Små-Tassene og jeg

Plutselig blei det vinter igjen ☺️

Da vi skulle møte Kristin og Fryd på Nesbyen forrige onsdag, var jeg nesten redd de ville melde avbud, for på Bergheim var det reineste snøstormen på morgenkvisten. Men damene fra Helsinglia lot seg selvfølgelig ikke skremme av noen snøfnugg.

Og godt var nå det!

Vi parkerte bilene ved Kjøpesenteret,

og la i vei med freidig mot gjennom Gamle Nes og opp på Hallingdal Museum.

Snøværet ga seg for ei stund, og det var helt greit å gå i gamle spor.

Det hadde ikke kommet så mange cm nysnø.

Kristin og Fryd hadde ikke vært på området tidligere, men Tassen var jo ganske verdensvant her...

Rukkedøla er islagt nå, men man kan lett tenke seg hvor flott elva er i vårløsinga.

Hvis ikke, så står det flere kjente malerier av Gude utstilt...

Jeg tipper at Kristin kommer tilbake hit med kamera en vakker dag.

Tassen har noen sjekketriks på lager, her prøvde han å gjøre seg interessant for Fryd, tror jeg.

Frøken Fryd er uimotståelig yndig og søt ❤️

Da vi kom ned i Nesbyen igjen, begynte snøen å lave ned.

Vi hadde gått omkring i nesten tre timer, uten å møte verken folk eller dyr. Men vi var ikke helt ferdige med å skravle, dessuten hadde vi blitt sultne -

så vi avslutta dagen med en liten matbit på Kafe og Le.

Kjempekoselig!

Torsdag tok vi oss en liten tur til Flå.

Ribbeina mine var fremdeles ikke helt gode, så jeg turde ikke ta med mamma på langtur. Men den dama veit råd, ho tok sparken i egne hender og gikk stødig og trygt. Etterpå tok vi en handletur på senteret i Flå, og ho spanderte middag.

Det vart en fin dag, det også.

Så fulgte noen arbeidsdager, og Nalle og Tassen (og Stripa) fikk bare gått rundene sine.

Men det er viktig å vite hva som foregår i nabolaget også.

Søndag var det knallvær igjen. Litt surt, men en skikkelig vinterdag.

Mamma fulgte gladelig med ut på tur igjen, til Veneli denne gang.

Her går det jo ikke an å gå seg bort, som ho sa...

Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, men vi hadde jo med oss både mat og drikke.

Turistforeningens medlemmer får benytte seg av Røde Kors-hytta i påvente av at «Vassfarkoia» reiser seg som fugl Føniks. Hytta viste seg å være full av folk, så vi hadde ikke lyst til å slå oss ned der heller.

Men ved Hangstjedn er det en stor og fin gapahuk.

Problemet med den, er at den ligger litt ulendt til for slike som er litt ustøe i beina.

Veldig rart igrunn, siden dette området er tilrettelagt handikappa 🤔

Men parkeringsplassen var ihvertfall ledig, så caddyen hadde god plass til å stille seg den rette vegen.

Så der satt vi, i ly mot vinden og med sol i fjeset.

Bedre kunne det ikke bli!

Ingen passer bedre enn mamma til uttrykket:

«UT PÅ TUR, ALDRI SUR»

Jeg tror egentlig jeg aldri har opplevd henne sur. Ho kan være hissig som ei lemen, men sur??

Nei, aldri.

Blå mandag.

«Blå himmel, vindstille og -5» ....meldte Bjørn fra Orrebu.

Da var jeg rask med å pakke sekken, og stikke oppover!

Jeg kom opp der akkurat tidsnok til å hilse på hyttenaboene våre, det var riktig så koselige folk.

Da de dro, la vi ivei innover Vangsvegen.

Det er omtrent 4 km inn til Vangen fra Orrebu.

Det var folketomt og stille overalt, så vi slo oss ned ved den innerste hytta.

Vi var freidige nok til å låne ett par stoler, og så satt vi der og koste oss med en kopp kakao.

....kakaoen var medbrakt 😉

Det er så fint her inne!

Jeg er livredd for ukontrollerte bevegelser, men det var ikke glatt her engang.

Så vi kunne fint gå med nesa i sky.

Men det var ikke verdt å slippe Nalle av syne...

....ikke før vi var nesten tilbake på hytta...

Da var ikke Nalle til å stoppe ☺️

Bjørn var rask til å fyre opp i ovnen, han lagde tilogmed middag til meg!

Ikke rart vi var fornøyde med dagen.

Tassen hadde krølla seg til i sofaen, og Nalle lå rett ut under bordet.

Det var litt kjedelig å reise heim da vi var mette, varme og gode.

Men det lå an til å bli ei kald natt, så jeg måtte sjekke høner og kaniner på Bergheim.

Og Stripa, selvfølgelig.

❤️
Det hadde vært to knallfine vinterdager.

Og mere snø skal det bli.

Dette er middagen jeg skrøyt av å ha fått servert av gubben på Orrebu forrige mandag 😉

Fiskepinner med grønnsaker og poteter, remulade og smør - skikkelig godt!

Søndagsmiddagen besto av torsk med stekt løk og hjemmelagd potet/gulrot-stappe.

Tirsdag den 12. fikk Ludde klippen sin

Og vi spiste stekt fjellørret m rømme og tilbehør til middag...

Onsdag gjorde jeg ferdig Pelle-vottene, de ble ganske ok.

Og ett par små ullsokker med kaniner på...

Vi spiste spaghetti med kjøttdeigsaus den dagen...

Og Tassen fikk årets første bad.
Han har begynt å røyte, og ser nesten litt skabbete ut igjen.
Får håpe han blir bedre i pelsen etterhvert.

Torsdag den 14. tok jeg en liten golingstur.

Det måtte fylles opp med forskjellig dyremat, og så var det min tur til å stusse sveisen.

Svinekjøtt m wokgrønnsaker og ris til kvelds.

Og avslapning...

...KOS...

Og strikking...

Magic loop er genialt. Utrolig at man ikke brukte denne teknikken før!

Fredag var den første dagen i arbeidshelga, og en fredag på Kiwi er forferdelig travel!

Det blei restemat til kvelds...

Lørdag den 16.mars var en slags merkedag.
Det var ti år siden røykeslutt!

Jeg kokte Semulegraut da jeg kom heim, sjøl om klokka var over 22...

Og dermed var middagsmenyen for ei hel uke beskrevet...og det har fyllt disse dagene som kom og gikk så fort.

😋

Søndag hadde bilen min snødd ned!

Heldigvis kom Bjørn heim tidsnok til å få brøyta vegen for meg 😅

Og for Gutta Boyz, slik at de fikk pissa og gjort ifra seg som “følk”...

Huttetu, det var helt vilt som det snødde!

Etter jobb den kvelden, fikk jeg hilse på en Pelles lillebror for første gang ☺️

Mandag (og tirsdag) hadde jeg sistevakt, da begynner ikke arbeidet før klokka 15.

Det var nydelig vær, men det blåste ganske kvasst...

Bjørn måkte plass ved Olabu, for der var det lunt og fint i solveggen...

Idag var himmelen enda blåere, og jeg hadde god tid sammen med hundene.

Men da Tassen forsto at jeg skulle på jobb, var han ikke lett å lokke inn...

Nå er fem arbeidsdager på rappen unnagjort, og om det ikke skjer noe spesielt,

har vi mange spennende fridager foran oss.

Sånn kan det kanskje sies...?

😉

Nå har jeg gjort det igjen.

Jeg burde kanskje latt være, men igår henta jeg to nusselige, små angorakaniner.

❤️❤️

Jeg hadde egentlig tenkt å skaffe meg EI ny jente, ei som skulle bli kjæreste med Fillip.

Så skulle de få ett kull, og da kunne jeg beholde ei eller to jenter, som skulle få vokse opp og bo sammen med mamman sin.

