyllhaugen, når de først hadde kommet hit.
Jeg fortalte litt om Berte og livet her inne, og jeg tror alle følte at de var langt inni ødemarken...

Jeg ville unngå mest mulig vei, så vi fulgte stien opp langs den ville, vakre elva, og opp til Skrukkefylla.

Folk stoppa uavlatelig for å ta bilder...

...men til sist var vi da framme på Skrukkefyllhaugen.

FOTO: KRISTIN DEVOR
Mykle, Ibsen, Birk, Odin, Emil, Bina, Freja, Kompis, Dreng, Tassen, Fryd og Doffen m.foresatte

Det var leiebore på Skrukkefyllhaugen. Noen biler sto parkert utafor tunet, mens andre biler suste forbi. Det var på en måte litt nedtur, å plutselig havne midt opp i sivilisasjonen når man følte man var 100 år tilbake i tid
...og djupt inne i villmarka...

Men vi fant oss fort til rette nede ved vatnet.

Siste rest av matpakka ble fortært og vannflaskene blei fylt opp.

Frøken Fryd sjarmerer Petter

Å så kosa vi oss så innmari igjen
🐾🐕🐾🐕🐾

Det er jo så vakkert her, og dagen var så utrolig fin.
Det var nesten vemodig å snu.

Snøflekker på Pukla

Vi måtte vende snutene om og gå over brua igjen.
Vesle Dreng var så tøff at han vendte om både to og tre ganger, han!

Det var minst like varmt å gå opp som ned.
Vi sa kanskje ikke så mye denne gangen, men vi traska og gikk.

Noen hadde det travlere enn andre, og noen hadde en lang biltur hjem.
Dagen hadde vært fantastisk, men alt har som kjent en ende.

Vi var litt slitne alle sammen da vi takka hverandre for selskapet,
og dro hver til vårt.

Det skal ikke forundre meg om det blir en ny lundehundtur til Vassfaret i løpet av sommeren, for det er mye og mangt de ikke rakk å se i løpet av sju timer...

TUSEN TAKK TIL SAMTLIGE FOR EN UFORGLEMMELIG DAG

Jeg blir nok aldri helt ferdig med denne pinse-mimringa, jeg vil alltid huske tilbake på disse fine dagene med ett smil om munnen.

Allerede da vi traska og gikk oppover fra Skrukkefylla, begynte vi å fable om en ny tur. Om det var pga av varmen er jeg ikke sikker på, men vi bestemte oss ihvertfall for å prøve komme oss opp på det høyeste fjellet i Nes, sjøl om det antagelig var i overkant mye snø i høyden.
Mye snø er ekstra moro i mai 😎

Siv overnatta i hytta hos Magnhild på Liodden, Petter i Olabu, og Arnfinn bor ikke lengre unna enn at han hadde mulighet til å slenge seg med.
Søndags formiddag møttes vi på Nor Kro, opplagte som få og så godt forberedt som mulig...

Snøen var slettes ingen problem, men vinden derimot - den skulle gi oss større motstand enn vi hadde tenkt.
7-8 sekundmeter vind kjennes i høgfjellet, ikke minst for dem under 1.70 og knappe 60 kg.
Doffen måtte til tider anstrenge seg for å holde papps'en på plass

Vi fant oss en lun plass i ly av en en fjellskråning like ved Nordre Rantetjern, og der tilbrakte vi noen timer med trivelig samvær -

- helt uten prestasjonsangst og høg puls 😋

Herlig 😊

Selv om været ikke var helt på lag med oss denne dagen, vil jeg minnes den som kanskje den fineste i hele pinsa.

Vi nådde aldri Hallingnatten.
Vi åt opp nista, og snudde ved Rantetjern.

Vi tok oss tid til å beundre lundehund på stein.

Tilogmed TO lundehunder på stein, for anledningen; Emil og Doffen

Glade og fornøyde gikk vi ned mot Imlan igjen.

Avslutningen på turen kunne knapt bli bedre...
- at vi aldri har tenkt på denne muligheten før!
Middag på Bromma ble som den berømte prikken over i'en

-og takk for seg...

Da vi kom tilbake til Bergheim, begynte Petter å pakke sammen sakene sine

Doffen og Tassen skjønte helt klart lunta.

Nei, nei, nei -
her nytta det ikke å lokke med verken det ene eller det andre

Doffen måtte bæres i bilen 😢

Kom snart tilbake, kjære Doffen!
Hils mamms'en og takk for nå.

Hjemturen gikk heldigvis helt smertefritt,
Doffen sov de fire timene fra start til mål.

Det blei stille og stusselig da de dro.
Tassen stura, men spratt opp da jeg klirra med bilnøklene og inviterte ham med på tur til Liodden.

Der fikk han en liten leikestund med Bina, Dreng og Kompis.
For en eventyrlig fin dag det hadde vært.

Så fulgte mandag 2. pinsedag.
Eventyret var ikke over
Nalle, Tassen og jeg fikk selskap av denne fine gjengen på en ny fjelltur
- i strålende sommersol!

Vi parkerte bilene ved Dypilen og gikk strake vegen til fjells.

OK, det blåser litt på toppene...

Men lune kosekroker finns overalt...sjøl 1154 moh

Solfaktor 50 og kozefaktor 100 - minst!

Folk og dyr lå strødd rundt omkring. I timesvis!

Det var Siv som først forsto at vi holdt på å gro fast i fjellet, og ho kom seg opp med ett nødskrik

Det var litt verre for Magnhild 😂

...men som man forstår av bildene...var det jeg som blei sistemann!

Christanse og buhundene stortrivdes i dette landskapet,
og de passa så godt inn!

- Tassen poserte rett som det var, han også

Vi gikk den vanlige Blåfjellrunden, den er omtrent 7 km. Det er godt gjort å hale den ut i nesten 6 timer, men det greide vi lett

- mye pga slike uimotståelige snøfonner

- to ustoppelige buhunder, og en liten Tass...

...og vafler fra Bromma 😋

Den gikk mot slutten etterhvert, denne dagen også.
Det var kjempe-vanskelig å rive seg løs

Tanken til Kompis var temmelig tom, og en liten Dreng måtte kvile på armen de siste 100metrene...