Fillip og en sønn eller to kunne kastreres, og så skulle de alle bo sammen som en lykkelig familie resten av livet

...og ingen skulle behøve å bo som eneboere i hvert sitt bur.

Ludde under varmelampa

Det føles det jo så feil å ta en slik liten skapning og sette i ett bur for seg sjøl.

Derfor kunne jeg ikke velge EN unge som skulle tas bort fra mamma’n sin og sju søsken.

Alle forstår vel det??

Mor med to nyklipte døtre

Jeg kunne selvfølgelig gjort valget enkelt, og ikke skaffa meg flere kaniner i det hele tatt.

For hva skal jeg egentlig med flere, jeg har jo tre?!?

Jeg har Ludde på sju, Ingrid på fem og Fillip på snart 1 år. Og jeg har masse, masse angorafiber lagra i pappesker i fryser og på loft - jeg har mer enn nok å spinne av i lang tid framover.

Jeg har ikke tid til å gjøre alt jeg har lyst til, fritida strekker egentlig ikke til, og det tar litt tid å holde det reint hos høner og kaniner (for ikke å snakke om i eget reir...)

Det koster endel kroner også, så jeg jobber det jeg kan for at jeg skal ha råd til denne hobbyen - dyra skal jo ha mat og strø, og gjerne litt ekstra snadder.

Jeg har aldri regna på det, og det vil jeg ikke nå heller.

Og så har jeg stadig dårlig samvittighet fordi jeg ikke bruker nok tid på å kose meg med dem 😔

Nalle og Tassen er de som står meg nærmest og krever mest. De MÅ ha sine daglige turer, de må ha skikkelig fôr, kom ikke her med Pedigree og Frolich altså,

OG de må ha sine obligatoriske veterinærbesøk i året med vaksiner og slikt ++

Stripa er så sjølstendig, ho er den som bekymrer meg minst.

Sjøl om ho har blitt dugelig bortskjemt og forventer våtfor

- og ikke et hvilket som helst våtfor, til hvert måltid - sammen med gutta.

Joda, det koster å ha dyr.

Kaninene bare står der i bura sine, de.

Men de fortjener den beste maten de også, og de må få grønnsaker og frukt hver dag.

Til gjengjeld klippes de fire ganger i året, og gi meg denne fantastiske ulla.

Hadde jeg vært flinkere med saksa, kunne jeg solgt den eksklusive fiberen, og kanskje tjent på kaninholdet.

Istedet beholder jeg alt sjøl, og spinner og strikker det jeg rekker.

Jeg kunne solgt det jeg strikker også, men det meste blir gitt bort som en liten gave når jeg føler for det.

Jeg spant og strikka to slike halser av den siste klippen på Ingrid, og enda har jeg garn igjen. Den første halsen tok jeg i bruk med en gang. Den har sine skjønnhetsfeil, og ble strikka på en litt for tjukk pinne, men den andre ble akkurat passe, syns jeg. Angoragarnet passet perfekt til dette #Løvstrikk mønsteret, så jeg kommer til å lage flere slike, det er sikkert. De var både kjappe og morsomme å strikke. Mønsteret er kjøpt hos _strikkelise_

Jeg har sikkert strikka bortimot 100 pulsvarmere og fingerlauser.

Det er også noe dette garnet passer veldig bra til.

Denne sommeren blir det nok bedre tid til å stelle med kaniner.

Nalle har blitt såpass gammel og stiv og støl, så det blir neppe verken mange eller lange turer på oss heretter.

Det er noe med det, at alt har sin tid.

Og nå ser jeg virkelig fram til å bruke mer tid på kaninene.

Jeg fikk noen ideer da jeg så hvor fint de hadde det både ute og inne hos Nina.

Så det å hente Tuppen og Lillemor, det var ikke det dummeste jeg har gjort.

Jeg kan ikke trives uten dyr omkring meg.

Kaniner er noen herlige skapninger, og disse ungene var både tillitsfulle og vakre

- hva mer kan man ønske seg?

De er like som to dråper vann, og fargen kalles muligens viltgul?

De ble født den 17.januar, og skal straks få sin første klipp...

Men idag er det Fillip som skal til «frisøren». Ingrid var der igår 😉

Tuppen ❤️ Lillemor

Tusen takk, Nina!

Det er ikke lett å vise seg fra sin beste side i motvind,
og på torsdag bles det fryktelig fra alle kanter.

Fillip og jeg søkte ly inni "fjøset" da friseringen tok til, og der blei vi sittende i nærmere to timer...
mens Tassens venta utafor.

(Nalle venta også ute i snøen, men han er ikke slik "dramaqueen" som Tassen)

Stripa lå på øverste hylle og vokta alle våre bevegelser,
og musefellene sine...

Ulla til Fillip er helt fantastisk.
Jeg hadde spart på 5 måneders klippen, men denne 8-måneders klippen var selvfølgelig enda bedre,

- så nå vil jeg spinne av den fine grå ulla hans

Han blei riktig så fin uten pels,
og det var ingenting å si på sjøltilliten hans heller.
Han er en skikkelig go'gutt!

Småjentene syns garantert at han var en kjekkas 💓

Fredag var det overskya og småkaldt, men jeg var lett til sinns da jeg dro på jobb. Varmen var satt på i Olabu, så Doffen og Petter kunne bare flytte rett inn, sjøl om vi ikke kunne være heime til å ta imot dem med det samme.
🐕🚗👦
Doffen elsker den gamle, fine, røde Pickupen, men han er egentlig ikke så høg i hatten når det kommer til bilkjøring. Og denne gangen kunne han ikke akseptere at han skulle fraktes til Hallingdal i en Merce med vinterdekk, laaangt under sin stand, og uten mamm'sen. En slik nedverdigelse var for mye forlangt for en flatlandsindianer fra Østfold, og panikken fikk overtaket.
Petter måtte innse at slaget var tapt etter kort tid.
Og så lenge han nekter å gå til anskaffelse av en Berlingo 😉, får de holde seg der de hører hjemme til våren kommer.
☁☁☁
Ja, ja - at det var regn og snøstorm på lørdag, gjorde jo saken litt bedre.
Det blei ikke turvær før utpå eftan, men da holdt vi nesten på å blåse bort.

- og snøen smelta, så det var nesten uframkommelig...

Jeg brukte mesteparten av dagen inne hos kaninene.

De voksne fikk være "ute" på skift.
Ludde gjorde sine hoser grønne hos de søte små,

- mens Ingrid, den kvite, fine russerinnen, gravde seg ett fiiint høl.

På søndag hjalp Bjørn til med å montere opp ett varmerør i buret hos Tuppen og Lillemor, mens jeg tok Tuppen, eller Lillemor, på fanget

- og ga henne sin første klipp!

Etterpå kjørte vi oppå Teinevassåsen, og gikk en tur innover mot Nybusetra.
Det var høge brøytekanter -

men det forundra oss likevel at det sto innesnødde traktorer og gravemaskiner langs vegen både her og der...

Ganske koselig her inne også, med mange små tjern,
men kanskje litt for mange hytter.
Vi får ta en tur inn hit igjen til sommeren og se oss omkring, stedet er ikke langt fra Orrebu.

Mandag. Knallblå himmel og endelig helt vindstille!
Ihvertfall var det det, inntil jeg henta mamma i 2-tida...
Da skya det til, men vi satt ute ei god stund likevel.

Som de koste seg, både den unge og den gamle!

Etter at vi hadde spist tomatsuppe med egg fra lykkelige høner, og en real dose makaroni, måtte vi gå en liten tur med Nalle og Tassen. Og Stripa.

Denne dagen gikk så altfor fort!
Vi koste oss med en kaffekopp og hvert vårt wienerbrød, mens de firbeinte fikk kveldsmaten sin.
Det var da mamma sa at det "e no so bly'le' me kattu me'"
Det uttrykket hadde jeg aldri hørt før, men det betydde visst bare at det var så "koselig med katter"😊

Vinterens første skitur kom seint, men godt!

Det var onsdag den 27.mars 2019...

Silkevass-runden var målet, men jeg fikk mine tvil ganske fort.
Jeg vet ikke hva som var værst, skia eller formen,

MEN vi fullførte runden,

og jeg var godt fornøyd med at vi omsider hadde kommet oss på skitur.

Det er forholdsvis bra med snø innpå Teinevassåsen fremdeles.

Men nå har det allerede gått ei uke siden vi var der oppe, og jeg tipper det har tæra hardt på snøen ved Orrebu også.

For en lundehund er det fint føre uansett.

Tassen er utrolig til å ta seg fram, for han er så liten og lett, at han kan gå oppå snøen - der andre sliter og trår igjennom.

Det blei bare en dagstur på oss denne gangen også. Vi måtte heim til fjærkre og kaniner. Det er litt leit å ikke kunne være på hytta, overnatte der og ta livet helt med ro
- men altså, Tuppen og Lillemor kan trøste, de.

Alt blir tilgitt og glemt når man holder de uskyldige småtassene inntil seg ❤️

De trenger ekstra mye menneskekontakt og kos nå mens de er så små,
og denne tida går uhorvelig fort.

Så en dag putta jeg dem inn i reiseburet, og dro på visitt i nabolaget.
Det var vel på torsdag, det da.

De var veldig skeptiske i starten, men da de fikk servert gåsunger, kom de på gli.

På gli, ja - det var temmelig uvant med slikt glatt gulv, skal jeg si!

Bjørn kom heim på fredag. Han var fremdeles ikke lei av å måke snø...

Deretter fikk bilene våre seg en omgang i den nye vaskehallen på Bromma, og tjukke lag med søle og saltlake ble vaska bort.

Skinnende reine blei de utenpå....så lenge det varte 😏

Det var ett fælt vindvær disse dagene. Himmelen var blå og sola skinte, men det var ikke så veldig trivelig .

Jeg liker virkelig IKKE vind!

Men snøsmeltinga fikk skikkelig fart på seg, og nå er det like greit at snøen forsvinner her heime.

Nå kan våren bare komma.

Jeg jobber annahver helg (minst), så fredag lørdag og søndag gikk unna i en fei. Det blir sjelden gjort stort anna enn å gå gjennom nyhetsoppdateringa på Facebook og Instagram når kvelden kommer. Noen bilder blei lasta ned, men bloggelysten var lik null. Jeg føler meg ganske sliten etter endt arbeidsdag, og jeg begynner å tro at tran er oppskrytt.

Sommertiden begynte på søndag, men det resulterte jo bare i enda mindre søvn...

Jaja, en kom seg da greit igjennom jobbehelga!

På mandag hadde vi tenkt oss på trugetur sammen med Berit, Hege og Tussi,
men slik blei det ikke.

Istedet endte vi opp hos veterinærene på Ål.

Tussi hadde fått urinveisinfeksjon igjen, og urinprøva viste at det var mye krystaller i urinen.

Ho ble satt på antibiotika med en gang, og Hege fikk med seg ett lass med Hills sd-boksemat, det foret skal forhåpentligvis være nok til å bryte ned krystallene.

Tvi tvi.

Tussi er mye tøffere hos dyrlegen enn Nalle!

Vi var jo sjeleglade over at det ikke var noe mer alvorlig med Tussi ❤️

så det blei en skikkelig trivelig dag likevel.

Vi gikk på Gol Bakeri & konditori og spanderte den lekreste lunchen på oss selv.

Mobilen min hadde jeg levert inn hos en data-fyr på Kremmartunet, så Hege sto for fotograferinga ;)

Og etter en ørliten diskusjon oss jenter imellom, blei vi enige om at jeg burde slå til og investere i nye felleski også, siden jeg nå engang var i Gol og hadde både noen gavekort og en tilgodelapp å bruke på Intersport...

Ganske så fornøyd, ja !

Mobilen blei henta. Ett nytt batteri på Iphone6 kosta 400,- Nå håper jeg den holder i 3-4 år til...
Da vi var ferdige med alle slags ærender, blei vi fort enige om å stikke innom hos Berit.

Det var litt tomt og trist der. Kango er ikke der lengre.

Han fikk slag, og døde forrige onsdag.
Han var frisk og rask helt til det siste,
han døde med støvlene på, den fine, stolte gutten.

Nalle og Kango var Gutta Boyz.
Vi trente blodspor og presterte å bli godkjente ettersøks-ekvipasjer etter en spennende sommer.
Det var tider, det.

Vi har mange gode minner å ta vare på.
Tusen takk for alt.

Tussi blei med oss heim til Bergheim da kvelden kom.

Ho gled inn i flokken som den naturligste ting i verden, enda det var lenge siden ho hadde sett far sin.

Det hadde vært en begivenhetsrik dag, og bikkjene slokna umiddelbart etter kveldsmaten

Jeg var litt spent på hvordan natta ville bli, men de fant seg fort til rette. Tussi lå oppå dyna på min venstre side, mens Tassen lå under dyna på høgre side. Og under senga lå Nalle, som vanlig.
Stripa var for anledningen innestengt på rommet sitt.

Jeg våkna ganske tidlig mandagsmorgen av at Tussi satt i døråpningen og stirra på meg. Pillene hadde tydeligvis gjort underverker, for det var ikke tissing som det hasta mest med..

MAT!!!

Tussi var meget behjelpelig med å passe at både kaniner og høner fikk sitt.

Og så vart det rusletur med trekløveret.

Jeg hadde ikke forventa at Stripa ville bli med, men jaggu kom ho mjauende etter oss.

Den vanlige, kjedelige runden blei så mye mer spennende nå som Tussi var med.

Etter den første turen, tok vi det litt med ro innadørs. Dagen hadde jo bare såvidt begynt, og det var småkaldt denne morgenen.

Da vi gikk den andre turen, var det mye varmere, men det frista ikke med en dukkert akkurat.

Så trente vi bittelitt -

- på å sitte fint og smile 😍

På dagens tredje luftetur, fulgte Stripa med oss igjen.

Da tror jeg nesten at Tussi godtok katta som en del av flokken vår...

Sola titta såvidt fram til kvelds, og da slapp jeg ut hønene.

Da hadde lapphundene fått nok for idag, de ville inn.
Ganske tydelig kropps-språk på de to 😂😂😂

Det var veldig koselig å få passe Tussi litt igjen.
Nalle-far og onkel Tass hilser og takker så meget for besøket.
Jeg håper det ikke blir lengre før vi treffes igjen!

Jeg skal jobbe de neste dagene også, og kommer ikke til å ha noe å skrive om på lenge.
Men gudene skal vite jeg ønsker meg en skikkelig laaaang skitur på gode ski!
På søndag, kanskje---

Det dukker opp det ene vårtegnet etter det andre,

nå om dagen!

Det kom tilogmed ett par trekkfugler fra Hemsedal på fredag.

😊

Det var frøken Fryd og Kristin som dukka opp, og de vart med oss på en liten snusetur, før jeg skulle på jobb.

Nalle syns at Fryd lukta veldig, veldig godt, så Tassen tok rollen som bodyguard svært seriøst.

Det var koselig å se dem igjen! Og veldig kjekt å ha med seg noen på tur.

Plutselig fikk jeg det litt travelt, men bare litt - for arbeidsdagen begynte ikke før klokka 15. Det er godt å få lufta seg skikkelig på forhånd, da føler man seg klar for å møte alle slags "følk ".

Jeg hadde egentlig frihelg, men jeg hadde sagt ja til å jobbe ekstra på lørdag også. Da var det ekstra kjekt å komme heim til kvelds, og treffe Tove i tunet!
Vi hadde studert Yr, og bestemt og ombestemt oss flere ganger, men jeg ga aldri opp håpet om at vi skulle få EN skitur sammen - sånn helt på tampen av vinteren.