Den siste dagen vår sammen, ble avslutta på Nor Kro, nok en gang. En god vane kan ikke gjøres for ofte.
Og jeg håper så inderlig vi møtes igjen i løpet av sommeren. Den har jo egentlig, på en måte, ikke begynt enda! Det er fremdeles bare mai!

💓💓💓

Den 24. har nå bikka over til den 25. - og det er Nalles 12 års dag idag!
Så noe spesielt må vi fylle denne dagen med også.
Jeg vet om ett sted...

Jeg har ca 70 bilder på mobilen som ble tatt på fredag, i anledning Nalles 12 års dag..

Her har jeg plukka ut noen av dem.

Jeg hadde fri pga noe bytting, og det passa jo bra når det var en slik merkedag.

Vi visste ikke helt om vi orka å finne på noen sprell i varmen.

Men så dukka det opp ett bilde på Facebook, og jeg fikk en god ide.

Og dermed bar rett rett på stølen - og ut på tur med gode, gamle Kango!

Det var mange år siden sist gutta gikk tur sammen, men det føltes som om det var i går.

De oppførte seg akkurat som i gamledager.

De bjeffa blidt da de møttes, og så var det om å gjøre å komme seg avgårde...

Det vart en herlig runde i fjellet, akkurat hva vi trengte på slik en dag.

Og utrolig moro å gå på tur med Kango og Berit igjen ❤️

Tusen takk for turen!

🐕🐕🐕

Nalle fikk tempurmadrass for en måneds tid siden, det var liksom bursdagsgava. Viktig at gamle gutter ligger godt, tenkte jeg.

Men det var ikke snakk om at han ville bruke den, enda så dyr, og stor og god den var. 100x120, faktisk - så den tar nesten hele soverommet mitt. Jeg må nok bare se meg om etter ei anna seng. Nå når det er så varmt, liker han uansett best å ligge rett ut på kaldt gulv - så det har ingen hast.

Nalle skal få det som han vil, han.

Han sliter litt i varmen, og etter turen lå han rett ut her heime.

Med temperaturer på nærmere 30, er det neimen ikke stort noen orker å bevege seg

Ingen gidder å leike med Tassen.

Det blir varmt inne hos kaninene også i løpet av dagen, men om kvelden får de være ute.

Jeg har gjort visse forbedringer med uteplassen, kan man si.

Den såg temmelig stusselig ut.

Jeg reiv ned gjerdene, og fant fram malingsspann. Bjørn fiksa nytt, vanntett tak, og ellers det som trengtes på huset.

Nå er uteplassen ny og spennende, velstelt, utbrudd/innbrudd-sikker, og koselig.

Utrolig hvor lite som skal til...

Syrinene blomstrer, og det dufter himmelsk

På fjellet blomstrer molteblomstene.

Conure-ungene har allerede blitt to uker, det er spennende å følge med på utviklingen.

De er da litt søte?

Jeg var på jobb i Notabene i går, søndag.

Der er det ikke like spennende, men MacDonald’s kom på overraskende visitt og serverte salat!

Så sunt og godt, da gitt.

Til kvelds stakk jeg en tur til mamma og co, og Tassen fikk leike litt med Pellegutt.

Da var dagen hans redda, og de kjedelige timene på bakrommet glemt.

Kveldsturen gikk vi sammen - Nalle, Tassen, Stripa og jeg.

Da var klokka nesten 11,

og sommernatta var lys og fin.

Ha ei fin uke.

Jeg syns det er ulidelig varmt når gradestokken viser mer enn 20.

Det er umenneskelig, rett og slett! Ikke særlig bra for verken folk eller dyr!

Morgenstunden, før kl 10 - den er fin.

Og kvelden, men da kommer den forbaskade myggen surrende.

Plenen er brunsvidd forlengst, men de tapre stemorsblomstene som har sådd seg sjøl - holder stand.

I følge Yr skal det være varmt og tørt denne uka også, så en må jo bare prøve å gjøre det beste ut av det.

😉

Mandag er ukas beste dag,

og snaufjellet er bare en tjue minutters kjøretur unna, heldigvis!

Restauranten var tom, og det var ingen servering.

Eftasturen blei bråbestemt, etter at vi hadde sitti orkesløse og apatiske heime i varmen hele dagen... så jeg hadde bare ei vannflaske i rumpetaska.

Her oppe blåste det friskt, og det skya mer og mer til etterhvert.

Derfor valgte vi å ikke gå til Hallingnatten denne dagen heller, men fortsette bortover Ranten.

Veldig fint her oppe.

Bildene gir ikke ett klart inntrykk av høydeforskjellen.

Vi fulgte stien helt på randen av den stupbratte fjellsida.

Tassen var nesten nær ved å lette flere ganger.

Vi kunne selvsagt gått nedi dumpa, men da hadde vi jo ikke hatt utsikten.

Og så lenge en har vinden i ryggen, er det greit

Det ser ut til å bli bra med molter i år!

Bjørn tok seg ikke tid til å lukte på blommorna...

- men han tok noen bilder av oss 😅

....fordi kvinnen på randen spurte fint 😂

Forunderlig nok koser Tassen seg nesten mer i snøen enn Nalle...

Nalle og Bjørn er slike som bare går og går.

Det var morsomt å gå her, det er alltid spennende å følge ukjente stier.

Denne stien vistes på kart-appen, men ett eller annet sted, spora vi av.

Men det var tydelig sti ned den bratte fjellsida, vi måtte bare gå litt forsiktig.

Det gikk så greit, atte - og jeg tror nok det er lettere å gå ned enn opp her.

Så detta ska vi gjøra meire.

Bjørn hadde antagelig ett lite håp om at jeg skulle ramle i bekken, men jeg holdt stilen 😂

Lengre framme møttes stiene, men vi hadde da gått den tydeligste.

Det blei en fin runde på ca 7,5 km, som jeg helt sikkert skal gå seinere også.

I Bergheim var det varmt, sjøl om sola var i ferd med å gå ned da vi kom heim.