Jeg holdt hva jeg lovde og serverte Taco til kvelds, men Yr beviste nok en gang at de ikke er til å stole på.

Det var bare sånn innimellom at sola titta fram, da skituren tok til...
Skiføret var heller ikke det beste, syns jeg - løypene var steinharde. Solstrålene fikk liksom aldri skikkelig tak denne dagen.
Takket være Toves morsinnstinkt(?), var sekkene våre fulle av mat og varme klær, og det medbrakte kom godt med.

KOM, SOL!

På med klær, og av med klær...

Utifra bildene ser det ut til at sola fikk overtaket etterhvert.

Det var masse, masse reinsdyr-spor, men ingen dyr å se

Norefjell-reinen var ett annet sted.
Langt baki der, kanskje - inni Gråfjell ett sted?

Makan til fin stil, da!

foto av Tove

Barfi og Nalle var ikke med denne gangen, bare Tassen. Og jeg må tilstå at jeg hadde mer enn nok med en trekkhund, for de nye felleskia mine var skrekkelig glatte, både framover og bakover 😅

Åhhh, det var flott, da! Noen ganger - helt fantastisk!!!

Laaaangt der nede står bilen parkert, og høyt der oppe på himmelen, sto sola...

Vi kunne ikke avslutte turen og reise heim så tidlig.
Borte ved Haglebu-heisen ligger det en cache, sa jeg til Tove 😉
Ho var ikke vond å be!

Ho leita og leita, men cachen lå nok godt gjemt under snøen.

Det kunne vært verre!
Men vi jo hadde varme klær, varmt drikke og en halv Brommabaguett,

så vi slo oss ned -

- og venta på sola som aldri kom på Solkomnatten 😝

Tilslutt satte vi kursen nedover igjen.
Da kom sola.

Det var mange tørre, fine sitteplasser å velge i, og alle var ledige.

Påskestemning med appelsin og kvikklunsj

Og parkeringplassen var selvfølgelig så sølete som seg hør og bør...
og brøytekantene var høge - men Tove nølte ikke ett sekund!

- og blei belønna med en cache tilslutt.
Sola skinte fremdeles da vi kom heim, men da hadde vi fått nok frisk luft for en dag. Vi var både slitne og sultne, så da biffen var fortært - tok vi kvelden ganske kjapt. Jeg tror ikke jeg strikka en eneste omgang engang...

Det var det siste jeg så til Tove denne helga. Da jeg våkna klokka 9 på mandag, var fuglen fløyet og Olabu helt forlatt.
Jeg er kjempe-takknemlig for at ho tok turen til Bergheim. Det hadde jo vært helt tragisk om vi ikke skulle fått en eneste skitur sammen i vinter. Men neste vinter, da skal vi ta mange, mange flere - og formen skal være mye, mye bedre.
Tusen takk for nå, Tove! Gleder meg til neste gang vi ses.
HER har Tove skrivi om årets skitur.

Tove var nok på jobb igjen, da vi parkerte på samme sted som dagen før.
Nalle og Tassen var mitt eneste selskap.

Gutta var i slag!
Himmelen knallblå, men det blåste en iskald vind... Noe må det jo være.

BLÅ- BLÅ MANDAG 😎

Slike mandager kan jeg virkelig like.

Vi følte ingen behov for å gå lengre.
Vi hadde det ganske lunt og fint der i nærheten av Kluftemyr, vi!

Det blei en liten runde på 8-9 km, tipper jeg.
Akkurat passe dagen derpå.

For så stiv og støl som jeg var da, er det lenge siden jeg har vært 🙊

Det var helt greit å ta det med ro i solveggen heime også.
Bare sitte og se hvordan snøen smelter.

Kose seg med firbeinte venner,

- mens de tobeinte kakler ivei...

Det er ikke bare bare å holde styr på 6 gamle høner...

Jeg hadde tenkt å besøke Mathisen på Orrebu på tirsdag, men det var mer behov for meg i butikken - så valget blei enkelt.

Men i morgo har e fri.

PS. Priskrigen på gule ting er igang, forresten 😏

Vi var i Vassfaret her om dagen.

Vel, det er nesten ei uke siden - men det har vært så travelt etterpå.

Så nå må jeg bare få skrevet noen ord om den turen, før påska begynner for alvor.

Jeg fikk spørsmål om jeg kunne ta noen timer på jobb denne dagen også, men da takka jeg nei med god samvittighet. Det var altså torsdag, "en sånn inneklemt fridag", at jeg spente på meg skia ved parkeringsplassen ved Strøesdammen, og akte nedover mot Suluvatn.

Snøen var steinhard, og jeg turde ikke anna enn å ta av meg skia og gå ned den siste kneika.

Det var ikke spor etter en eneste levende sjel,

det var ikke engang en eneste fuggel å høre.

Det var varmt og godt i solveggen.

Nalle la seg godt til rette i en liten snøhaug...

DAGENS NISTE...

DAGENS UTSIKT 💓

Vi satt der og nøt freden og roen en times tid,

før vi tok beina fatt oppover Suluvasslia igjen.

Jeg var litt redd for at det skulle bli bløtt utover dagen, men den frykten viste seg å være ubegrunnet.

GUTTA PÅ STEINEN...

Den mørke reinsdyrbæsjen hadde smelta langt ned i snøen, og bikkjene måtte anstrenge seg for å få seg en smak.

Reinen hadde beita lenge og vel rundt Dølahytta

og Tassen blei helt betutta da jeg sa vi skulle reise...

Vi tok en stopp på Orrebu for å hilse på Gubben 😎

Nalle gikk rett inn og la seg, men Tassen og jeg tok en skitur på skaren,

straks vi hadde hilst 😅

Det var fantastisk moro å kunne gå slik overalt!

Vi fant oss en fin plass i passelig avstand fra Orrebu.

Der la vi oss på mosen og så på snøen som smelta...

Det var ikke så veldig moro å reise heim 😏

Og jeg kom ikke langt, før jeg skjønte at noe var riv ruskende gæli.

Da hadde jeg kjørt i filler det ene dekket, og måtte ringe og be om hjelp...

Verken Bjørn eller jeg hadde utstyr til å skru av dekket. Ikke fant jeg trekanten heller, så det kan vel tyde på at jeg må leite bedre, MEN jeg hadde ihvertfall reservedekk...

Slik vart det kvelden og mørkt og kaldt, før vi kom heim til Bergheim att.

Det hadde kanskje vært lurt å takka JA til å jobbe denne torsdagen...?

Egenandelen kom på 500,- og så må jeg investere i ett par nye vinterdekk. Men nå kan jeg vel heller få lagt om til sommerdekk, dermed kan den utgiften utsettes til høsten. Bilen må på EU-kontroll i løpet av mai, så nå syns jeg det får holde for ei stund!

Men livet er ikke det værste man har 🙆

Sjøl om det er litt trist å reise fra bikkjene hver dag, spesielt når sola skinner slik som den har gjort denne uka!

Noen dager har jeg fått med meg en time med kveldsol,

og noen dager kunne jeg heldigvis nyte formiddagen.

Nå har jeg bare en arbeidsdag igjen,
før jeg skal ha ett par dager påskeferie også!

GOD PÅSKE!

ENDELIG LITT PÅSKEFERIE!

Vi satte ny omsetningsrekord på Kiwi igår, og etter seks hektiske dager, var det ikke fritt for at jeg følte meg litt sliten da jeg sto opp i dag.
Men det gjorde jo ingenting!

Jeg tok ut alle fem kaninene, og Tassen passa på at det gikk riktig for seg.
Alle har hvert sitt "utebur", bortsett fra Tuppen og Lillemor - de to går selvfølgelig sammen.Men Ludde, Fillip og Ingrid må ha hvert sitt, ellers blir det bare tullball.

Fred og fordragelighet herska i Bergheimkroken idag.

Stripa kom heim med en stålorm, før ho forsvant på musejakt i låven hass Ole.
Jeg tok med meg gutta på tur.

Borte ved grustaket ligger det fremdeles snø, men det gikk helt greit å gå på snøen i joggesko.
Det var årets første joggesko-dag, forresten - og da godtar man jo litt snø i skoa.

Jeg såg bare den kvite bakparten på ett rådyr idet dyret bråsnudde og hoppa rett oppover berget. Bikkjene merka bare lukta.
Tassen spora iherdig med snuta nedi hvert fotavtrykk, mens Nalle gikk med snuta i været. De var like ivrige begge to ei stund.

Ved Dekkan fant vi blåveis 💗
Noen sto og koste seg i sola, mens andre gjemte seg litt i skyggen...

Vi fant litt av hvert, egentlig!

Før i tida blei avfallet bare gravd ned skogen. Det var ikke så mye avfall da som nå, og blikkbokser ruster opp i løpet av 50 - 60 år.
Da er det er verre med glass...

- og gummistøvler! Enda de har sin sjarm :)

Kanskje støvelen har tilhørt Helga eller Guri, de to søstrene som budde i Dekkan nesten hele sitt liv.

På sine eldre dager kom de på Heimen og var der en vinter. Men da våren kom, gikk de på stasjon, tok toget til Bergheim, og gikk sørover til den gamle buplassen sin.

Men de kom tilbake til Heimen tilslutt, og døde i -67 og -68.

Vi gikk tilbake mot buplassen vår, tipper det er ett par km...

Det har kommet flere forskjellige andepar, og nå er det virkelig liv og røre i den ellers så stille elva.
Jeg har ett lite håp om å få se beveren også i løpet av våren.

Jeg slapp ut hønene da vi kom heim.
Alle skulle få kose seg denne fine vårdagen.

Da jeg satt der og glodde, fikk jeg selskap av en nabo som syns det var like trivelig å glo som meg.

Hallingen måtte glo litt ekstra på nykommeren, og han fant ut at det var helt greit med flere tilskuere/beundrere 😇

Ellers har dagen gått med til å sitte ute i solveggen og strikke!
Jeg strikka disse hønevottene tidligere i vår.

Nå hadde jeg tenkt å strikke hønene i ei lysegrønn/gul farge, men fordi jeg ikke greide å skille fargene i lampelys, blir de nesten som det første paret.
Men ikke helt, jeg har gjort noen andre forandringer.

Og så leser jeg Påskekrim!
Jeg fikk tak i ei gammal bok i ett antikavariat, med den spennende tittelen "Blod-gaupa fra Vassfarskogene". Den ble utgitt i 1943 av en forfatter jeg overhodet ikke kjenner til, men han hadde nok lest sin Fønhus, den godeste Einar Heimaas Dokken...

Hvis jeg kommer igjennom boka iløpet av disse påskedagene, fortsetter jeg med boka jeg fant på Finn.no;"Folk og skrømt i Vassfaret".
Boka av Per Hohle har jeg lest før, men det skader ikke å repetere litt Vassfar-historie

Deilig med påskeferie...

Det vart litt av en skitur på Tassen og meg på langfredag.
Vi skulle egentlig bare gå en bitteliten tur på skareføret, men veien blir til mens man går...

Tilslutt gikk vi oss nesten fast inni den bratte og ulendte Vassfarskogen!

Da vi hadde tråkla oss opp på den høgeste toppen, ble vi egentlig veldig glade da fikk vi se skuterspor nedi lia.

Da var det bare om å gjøre å finne den letteste vegen ned igjen 😅

Vi var ganske nære Kviturdsetra, men jeg innsåg at jeg måtte snu. Snøen hadde blitt skikkelig råtten, så all fornuft tilsa at vi måtte følge skutersporet - og se hvor det førte oss...
Så flatt og fint, da gitt!

Etter noen avstikkere her og der,
kom vi tilslutt på skiløypa som gikk til Endresetra.

Derfra gikk det heldigvis greit å ta snarvegen tilbake til Orrebu. Det hadde vært grådig kjedelig å traska på vegen med skia i armene.

Slik vart rundene våre!

Det vart nesten 9 km i tildels vanskelig terreng.
Vi hadde selvfølgelig en liten baktanke med denne turen, for det er savna ei 9 år gammel kongepuddel-tispe i området. Hunden har vært sporløst forsvunnet siden kvelden den 15.4, og ingen har sett sett snurten av henne siden. Det er folk overalt der oppe nå i påska, så det er ett mysterium hvor ho kan ha gjort av seg. Jeg frykter nok at ho har hatt ett uhell ett eller anna sted, falt gjennom isen og ikke kommi seg opp muligens. Det er vondt å tenke på, og vondt å ikke få ett svar. Men man kan ikke gi opp håpet om at ho dukker opp!

Det var månelyst og fint, og jeg tror ikke det var kuldegrader den natta.

Og påskemorgen var strålende og fin!

Jeg fikk med meg begge gutta på en liten skitur, men nå hadde føret blitt veldig dårlig. Nalle tråkka gjennom hele tida, så vi slo oss ned på berget ikke langt fra hytta.

Påsketur er påsketur.
Man trenger slettes ikke å gå langt når man har kakao og kvikklunsj i sekken!

Vi koste oss skikkelig, vi!

Og Nalle var veldig glad for at turen ikke blei lengre...

Jeg lurer på hvordan det vil se ut her til sommeren!
Bjørn har mange planer for hytta. Han har dessuten hengt opp mange fuglekasser, og har matservering på flere steder. Det er det mange småfugler som setter stor pris på.

Siden Nalle helst ville være på hytta, tok Tassen og jeg oss en tur på egenhånd igjen. Vi prøvde først skiløypa langs Vangen, men det var for vått...

Dermed kjørte vi tilbake til Teinevassåsen, og Silkevassrunden 💓

-og tok en bitteliten avstikker opp på Høgdefjell

Jeg måtte ta av meg skia da!

Men Silkevassrunden var helt fin å gå.

Det hadde blitt overskya, og bra var det. For jeg hadde glemt solkrem...

Vi møtte bare noen få skiløpere så seint på dagen. Påskeskirennet var jo over. Ellers hadde ikke vi gått der ;-)
Vi går jo helst ikke der vi møter folk!

Tassen er en engel å ha med seg på tur. Han svinser glad og fornøyd, og bjeffer ikke på andre hunder heller. Men dessverre møtte vi ingen kongepuddel.

Nalle, Tassen og jeg dro heim til kvelds.
Vår tredagers påskeferie var over, og vi var godt fornøyde.

Jeg begynte på jobb klokka 8 idag, og allerede da var påsketuristene på veg heim fra fjellet. Arbeidsdagen gikk fort, og det er jo greit å være tidlig ferdig en gang iblant. Men jeg må innse at jeg er ett utprega B-menneske...
Etter at vi hadde raka litt, og gått en liten tur - blei det en blund på sofaen.
Det er jo bare såååå godt!
Det er en ny arbeidsdag imorgen. Jeg skal ikke begynne før kl. 13, og må vel reise minst en time tidligere pga påsketrafikken...?

NYT DEN SISTE PÅSKEMARSIPANEN, DEN SOM KAN !

BLÅFJELL-SELFIE :)

Fridag og fint vær.

Først fikk jeg lagt om til sommerdekk, og så kjørte vi rett til fjells. Snøen har smelta fort og gæli de siste dagene, og vegen opp til Dypilen var utrolig nok tørr og fin.
Skiløypa var derimot skikkelig våt.
Jeg blei fint nødt til å traske i vegen innover, så langt det gikk.

Truge-føret innpå fjellet var kanskje ikke det beste - men tilslutt måtte jeg prøve.
Vi valgte den første og bratteste ruta opp...

Trugene ble tatt av og på - gang på gang. Det hadde vært ganske utrivelig å gå over snøfonnene uten...