Idag har jeg vært på jobb, så det blei bare en liten måneskinnstur heeelt på tampen...

Løvetannen var nesten avblomstra da jeg fant ut at jeg ville lage løvetann-saft.

Men jeg samla sammen de fineste jeg fant, og bestemte meg for å teste ut ei oppskrift på den sommerlige tørstedrikken. Løvetannblomster, en appelsin, en sitron og en liter vann fikk ett oppkok, og etter at det hadde småkokt ett kvarters tid, silte jeg hele greia, og kokte opp igjen safta sammen med en god porsjon sukker...

Safta ble avkjølt og nesten iskald - før jeg endelig kunne smake...

Tjaaa, jeg har vel smakt bedre...

Det ble mye smak, og den må blandes ut - men jeg tror jeg skal piffe den opp med Bris eller Farris istedet for vann.

Og masse isbiter. Da blir det skikkelig supersommersaft, trur eg.

Det blei virkelig fart på blomstringa de siste maidagene!

Ett under at pionene kommer igjen år etter år, så lite stell som de får her.

Rosehagtorn-treet ble plutselig dekket av rosa små blomster, det er nydelig den korte tida det står på.

Men det er fryktelig tørt nå. Og jeg vanner minimalt...

Det er ikke lenge siden vårflommen, men nå står vi i fare for at bekken tørker ut, og vi blir tomme for vann.

Nalle har fått is med pølsebiter de siste dagene.

Det deler han ikke med noen.

Tassen får biter med frossen lactosefri yoghurt, så han har egentlig ingen grunn til å være misunnelig.

Men herregud så varmt det har vært...

Gradestokken viste faktisk 34,9 I SKYGGEN på onsdag!

På Hallingnatten var det mye bedre - bare 19 grader og en deilig trekk i lufta.

Da var denne kjerringa fornøyd 😎

Han hadde ikke vært vond å be, Mathisen heller - han fulgte gladelig med oss på tur den dagen.

Den fineste Nalle i verden koste seg ved varden 1314 moh.

Som om ikke det var nok....

Ca 50 m nedom varden møtte plutselig på vi en liten reinsflokk!

De redigerte bildene fikk ett malerisk uttrykk...

...men dyra var helt ekte!

Mobilkamera var selvfølgelig for dårlig, bildene var nesten svarte pga motlys,

men ved hjelp av Snapseed beskrives den uvirkelige virkeligheten slik den føltes.

Nalle var i sjuende himmel da dyra svevde forbi ham og opp til Hallingnatten.

Tida sto liksom stille ei lita stund!

Men da vi kom ned til snøfonna der reinsdyra hadde vært, kom vi til oss sjøl igjen.

Vi fikk se enda ett reinsdyr før turen var omme.

Og vi gikk over mange snøflekker.

Tassen besteg gud veit hvor mange «lundehund-steiner»

De fineste labber i verden...

Dagens siste bilde blei tatt kl. 20.32....

Torsdag gjorde vi ingen verdens ting!

Det har jeg aldri gjort før...

Jeg satt ute i skyggen hele dagen, gikk 8519 steg i løpet av ett døgn 😂

Men jeg koste meg skrekkelig med hunder og kaniner, fuglekvitter og ...mygg

....og vi beundra stadig våre to nye naboer!

Tassen syns det var innmari spennende med de to store fjordingene!

Endelig noen av hans «likemenn» liksom....norske nasjonalskatter ☺️

https://youtu.be/_4WLWCeROyk

Sommeren fortsatte i juni,
og etter to fine fridager, fulgte to fine arbeidsdager.

Før jeg dro på jobb på fredag, fikk Ludde fint besøk fra Noresund igjen, Ludmilla!

Nå har han hygga seg med både den ene og den andre jamnt og trutt gjennom hele helga, så vi får bare krysse det vi har for at det kommer noen små Luddebarn om en måneds tid. Det hadde vært så innmari moro!

Idag, søndag - har vi vært på tur igjen.

Elin og Hege hadde farta omkring i fjellheimen ett par dager, og trengte bare en rooooolig søndag.

Det var skrekkelig, skrekkelig varmt - og ved Nørdre Rantetjern måtte Nalle til pers...

Nesningsfjella viste seg fra sin aller beste side idag!

Gutta mine, spesielt Nalle - var mest opptatt av fotografens hund, den vakre Maya...

Det hadde minka fælt på snøflekkene siden onsdag, men heldigvis var det fremdeles litt igjen.

Maya og Maxen syns fjellvatn er greit å kjøle seg ned i, de. Den muligheten hadde ikke Nalle og Tassen tenkt på før....

De fleste går omveger rundt den siste snøfonna i kneika før Hallingnatten, men ikke vi.

Det var folksomt på toppen, og vi fikk ei til å ta bilde av oss.

😎 Gruppebilde i «motvind fra sida» 😎

Det var litt lunere på andre sida av den flotte varden, men vi satt ikke lengre enn høgst nødvendig.

Vi tok den samme ruta ned som Bjørn og jeg nylig hadde gått, men denne gangen møtte vi ingen rein.

Bratt på alle kanter, spesielt ned mot Øyvatn, men fin sti!

Tassen fant at singlet’n jeg hadde mista på tur’n opp. Slik en skatt, da gitt!

Vi tok avstikker’n nedom restauranten, og satte oss pent ned for fotografens skyld 😉

Og så fortsatte vi bortover Rantan, men der blåste det hardt!

- derfor tok vi den bratteste stien ned mot Imlan, og ned i varmen igjen.

Tassen har det med å hoppe opp på steiner og posere, det er slikt Lundehunder er kjent for,

men Maxen syns også det var moro å stå der på stas.

Slik gikk det til, at jeg fikk brukt opp alle de klissete go’bitene denne dagen også.

Tusen takk for turen, Hege og Maxen, Elin og Maya, Nalle og Tassen.

HA EI FIN OG PASSE VARM UKE!

Hu hei kor er det vel friskt og lett

uppå fjellet - uppå fjellet!

Her leikar vinden i kåte sprett

uppå fjellet - uppå fjellet

Og foten dansar, og auga lær

og hjartet kveikjande hugnad fær

uppå fjellet!