Takket være lange, tørre strekninger - blei det en kjempefin tur til topps!

Tassen koste seg minst like mye som meg :)

Niste hadde vi også. Jeg hadde kosta på meg en Bromma-baguett igjen, og Tassen fikk boksemat 😋

Det var nok i grevens tid, at vi kom oss til Blåfjell mens det ennå var fremkommelig, og spor av vinter i fjellet

Vi fulgte "stien" så godt det lot seg gjøre.

Blåfjell-runden er fin, sommer som vinter.

Det er som om fjellet blomstrer allerede, det er så mye fint å se!

Det lå fine, kvite rypefjær i lyngen - men det blåste så hardt at jeg fikk ikke tatt bilde av dem der de lå. Så jeg dem plukka opp, og la dem forsiktig i bukselomma.
Men da Tassen skulle få en liten gobit, flagra de opp - og han fikk tidenes største belønning for gudvethva 😅

Takke seg til høyspent-mastene - fremfor vindmølleparkene som ødelegger store deler av Norskekysten og dyre/fuglelivet omkring. Jeg har ikke forstått hvor ille det egentlig er, det som foregår.
Strøm må vi ha. Men det er skammelig slik som vi sløser.

Vi brukte omtrent tre timer på Blåfjellturen vår. Eller fire...

Samma det.
Da vi kom heim, var det fremdeles SOL og mange timer igjen av dagen.

Nalle, høner og hane og kaniner og ALLE fikk komme ut!

De søte små jentene er det naturlige midpunkt, og de finner på mange sprell.

Og Hallingen var nær ved å utfordre både meg og Nalle til duell idag.

Ungdommelig overmot på den unge hanefar!

Han beveger seg farlig nær hoggestabben...

Jeg håper og tror det skal gå bra, og at han lærer å oppføre seg. Han er ihvertfall den snilleste Gentleman overfor hønene, han føler vel bare at det blir litt mye å passe på på en gang sånn innimellom

nå som det er vår og all ting!

Ja, for i dag blei bjørka lysegrønn!

Blåveisen ved Pekkas grav blomstrer.

- og "plenen" er full av Vårpengeurt

For en vakker vårdag det blei 💓

Kaninene spiser gulrot, og hanen vokter tunet mens Nalle og Tassen kviler på trappa.

Denne fine tegninga fikk jeg av ei lita jente.
Ho hjalp meg med å gjøre reint hos kaninene, ho henta egg hos hønene, og vi gikk tur med bikkjene og Stripa.
Det var en fin dag, og vipps så var denne uka over også.

Jeg får forte meg å skrive litt om dagene som gikk så fort!
Jeg dro til mamma etter jobb på torsdag, og sammen dro vi på handletur. Vi var innom den nye butikken som åpna på senteret i Flå, "Normal" - og der handla vi litt. Så handla vi litt på polet, men sjølve storhandelen gjorde vi på Kiwi.
Eller, det var mamma som handla, da. Jeg var bare bærer og sjåfør...

Vi fikk besøk av mammas aller minste oldebarn 💓

Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har fått rota meg til å strikke noe til den vesle pjokken, det må jo være fort gjort til en så liten kropp - men hjelp - dagene flyr jo ifra meg!

"At vår'n e i anmarsj, kan merkast på mange vis..."
synger Hellbillies i Fossegrimslåten.
Men at jeg skulle merke tendens til pollenallergi, hadde jeg aldri trudd - men så var det visst ekstremt masse bjørkepollen denne uka. Vi så svære, gule pollenskyer rett som det var, og både Bjørn og jeg satt inne og snufsa og bar oss om kvelden!
Solnedgangen, som var ett spektakulært skue pga sand fra Sahara - såg vi mange bilder av på Facebook.
Her var det overskya,trur eg, dessuten har vi noen berg på alle kanter 😉

Regnet som var meldt i store mengder, uteble - men det kom vel omtrent 20 mm i helga. Og etter ei natt med reint og pollenfritt sengetøy, var formen mye bedre i dag.
Jeg vaska vinduer og hengte opp sommergardinene på kjøkkenet, før jeg lokka med meg Nalle og Tassen på tur oppover bakkan.

Vi måtte jo opp og sjå på "føssan"!

Nalle blir motvillig med på disse turene oppover, men jeg hadde så lyst til å se hestehoven før det var for seint....

Siggeseta brølte imot oss 😍

Vannet spruta over vegen,
og buldra videre nedover mot Bergheim.

Ett mektig skue, rett og slett!

Vi kunne jo ha snudd der.
Men jeg greide å lokke med meg Nalle videre.
En sving til og enda en sving - og så var vi ved drikkebekken...

Jeg er umåtelig stolt av Nallen min!

For vi greide å komme oss opp til Utsikten igjen!

Det var nok godt å ta seg en kvil, da.

Nalle var ikke utslitt, altså!

Men han syns det er skrekkelig kjedelig å gå oppover og oppover...

...så jeg må jobbe ganske iherdig med motivasjonen...

Nedatt går det nesten ikke fort nok.

Da er det kjekt å ta noen snarveger.
OVER STOKK OG STEIN

Jeg tror jeg skal pakka bort ulltrøyene imorgen.
Nå er det skikkelig, skikkelig vår!

Hønene fikk komme ut i vårkvelden.
Det var nok litt forskejllig å finne i bakken, etter regnet som kom i natt.

Jeg satte meg vel til rette i stabbursveggen, men hundeull og rokk. Nalle gikk og la seg i skyggen, etter at ulla var undersøkt og godkjent. Svensk lapphund-ull er faktisk noe av det likeste jeg har vært borti.

Dette har vært ei fin uke.

Og jeg gleder meg til imorgen, for da får vi besøk av noen "gamle" venner!

Dette er Dimma og Glenna.

To vakre frøkner av rasen islandsk fårehund,
og en bedårende innfødt østfolding hadde reist den lange vegen...
- endelig skulle vi treffe hverandre igjen - etter 8 år!!!

Jeg har leita i bloggen, og fant det tilslutt bevist "svart påkvitt",
men da vi møttes igjen på mandag - da føltes det som om det var igår.

Etter klemmerunder og skravling på kjerringvis - bar det rett til fjells!
Det satte de firbeinte umåtelig stor pris på.

Camilla var sant å si utstoppelig, ho også.

Jeg prøvde jo å fortelle henne at snøen var skrekkelig råtten!

En skikkelig fjelltur var utelukket, men vi kunne da nyte fjellufta likevel, og jentut'n tok seg både en og to dukkerter. Det var tross alt nærmere 15 varmegrader og vindstille, hele den lange, fine vårkvelden
- og vi visste å sette pris på den.

Det blei pizza og ett vinglass til kvelds, men likevel blei det tidlig mørkt i Olabu.
Jeg tror nesten nattarbeider Camilla satte rekord i å legge seg tidlig!

foto: Camilla Ryen

Tirsdagsmorgen dro jeg til Flå på jobbmøte, mens snille Camilla stelte hus og heim og hunder. Verdens beste barnepike. Da jeg kom heim etter ett par timer, var alt i sin skjønneste orden - og vi var nesten klare til å dra ut på nye eventyr med det samme.
Vi måtte bare skravle litt til. Og drikke en kaffekopp til...Herregud, vi hadde jo så mye å prate om, og vi hadde jo så mye felles!!!
Men tilslutt var vi i farta 😅

TVI TVI
VALLERS - HERE WE COME !

Jeg tok rattet. Første stopp ble Bromma, og baguetter og vafler blei kjøpt inn og stappa ned i sekken. Så fortsatte ferden over mot Sør-Aurdal.

Vi måtte ut og strekke på beina ved Hølerasætre.
Da hadde det skya over, men vi angra fælt på at vi ikke hadde tatt med kaffen opp dit, for kaldt var det ikke.
Her er sagnet om setra, og mere til...
https://www.hedalen.no/underveis/holera_1.htm

Kjøreturen fortsatte. Det er temmelig langt over åsen, men vegen var fin sjøl nå i vårløysinga, og det var mye å se. Jeg har film og femti bilder av elgkua, men legger ved ett...