Kom upp kom upp frå den tronge dal

upp på fjellet!

her bles ein blåster so frisk og sval

uppå fjellet!

Og lii skin utav blomar full

og soli drys alt sitt fagre gull

Uppå fjellet!

I dalen stavrar du tung og heit,

Kom på fjellet!

Kor fint her er, ikkje nokon veit,

her på fjellet!

Dit auga flyg yver nut og tind,

det er som flyg det i himlen inn

uppå fjellet!

Og når no soli til kvile gjeng

attum fjellet,

då reida skuggane upp si seng

attmed fjellet

Då giddrar alt i ein strålestraum,

og hjarta sveipar seg inn i draum

uppå fjellet!

Takk for turen, mamma.

❤️

Teksten satt, den!

Korte arbeidsdager er ganske OK når det er fint vær. På onsdag kunne jeg stenge porten etter fem timer, og dermed var jeg ganske opplagt til å legge ut på tur. Det blir noe helt annet å gå i skogen, enn å gå inne og trø på harde betonggulv hele dagen.

Jeg hadde tursekken klar, men visste ikke helt hvor jeg skulle ta vegen. Kortest mulig kjøretur til fjells, var liksom den eneste kriteriet. Dermed hadde kanskje Golsfjellet vært ett godt valg, men det blir langt å kjøre heim etterpå. Så vi begynte å kjøre nedover dalen. Søråsen og Vardefjell-området var neste mulighet. Men der så det ut til å være mange skyer!?!

Så vi fortsatte videre nedover dalen, og etter en snau time la vi i vei mot Langevatn i Nes Østmark...

Nalle gjorde ett forsøk på å snu, da vi møtte sau i vegen.

Han har ikke helt sansen for sau, han.

Men vi fortsatte. Km etter km, og det eneste vi såg var fine, gamle fjøs OG Langevatn.

Langevatn er virkelig langt!

Men da vi først hadde gått så langt, kunne vi jammen gå oppom Storeli også.

Uff, der krydde det av sau!

Dette er litt av ett sted.

Vi måtte få med oss hele Storeli.

Fra nederst til øverst.

Den øverste setra har en fantastisk beliggenhet, men akk o’ve...

Den er så sørgelig forfallen.

Det er bare så trist å se hvordan husa sliter med å holde seg oppreist.

Sauebjellene ringla lystig, det var liv og røre mellom gamle hus.

Enda så tørt det er nå, vokste grønt og frodig grass på setervollene.

En «ny» bilveg tvinger seg fram.

Jeg husker ikke når jeg var her første gang, men jeg har aldri glemt denne plassen.

Slike plasser gjør noe med en.

Det er vakkert og trist på en gang.

Dette er ingen bortgjemt plass langt fra allfarvei.

Her går det turstier på kryss og tvers. Både nye og gamle.

Men det er nok for seint å redde den øverste setra.

Ære være dem som fortjente det.

Vi fulgte en annen og godt merka sti ned til Vassfarvegen.

Det er så bra at gamle stier blir merka!

Da vi kom ned på vegen, tenkte jeg å dra fram nista mi. Men det krydde av knott, så jeg sto over det måltidet. Bare bikkjene fikk i seg mat, før vi traska videre.

Åhhh, Langevatn var langt!

Jeg var skikkelig sigen da vi omsider nådde bilen etter 10,5 km...

Men det hadde vært en fin tur!

Torsdag jobba jeg kvelden, så da ble det bare den vanlige ruslerunden i Bergheim.

Men i dag hadde jeg fri, og planer om å begynne turen grytidlig...

Slik gikk det selvfølgelig ikke. Pga ei nærmest søvnløs natt med mygg og altfor mange varmegrader, kom vi oss ikke avgårde før midt på dagen.

Og da var det vel nærmere 30 varmegrader igjen!

Vi gikk strake vegen ut på Høgdefjell idag.

Det krydde av knott og illsint klegg, og Tassen hadde ett svare strev med å holde dem inna... Tenna klapra i ett sett, det var umulig å stå stille.

Nalle leita febrilsk etter en skygge - men det var ingen å finne der oppe.

De fleste vannhulla var fullstendig inntørka.

Noen vasspytter var fremdeles der, men vannet var ikke særlig fristende.
Myrulla ønska seg ett annet sted, så det ut til.

Høgdefjell var intet blivende sted idag, det var rett og slett for varmt!

Vi kjørte ned til Strøen.

Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente der heller, om det krydde av folk og stikkende insekter, eller hva.

Gradestokken i Dølahytta viste 25 c,

men Strøen var ihvertfall ikke tom!

Gutta fikk drikke alt de ville,

og jeg fikk meg sommerens første bad.

Her var det godt å være.

Det var folketomt og stille.

Akkurat hva vi trengte på en fredag.

Mindfullness....

GOD HELG !

Endelig kom regnet.

Nå husker jeg ikke sikkert, men jeg tror det hølja ned forrige lørdag. Jeg jobba på Gol den dagen.

Søndag jobba jeg i Flå, og da jeg kom ut fra kjøpesenteret kl 18, hørtes ihvertfall tordenskrell over Turufjell

- det har jeg bildebevis på...

Jeg foretok en god investeringen den dagen, jeg kjøpte myggnetting til soveromsvinduet.

Så nå kan jeg puste letta ut. Og inn..

Plenen er fullstendig uttørka, men det tar neppe lang tid før det blir grønt igjen.

Det var deilig med å våkne opp til regnvær på mandag. Da blir ikke utferdstrangen stor, verken hos meg eller bikkjene. Vi kunne kose oss inne med god samvittighet, på en grå fridag.

Finkene i fuglekassa har det travelt uansett vær og føre, men de slipper i det minste å fly langt for å fange insekter.

De virker som om alle blomstene også fikk det travelt da regnet endelig kom.

Grøftekantene har pynta seg med hundrevis av villnyperoser...

....og den gamle duftsjasminen har tusenvis av velduftende blomster!

Det ble fint vær igjen til kvelds, og vi gikk runde på runde i Bergheimkroken..

Tirsdag var det arbeidsdag igjen.

En lang arbeidsdag, som ikke kunne gå fort nok....

fordi vi hadde avtalt å gå tur med Kristin og frøken Fryd etterpå!

Da klokka ble 18 og jeg omsider fikk stengt butikken - da sto hemsedølene utafor og venta.

Omtrent samtidig kom ei skikkelig regnskur, men vi lot oss ikke skremme.

Og vi blei belønna med gylden kveldssol oppi Liagardan...

Fryd og Tassen storkoste seg i hverandres selskap.

Det er kanskje noe i det at like barn leker best?

Vi koste oss veldig, Kristin og jeg også, for det viste seg fort at vi har mange felles interesser.

Uthallin, heter de ytterste gårdene her.

Det står litt mer om plassene i dette gamle blogginnlegget

http://nallenatten.blogspot.com/2014/04/onsdag-er-best.html

Her kan man gå fra det ene vakre tunet til det andre.

Kristin hadde med seg store kameraer, men å få til «i farta-bilder» er lettere sagt enn gjort når det gjelder lundehunder.

Tassen kom ikke til Kristin når ho ropte, og Fryd kom ikke når jeg ropte...

De gjorde mest det som falt seg inn der og da, og vi prata oss som regel bort..

Sitt og bli - skal heller ikke være lett!

Men maken til søtinger skal man leite lenge etter 💓

Så var vi tilbake der hvor bilene sto parkert.

Vi hadde gått omtrent 3,5 km og vært ute i 2,5 time.

Det hadde blitt kveld, og vi måtte reise hver vår vei - med to slitne, men veldig fornøyde småtroll.

Veldig fint område dette her. Og enda har jeg ikke vært oppe til Trollset!

Kanskje vi går dit neste gang, Kristin. Flere turer blir det ihvertfall.

Jeg ble stående å vente på ledebil på rv7, der de driver med asfaltarbeid.

Regnet kom, men jeg kunne sitte og se opp mot Veikulnatten
- høgt der oppe hvor vi hadde gått...

Så fulgte enda noen arbeidsdager, og derfor blei jeg ikke ferdig med å skrive om denne turen,

før helga kom og bød på nye opplevelser...

GOD SØNDAG !

Nalle fylte som kjent 12 år den 25.mai, og den brennhete mai-måneden satte ham litt ut av spill. Stakkaren røyter ikke noe særlig før uti august, så varmen måtte jo ta på en gammel lapp. Jeg gikk ihvertfall ut ifra at det var varmen som plaga ham. Men sjøl om temperaturen etterhvert sank til det halve - fortsatte Nalle å pese, og vegre seg for å gå tur. Så på fredag tok vi en sjekk hos verterinær Tord Lien i Gulsvik.

Han lytta på hjertet, han klemte og sjekka så grundig som man kan uten å legge hunden i narkose. Etter tre kvarter var konklusjonen at Nalle var fin i ledda, han har gode muskler - alt fungerer tilsynelatende utmerket, alderen tatt i betraktning.
Vi fikk resept på en 10-dagers kur med Onsior 40 mg.
(Onsior - til behandling av smerter og inflammasjon ved kronisk osteoarthritis hos hund)

Vi begynte kuren på onsdag, og det kan jo bli spennende å se om Nalle forandrer adferd på noe vis. Den typisk norske sommeren som nå er tilbake, vil nok også ha en positiv effekt på'n gamlefar, tipper jeg.

Klokka var bare 9 den samme fredagsmorgen, da vi sto nede på bensinstasjonen og fylte opp dieseltanken. "Fylle opp" er å ta hardt i, tanken er kjempestor og jeg føler jeg blir rana - så jeg stopper å fylle når teller'n viser 350,-. Det blir sjelden mer enn halv tank. Da har diesellampa lyst advarende ganske lenge...

Denne morgenen var altså alle plikter unnagjort noen minutter over ni - og jeg hadde ei hel frihelg foran meg!
Det føltes som en evighet siden sist, og det var det også. Tove skulle egentlig kommet denne helga, men de planene gikk i vasken av forskjellige grunner. Ergelig nå som vi har så sjelden fri samtidig, men værmeldingen var heller ikke så veldig lovende - for sånne som oss.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til, om jeg skulle dra heim til Bergheim eller ta en tur til fjells.
Så fikk jeg plutselig øye på en lundehund...

Det var en liten gutt fra Bergen! Han var på langtur, og hadde tatt seg ei pissepause i Gulsvik. Akkurat nå greier jeg ikke å huske navnet.
Det er ikke bare Nalle som kan skylde på alderen..

Etter en koselig prat, fortsatte bergenserne mot Lillestrøm - og vi kjørte innover mot Vidalen.

Jeg hadde studert kartet, og bestemt meg for å følge/gå - en grusveg oppover mot Sandvasskollen.
Det var passe varmt og passe bratt.

Utsikten ble etterhvert kjempefin!

Og plutselig var vi på toppen av Sandvasskollen 924 moh

Været ser veldig fint ut, det - men det blåste noe forskrekkelig.

Likevel måtte vi gå omkring på de mest utsatte plassene for å nyte utsikten ned mot Sandvatnet.

Og det var flere topper som frista...

Vi kom oss ned i dalen midt i mellom, der det var litt lunere.
Der dro vi fram frokosten vår.

Mens vi satt der og spiste,
orienterte vi oss fram til hvordan vi skulle bestige neste topp

Det var skummelt bratt noen steder, det gjaldt å passe på hvor man satte beina,
men det gikk bra - og vi "erobra" den ene toppen etter den andre

Det blei en fin liten runde oppe på kollen, før vi var tilbake ved stien.

En morsom tur, som jeg gjerne tar igjen. Helst en dag det er vindstille.
Men vi kunne i det minste skryte av oppholdsvær og myggfritt denne dagen.

Vi fant en sti ved Dugurdsflåen, den måtte vi selvsagt også inspisere.
Den endte opp ved ei lita hytta, og en fin bekk...

...og en fantastisk utsikt utover Vidalen og like ned i Hedalen.

Turen fortsatte ned grusvegen.
Bikkjene gikk i bånd sånn for ordens skyld, det er neppe fare for å bli påkjørt her...