Tilslutt kom vi fram til målet, og parkerte ved Hølera skule.
Jeg var noenlunde forberedt, og det var lett å finne fram...
https://www.mikkjelfonhus.no/turmaal/fonhus-stien-og-kvervilljuvet/

Vi var godt skodd, og kledd for all slags vær,
men jeg kan trygt si vi blei varme i trøya oppover stien.

Vi gikk en snarvei, må vite - og den var jo dobbelt så bratt som den merka turstien - men så fikk vi også se dobbelt så mye av elva 😅

Nalle og Tassen var i storslag, og konkurrerte om å imponere oss damer!

Det nytta ikke å skravle her.
Fosseduren var øredøvende og vi følte naturkreftene drønne i kroppen.

Det var rett og slett vanvittig flott!

Jeg har noen filmsnutter av elva også, de er nesten skremmende...
magisk øyeblikk

Men etter en km var det stopp. Den vesle Sindarseterbekken som vi egentlig skulle krysse, var som ei vilter elv, den også. Steinene var glatte, og tømmerstokken som lå der, var sleipe.
Visst var i unge og dumme (engang), men vi tok ikke sjansen.

Endelig var tiden kommet for å smake på baguettene!

Vi tok den med roastbiff først...

Å nei, du Nallefar - den er min ;-)

Dette var mat for Mons 😋😋

Hundene fikk hundemat, de.
Men meget mulig at Camilla hadde noe bedre på lager i den sekken sin?

Klokka var nesten halv seks, da vi begynte å gå nedover igjen.
Men vi hadde det ikke travelt!

Vi kunne beundre utsikten mot Tronhusknatten -

- og videre nedover Begnadalen på tilbaketuren -

- for da fulgte vi den merka stien..
Men en skal vokte seg vel for å stå i ro for lenge!

En times tid seinere var vi nede att 😀

Fossen var ett fantastisk skue derfra også. Ingen tvil om det.
Men sjølve Kvervilljuvet har vi altså fremdeles til gode.

Men det er ikke verre enn at det er godt for noe, for da skal jeg lese Fønhus sin fortelling først. Jeg fikk boka i dag!
Vi rusla bortom Nissebakken også, men vågde oss ikke inn i tunet. Det gjør vi neste gang, Camilla - og det gleder jeg meg til.

Er man turoperatør - så er man turoperatør.
En stopp ved Hedalen Stavkirke var ei selvfølge.

Da vi kom til Orrebu, tja - hva skal jeg si...

....men vi fikk ihvertfall grilla oss noen pølser før vi dro videre 😆

Det var nesten mørkt da vi svingte inn i tunet den kvelden, og jeg kan ikke skryte av at vi satt oppe til langt på natt da heller.

Da onsdagen kom, var dessverre avskjedstunden nær.
Men ikke no'stress - Camilla skulle ikke på jobb før... 22.30!!!

Hundene slappa godt av sammen de også.

- Nalle og Glenna var kanskje spesielt slappe denne onsdagsmorgenen...

Dimma var ingen morgenfugl ho heller, egentlig!

Plutselig satt og lå og sto det fire gode venner på stabburstrammen 😍😍

Helt klare for nye eventyr!

foto; Camilla Ryen

Tusen takk for noen kjempefine dager!
Vi skal garantert ikke vente åtte nye år før neste gang
💓💓💓

Det var deilig med en fridag etter sju arbeidsdager i strekk,

men for ett vær, da du!

Været er det ikke stort å gjøre med, så jeg har kost meg inne idag.

Heldigvis fikk jeg skyss til Flå igår, for bilen min har tatt sommerdekka på.

Gutta var sånn passe fornøyde med tingenes tilstand.
Kuldegrader og snø den 9.mai er ikke akkurat hva man forventer.

Vi har bare gått den vanlige runden denne uka, jeg har ikke hatt tid til andre krumspring,

- men turen i går ble likevel en helt uvanlig rundtur 😅

På tirsdag såg det sånn ut her, da vi gikk runden!

Det var varmt og godt, skogen sto lysegrønn og trekkfuglene trodde de var kommet til himmelrik.

Den 1.mai var været sånn "midt-på-treet".

Tassen og jeg la ut på årets første cache-tur!
Det hadde kommet tre nye cacher i Flå, så vi benytta dagen til å finne dem.

Og når vi først var i "cache-modus", tok jeg meg sammen og plukka opp noen bokser som jeg la ut i fjor, men som jeg aldri kom til å sende inn for godkjenning.

Litt dumt jeg ikke sendte dem inn, kanskje - for disse stedene hadde vel egentlig fortjent en cache...?

Den 2.mai kom trekkfuglene fra Hemsedal 😊

"LUNDEHUNDER PÅ STEN"

FOTO: KRISTIN DEVOR

Frøken Fryd og Kristin ville hilse på våren i Bergheim, og vi tok dem gladelig med oss ut på en "vårtur".

"Det ble juni, og sommerens tusen blomster krydde opp fra marken.

- Under treet, der haukereiret var, sto noen gjøkesyrer. Når junikvelden kom som ett kjælent strøk over jorden, når det mørknet i skogsnaret, da lyste blomstene som tynne slør, som hvite sommerfugler. Og gjøkesyrene gjorde forskjell på dag og natt. Når natten falt, tok bladene ganske langsomt til å bevege seg. Når det var på det mørkeste, da sov gjøkesyren.

Under barken i trærne, ut gjennom krokete greiner og kvister, sto sevjen sydende til værs, og treleggene hadde såvidt begynt på en ny årring.

Hele skogen var ett mylder av liv, som arbeidet lydløst.

Fra Mikkjel Fønhus; Det skriker i Kvervilljuvet".

Tenk å kunne beskrive våren med slike ord!

Nå var det bare helt i begynnelsen på mai, og gaukesyra sto allerede i blomst i Bergheim - og ei haglskur var vel ikke mer enn hva man kunne forvente.

Men Nalle likte det ikke helt 😅

Da vi oppdaga tegn på aktivitet både her og der, ble vi alle lystigere til sinns,
for her i elvekanten var det mange spennende dufter.

Vi fortsatte på runden, og vesle frøken Fryd poserte på turens høgeste punkt...

Akkurat der og da, slo uværet innover oss,

- men da var det igrunn bare moro å kjenne litt på naturkreftene.

Det hele var over, like fort som det kom.

Kristin bar på ett skikkelig tungt kamera - med ei enda tyngre linse

FOTO; KRISTIN DEVOR

Ho tok noen blinkskudd av hundene 💕

FOTO; KRISTIN DEVOR

Fryd og Tassen fant noen gamle bein, som de hadde det veldig moro med. Slike skatter må gjemmes på lundehundvis, så det tok Tassen seg av.
(sagt på en pen måte)

FOTO; KRISTIN DEVOR

Da vi nærma oss heime, var det nesten så sola dukka fram igjen.

Vi vart ihvertfall varme under ulltrøyene denne maidagen.
Tusen takk for turen og for fine bilder, Kristin!

Stemorsblomstene har slått seg til 'rot'

KONTRASTER I MAI....

GOD HELG

Bergheim-skogen

Den er så spennende!

Her trives Tassen :)

- og reven. Og grevlingen.

Og gaupe og hjort

- noen rådyr, og noen elger

- og veldig mange insekt og fugler!

Den korte Mastestien er bare knapt tre km

- men med åpne sanser, kan man se og oppleve litt av hvert her.

Vårbekk på tur i stien...ikke rart Tassen var litt betenkt.

Nalle ville ikke være med på Masterunden den kvelden,
men dagen etter var han mer enn klar for tur.