Denne turen anbefales!
Jeg tar den som sagt gjerne omatt, men da skal jeg fortsette innover mot Gyranfisen - for der ligger det en cache.

Nå er det fryktelig lenge siden jeg har vært på cachejakt!

Jeg måtte stoppe bilen noen ganger, og gå ut bare for å se på Vidøla.
Den ser ut som ei sånn gullgraver-elv.
Og det finns mange skjulte skatter her i Vidalen...

Vi tok en stopp hos Blomster-Hans også.
Huset er velstelt og fint, men jeg skulle ønske noe ble gjort for å hedre mannen som levde her. En liten minneplakett, i det minste.

Siden vi nå var nesten nede i Hedalen, så jeg ingen grunn til å snu...

Endelig tilbake til Strøen 😊

Etter en god natts søvn, la vi iveg oppver stien fra 620 neste dag.

Tassen hoppa fra stein til stein, Nalle dilta med - sånn hakk i hæl.

Sola kom og gikk

Myrulla såg nesten ut som skydottene

Så var vi oppe på Slakollen.

Så deilig.

Den fineste utsikt i verden.

De mørke skyene gjorde sitt til at vi valgte å nyte stunden på kollen.
Det var ingen vits i å stresse med å gå lengre innpå fjellet.

Etter nærmere en time på topp, fortsatte vi ned mot setra.

Måtte smile litt av Mikkels 'hilsen' akkurat her.
Hva er dette slags lureri?

Nede ved setra herska fred og ro.
Det var ikke en eneste sau å se engang.

På T-stien ble jeg plutselig oppmerksom på at høsten var kommet, liksom!
Den frodige blåbærlyngen var borte, lauvet likeså!!

Det er antagelig den glupske bjørkemåleren som er syndebukken her. Jeg visste ikke at den gikk på blåbærlyngen, men det såg slik ut. Det var bare tyttebærlyng og granbar hadde fått stå i fred.

Kom det ei regnskur?
Nei, jeg husker ikke. Men vi tok oss en matbit og en liten blund, før vi tok en tur nedover Strøselva.

Da vi sto nede ved Høgfossen, kom sola fram igjen.
Guuud, så flott det var!

Hundene liker seg ikke så veldig godt på slike steder...

Det er bratte bakker oppatt, og jeg begynte tidlig å fable om en dukkert.

Baderingen ble henta fram igjen. Jeg må virkelig innrømme at den er ett nyttig hjelpemiddel.
Iskaldt vann eller glatte steiner - you name it.
Alle som er litt pysete, burde prøve en GUL badering.

Det er liksom bare å kaste seg uti det, da!

Så kom ihvetfall regnet.
Vi pakka sammen, takka for oss - og kjørte hjem.

Søndagen kom, og jeg fikk kaffe på senga.
Jeg rakk en dusj også, før jeg fikk telefon med spørsmål om jeg kunne steppe inn for ei som var sjuk.
Da var det bare å hive seg rundt i en fei.

Arbeidsdagen på Notabene var fra 12 - 18, altså var det mange timer igjen av søndagen.
Og det passa bra, siden vi hadde fått besøk av to langveisfarende som ønska seg så veldig en fjelltur eller to!
Været var litt usikkert, men ...

Tassen var også kjempeglad for å få seg en kveldstur...

...og en anledning til å vise seg fram 😅

Nalle dilta da med, han også.

Han Bjørn langa skikkelig ut!
- og så Tulle-Tassen, da....linselusa 😂

VÆR er fasinerende

og Norge er utvilsomt eksotisk for svenske damer

Da vi nærma oss toppen, slapp jeg Nalle...

Hadde det ikke vært for Tassen, hadde Nalle vært på toppen før Nathalie, trur eg
😉
- men jeg må si de imponerte, de tre blad Mathisen!

Tåka kom sigende, for og gæli.

Men alle var i trygge hender hos turoperatør Natten 😝

Vi kom oss helberga ned igjen alle sammen.

Gjestene hadde innlosjert seg i Olabu, og klokka var ikke mange da de kraup til sengs den kvelden...

Og snipp snapp snute, så var den nestsiste søndagen i juni ute...

Vi hadde noen kjempefine dager og kvelder sammen med Nathalie og Anita.
Været var ganske bra, og Bjørn tok dem med på fjellturer hver dag.
Mandag gikk de til Trollfossen...

Trollungan i Trollfossen. Foto:Bjørn Mathisen

før de tok en runde oppå fjellet - der blei de innhenta a tåka, så utsikten vart heller skral, dessverre.

Tirsdag dro de til Vassfaret. Det blåste så skrekkelig den dagen, at de måtte nøye seg med en runde oppom Slakollen.

Men det er jo en fin runde, det!

Onsdag hadde jeg fri, og endelig en anledning til å bli med på tur.

Da endte vi på Hallingnatten.

Nalle og Tassen fikk base i snøfonna som ligger nedom Hallingnatten.

Det satte de pris på, sjøl om det ikke var så veldig varmt i lufta.

Vi gikk en liten runde, før vi kom tilbake på hovedstien.

Hver gang jeg går her, håper jeg på å møte rein, slik som for en måneds tid siden.

Jeg kommer vel alltid til å innbilde meg at de venter på oss der 😅

Jeg er nesten like optimistisk som Tassen.

Han tror han får en go'bit på hver eneste stein.

Nathalie hadde kost seg heime i fred og ro.

Nalle var rask til å innta plassen sin på stabburstrammen ilag med henne.

Den siste kvelden med gjengen, satt vi ute til sola gikk ned.

Torsdagsmorgen dro de.

De måtte tilbake til Sverige for å feire midtsommeraften. Den er ganske spesiell og tradisjonsrik for svenskene.

Men jeg håper og tror at vi har skapt en tradisjon sammen også.

Hjertelig tilbake neste sommer!

💓

Olabu sto der forlatt.

Det blir alltid stille og rart når gjestene drar.

Tilogmed den ene fjordingen hadde reist den dagen.

Ho som går igjen her nå, venter føll i begynnelsen av juli.

Veldig koselig at ho er så kontaktsøkende.

Jeg hadde jobb å gå til de neste dagene, både i Flå og på Gol.

Lørdager stenger dyrebutikken kl 16, så jeg benytta anledningen til å komme meg ut på tur igjen.

Til ett spennende sted oppå Skaraåsen...

Så fint å gå på slike gamle veger.

Urdsdalen...

Jeg veit lite om plassen.

Men den ser ut til å ha vært i bruk til langt utpå 60-70-tallet?

Her oppe var det eplehage!?! Jeg trodde ikke det vokste epletrær så høgt. Men det sto da sannelig flere apaler i skråningen nedom huset.

Og en frodig rabarbara, bærbusker, rosebusker og avblomstra syriner.

Og en velbrukt herresykkel av eldre årgang.

Virkelig ei lita perle langt unna alfarvei.

Nysgjerrigheten min vil ingen ende ta, så vi fortsatte oppover en merka sti.

Det ser ikke ut til at det er mange som går tur akkurat her. Det skyldes kanskje at det er så skrekkelig bratt...

Vi endte plutselig opp ved en veg, og enda en folketom og forlatt gård.

Litt snusing her og der, før vi blei enige om å følge vegen tilbake til Grov, der bilen sto parkert.

Finns ikke en levende sjel her heller, såvidt jeg vet.

Men jeg kikka inn gjenom glaset, og såg at det hang Jesus-bilder på stueveggen

og tomflasker på gulvet...

Bokstavelig talt en gudsforlatt plass...

Styggvakkert.

Når alt håp er ute..?

Vi stoppa ved den stengte grinda, og gikk tilbake til bilen vår.

Jeg får en sånn vemodig og rar følelse når jeg ser slike steder. Blir trist av å se forfallet.

Alt har en ende, men det er liksom så respektløst - når man tenker på hvordan folk sleit seg mest forderva oppi disse bratte, avsidesliggende smågrendene. Slitet for å overleve, men også for at de som kom etter, skulle få det litt bedre enn de sjøl hadde hatt.

Noen hadde sikkert gladelig lagt all sin ære i å stelle istand gamle, sjelfulle hus

- koste hva det koste ville -

om de bare fikk sjansen.

Jaja. Jeg har verken penger eller det som skal til - så jeg får vel tie still.

Men akkurat nå føles det nesten som om jeg jobber natt og dag.

Tilogmed søndagsjobbing!

Det var helt utenkelig for noen få år siden, at lille Flå skulle få både kjøpesenter og McDonalds - og bli ei skikkelig turiskommune på linje med resten av Hallingdal. Nå kan vi vel ikke skryte av den helt store søndagshandelen, men jeg kjøpte ei bok som jeg tenkte jeg kunne få glede av.

Gamlemor skravler jo jevnt og trutt, men jeg må innrømme at det meste går inn gjennom det ene øret og ut det andre. Kanskje det likevel er på tide å få skrevet ned litt av det ho har å fortelle. Boka er full av spørsmål som garantert vil bringe fram mange minner, og det er god plass til å notere - så dette prosjektet kan vi kose oss med.

Men da jeg dro til Flå på mandag, glemte jeg bok heime...

Da jeg kom, var mamma nydusja, og rein og fin i tøyet.

Men hårrullene var fjerna før håret var tørt, ho hadde ikke hatt tid til å vente - så solhatten var omhyggelig plassert på damens hode.

Nista var smurt og sekken pakka - mamma var klar for tur.

Første stopp på Domfet.

En varm sommerdag, var det.

Så koselig å se sauene beite på gamle setervoller.

Gamle kjerringer på gamle stier...

Vi kunne fortsatt på stien og gått ned til Olsonheimen i Vassfaret,

men vi satte oss ned og tok fram nistepakka etter en snau km.

Praten gikk om løst og fast

mens myggen surra og kleggen beit noe forskrekkelig!!!

Mamma bare lo og merka ikke ei eneste flue, men jeg trudde nesten jeg skulle blitt gælen!

Jeg greide ikke å sitte lenge i ro, så jeg tok en runde på vollen mens mamma åt opp nista si.

Himmelen vart knallblå etterhvert, og varmen blei ulidelig.

Men vi har det bestandig koselig på tur, og vi ville ikke heim...

så vi fant oss ett nytt sted å slå oss ned litt, og dermed fikk vi tømt termosene også.

På heimvegen tok jeg en bråstans ved Kulpen.

Det var der vi brukte å bade da vi var små.

Kulpen så fristende ut, men mamma sa NEI!

Jeg får nok benytte anledningen en gang ho ikke er med 😉

En liten ting jeg hadde tenkt å markere, var 10 års dagen for bloggen!

Det aller første innlegget ble faktisk publisert den 25.juni 2008!

Så mye som har skjedd siden den gang!

Og nesten alt har blitt dokumentert her siden...

- det første innlegget...

Det mest leste innlegget var i 2015, det hadde en tittel som romma mye. Men årsaken til at det har hatt så mange besøk og fremdeles har - er nok at strikkemønsteret på lapphundvotter av en eller anna grunn havna på Pinterest.

Hundegarn, 4G, akvarie og sånn...

Jeg hadde tenkt å mimre litt,

men nå er det jammen natta - og jeg skal tidlig opp i morgen.

Takk for oppmerksomheten 😎

Herreguuuud så varmt det har vært i sommer, det er nesten ikke til å holde ut!

Det går igrunn greit på jobb i dyrebutikken, der har vi aircondition og dessuten er det for travelt til at vi rekker å tenke på slike ting. Det er verre i bokhandelen der vi står under spotlys, og senterets evindelige bakgrunnsmusikk spilles altfor høyt, etter min smak...men men, det går det å!

Det var moro å få lønn for juni, når feriepengene kom attpåtil. Og som om det ikke var nok, så fikk jeg tilbake noen kroner på skatten. Da unnte jeg meg ett nytt sengetøy og en frisørtime. Og ei lita flaske akevitt. Dermed var jeg ferdig med de skattepengene. De brant jo i lomma.

I går var jeg sliten.

Jeg har faktisk hatt 22 arbeidsdager i løpet av juni.

Jeg har hatt tre turer til Hallingnatten, en til Jordesmyrnatten, til Høgdefjell og Slakollen og en til Sandvasskollen. Jeg har brukt to fridager til turer med mamma, og hatt etterjobben-turer til både Uthallin og Grov.

Og på tirsdag som var, blei vi med Hege og Hemsedal Turlag til Såta,

det er fjellet på bildet under her...

Jeg var tidlig ferdig på jobb denne tirsdagen, så Nalle, Tassen og jeg kjørte opp til Fekjastølen og gikk opp til Såtetjednet og venta på de andre der.

Såta er fjellet i bakgrunnen. Herfra ser det ikke fullt så bratt ut.

Her var det godt å være.

Jeg hadde fått bare tre timers søvn den natta, så nå tok vi oss en liten blund.

En times tid seinere, dukka turfølget opp - og da bar det rett til topps.

Såta er en liten topp, bare 1257 moh. Bakom rager Skurvefjellet 1428, Nibbi 1648 og Skogshorn 1728 moh.

Men utsikten utover Hemsedal og Hallingdal er fantastisk!

Vi slo oss ned på toppen for å nyte utsikten, enda det blåste en god del. Men det var så absolutt verdt det.

Og Hege serverte medbrakte godsaker med ett smil :)

Ved foten av Skogshorn ligger Helsingvatnet og Storevatnet. Tislefjorden bakom der...

Utsikt rett over Ullsåk mot Veslehødn og Storehødn

Spektakulært!

Men frøken Fryd hadde bare øyne for Tassen...og de nære ting 💓

Vi glemte både tid og sted, og jeg tror nesten det var jeg som avbrøt magien da jeg sa vi måtte tenke på retretten!

Jeg telte ikke hvor mange folk vi var på denne turen, men vi gikk ihvertfall i lang, lang rekke nedatt + Nalle, Tassen, Fryd, Maxen og Kompis...

Også på lørdag slutta arbeidsdagen tidlig, men siden det var så innmari varmt - måtte Nalle vente heime. Kjølematte og kjølevifte hjelper, men er ikke nok på slike dager. Hjemme står varmepumpa og blåser kald luft, så da er det mye bedre for en lapphund å holde seg innadørs.

Da kvelden kom, gikk vi på "beversafari" i Tjedndalen.

Vi så den ikke, men vi fant ganske ferske og spennende spor 😉

Jeg må tilstå at gårsdagen var en etterlengta fridag.

Det var søndag. Men hva i all verden skulle man ta seg til i varmen...?

Jeg tok med meg rokken ut, og satte meg til i skyggen for å spinne lapphund/alpakka-garn.
Det var litt vind også, så egentlig hadde jeg det ganske ok der jeg satt!

Og så fikk jeg besøk. Og de fikk prøve rokken etter tur. Moro at de viser interesse for slike ting. Mari kan tilogmed strikke, så det spørs om ho ikke må lære seg å spinne eget garn snart.

Sommerferien kan brukes til så mangt!

Det er for varmt til at hundene kunne gå tur midt på dagen, så jeg fortsatte å spinne etter at de sykla hjemover.

Nalle er ferdig med ti-dagers kuren sin, og jeg kan muligens ane en viss bedring?
Men jeg er ikke sikker. Han er naturligvis slapp i varmen.

Han fikk ei pille for sikkerhetsskyld, og utpå kveldingen kjørte vi opp til Siggeset og gikk til fjells.

Det var varmt i høyden også, men det var en deilig trekk i lufta.

Og vi gikk så sakte vi kunne...

Vi gikk over alle de høyeste toppene på Vardefjell. Jeg har faktisk aldri tenkt over at det heter Vardefjell, men det passer bra.

Det er en liten varde på hver topp!

Det er ekstremt sjelden vi møter andre her...!

Ett naturlig stoppested.

Her også...

- så full fart nedover mot neste stoppested -

- her -

Og denne gangen gikk vi ikke rundt vannet slik vi pleier, men vi tok en snarvei rett opp på Jordesmyrnatten!

Nalle imponerte meg skikkelig 👏

Det blei ei lang pause på toppen.

Vi bare koste oss og beundra utsikten.

Blåne etter blåne.

Hallingskarvet, Hemsedalsfjell, Jotunheimen med de spisse Hurrungane.

Vi så dem alle!

Og vi såg nesten heimatt. men Bergheim ligger djupt nedi dalen.
Men Børtnesøygardane, Rustadfjella, Hallingnatten, Norefjell og Gråfjell er der...

Og Tassen er overalt!

Den lille lundehunden er i sitt ess når han får klatre og balansere.

...og imponere

- en flott og veltrent liten fyr, om jeg kan si det sjøl 💓

En enslig geiterams hadde slått rot i en fjellsprekk.

Så tapper og så fin - den lyste opp lang vei!

Det er knusktørt overalt, noe gutta hadde problem med å akseptere...

- det er da alltid vann her!

Først da vi kom ned til Rakketjern, fikk de slukket tørsten skikkelig igjen.

Og før vi visste ordet av det, var vi nede ved Siggeset.

Dette er Yndlingsrunden min. Lade-runden. Den trengte jeg.

Takk!

Jeg er så klar som jeg kan bli for ei ny arbeidsuke.

Den har allerede begynt.

Ps. Jeg tror kanskje det blir en tur etter jobb imorgen, for gubben har kommet heim fra fisketur'n (uten en eneste fisk 😰),
- han vil med glede holde Nalle med selskap. Trur eg .

Du store alpakka

Når dagene blir lange

Bilen min

1. 2. 3. mai...

Vårdag ved Strøen

Vårdag ved Nevlingen

Ei uke i mai

17. mai er vi så glad i.

En ualminnelig fredag

Lundehund-tur til Vassfaret

Uforglemmelig

Jebuss og slikt

På randen

Sommeren kom i mai

Uppå fjellet

...som den gyldne sol frembryder...

Sommervær

Ei helg i juni

I Blogglandia og Huttiheita mm

Lade-turer

Latest Images

MERKUR I RETRO!

MERKUR I RETRO!

Beijing–Oslo blir helårsrute

Kansellerer seks flighter mandag