Trekkfuglene fra Hemsedal var også tilbake igjen!
De var ikke vonde å be, da jeg ymta frampå om en tur langs Evjuvegen.
Det var ganske nøyaktig to år siden sist jeg gikk der og merka deler av stien,

men de ble advart, denne vegen er vanskelig å finne
- så vi hadde med mat nok til å overleve ute i flere dager.

Og vi hadde ikke gått langt før jeg merka at vi var litt på villspor
...men ingen - INGEN - tenkte tanken på å gi opp!

Det første tjernet vi passerte, heter Nevertjern

- men så nære Nevertjern, skulle vi egentlig ikke vært 😅

Det var ett vakkert tjern, det var ikke det -

- men vi skulle jo til Sørbøltjern!

Vi var på rett spor igjen, ingen tvil.

Gummiskoen lå fremdeles ved Kjerringdalhytta, og stien derfra er veldig fin...

Så kommer ett litt trøblete parti gjennom ett hogstfelt, og da kom vi litt skjeivt ut igjen.

Vi kom fram til Lomtjern på feil side,

men ingen sure miner hos verken Hege eller Kristin av den grunn!

Vi begynte å se etter en plass med ly og utsikt.

Det var varmt og fint i sola, men vårvinden var iskald.

Men Maxen, han var brennende varm langt inni hjerterota
- han visste knapt sin arme råd.

Jeg tror nesten han kunne ofra brødskiva si...

Etter ei lang og god pause, gikk vi videre.

Skiltet henger høgt oppe på bjørkeleggen.
Herfra er det kort, og ganske grei veg til Svartlitjern.

Det lå nysnø på Sørbøltjern, Nautskardtjern og Bukollen.

Ingen tvil om at vi var på rett sted.

Vi blei enige om å snu her.

Det surkla godt i skoa, men ingen trår frivillig uti bekken for det 😂

Så var vi tilbake til Lomtjern...

Vi holdt på å miste Kristin da vi kryssa hogstfeltet igjen.

Å nei, da - Fryd slapp ikke mammsen sin av syne ;)

Vi gikk i flokk og følge forbi tusser og troll i "Kjerringdalen", og kom heldigvis fram til Sørbøltjern mens det fremdeles var dagslys...

Vi hadde fabla lenge om matpause ved Sørbøltjern 😋

Der vanka det godbiter til liten og stor

- men så blussa den altoppslukende forelskelsen opp igjen.

Foto og tekst; Kristin Devor
Å Tassen, jeg vet det er vi som passer best sammen. Jeg må bare på en høflig måte få Mr Max til å forstå at han er litt for stor for meg!

Foto og tekst; Kristin Devor.
Kan vi ikke bare være gode venner? Det blir så komplisert å innlede noe seriøst!

💕

Tusen takk for en fantastisk fin søndagstur til pikene på broen.
Ja, vi brukte bare én dag, dvs ca 5,5 time, og vi gikk ca 8 km.

Vi kan ikke si å ha kartlagt hele Evju-vegen, men store deler av områdene omkring.
Men, i morgon - i morgon...

En sjelden gang klaffer det med felles fridag og fint vær - tilogmed midt i uka,
og Tove ville gjerne bruke dagen på tur sammen med oss. Den eneste streken i regninga, var at Barfi ikke kunne bli med pga løpetid.
Vi møttes som avtalt på "Statoil'n" i Gulsvik, og jeg kunne plukke med meg cachen ved Krøderen, mens Tove holdt vakt.
Så kjørte vi opp i Sørbygda, og parkerte ved avkjøringen til Tranebråtan.
Evjuvegen neste...

Vi virra oss fram gjennom skogen. Det kan nesten virke umulig å følge den samme "stien" hver gang, men hvis man sikter seg inn mot første høydedrag, og holder seg litt mot venstre med utsikt mot Stormyrdammen - er man på rett spor.
Denne dagen hadde jeg planlagt å legge ut geocacher, og å fullføre merkingen av den såkalte "Evjuvegen"...

Det er veldig moro når stien går sånn her, med knapt en eneste hindring i vegen.

Men det KAN ligge mange overraskelser på lur!

Tove var meget behjelpelig med å finne coordinatene og å henge opp cacher på lure steder

og ho hadde sin største moro av meg, som hengte opp nye merkebånd rett ved siden av de jeg hadde hengt opp to år tidligere...

Visse ting forandrer seg aldri - ihvertfall ikke jeg 😝

foto Tove Nordheim

Derfor var det veldig kjekt å se "vegen" med andres øyne.
Er det flere som våger å bli med og teste Evjuvegen, så si ifra!

Vi tok dagens første pause ved Sørbøltjern.

Og ved Kjerringdalhytta gjemte vi en cache 😉

Så var det disse hogstfelta, da.
De er rydda for kvist og kvas - men alle merker og tegn etter vegen, er jo borte!
Nå henger merkebånda ganske tett, men man må holde tunga rett i munnen her.

Vi kom fram til Lomtjern omtrent på samme sted, som jeg gjorde tre dager tidligere.

Der er det så idyllisk - at ei pause er obligatorisk!

- dessuten var Tove og bikkjene var skrubbsultne 😂

Tove fikk ha tekoppen sin i fred, det var jo snilt av dem...

Det er kort og grei "veg" mellom Lomtjern og Svartlitjern.
Her trengtes ingen merkebånd.

Eller???

Ett hvitkinngjess-par kom svømmende mot oss på Svartlitjern.

Det lå fortsatt snø på fjelltoppene, men jammen hadde det smelta mye på tre dager.

Ubeskrivelig vakkert er det uansett.

Etter enda ett utlegg, fortsatte ferden langs Evjuvegen.

OG etter ørlite forviklinger, fant vi ut at stien gikk rett fram. Og det er noe av det jeg har forstått var grunntanken med denne vegen. Den skulle gå raskeste vegen rett fram, mellom Lien/Tranebråtan og Øvstevatn

Disse fine skilta har grodd fast i treet sitt.
De ble satt opp for ca 20 år siden, tror jeg.

En eller annen må jo ta ansvar for dette her...!
Som lurer meg ut på ville veier gang på gang!

Vi tok ei "betenkningspause" ved Fellebekkvegen.

Det hadde vært lurt med en geocache her, mente Tove.
Og takk og pris for at ho hadde sekken full av fine bokser!

Coordinatene ble tatt, og cachen hengt opp,
og så la vi i vei på retretten.

foto; Tove Nordheim

Ser man godt etter, så henger det ett merkebånd her også.
Som ett lite tegn på at man er på rett vei 😉

Hvitkinngjessene lå fremdeles i Svartlitjern

Så vi gikk tilbake til Lomtjern, før vi tok oss ei pause igjen...

Tove og Nalle satte seg ned ved tjernet, mens Tassen og jeg tok en liten rekogniseringsrunde for å se om det var mulig å finne en bedre "veg" videre.

Men vi fant ingen tydelige tegn nå heller!?!
Etter å ha gjemt enda en geocache, fortsatte vi rett fram over nærmeste topp

Da vi kom over toppen, bar det nedover - før neste topp.
Der satte Tove og Nalle seg atter ned, mens Tassen og jeg tok en ny "spor-runde"

Men nå har vi innsett det, at den eventuelle gamle vegen er ødelagt pga hogstfeltet, så vi hengte bare opp noen merker der vi mente "vegen" burde være.

- og Tove hengte opp en cache i ei lita "sprettert-gran", slik at det skal være enkelt for geocachere å stake ut kursen over hogstfeltet. Lurt!

Så bar det nedover den fine "Kjerringdalen"
og forbi Kjerringdalhytta igjen.

Endelig tilbake til det vesle Sørbøltjern.

Klokka nærma seg 19.30, og kveldsola var varm og god

Nalle og Tassen slo seg helt til ro, da nista var oppspist.
og vi fabla litt om, at neste gang vi skal på tur - så kunne vi kanskje overnatte ute?

Nalle var dagens helt. Turen blei lengst og varmest for ham.
Men aldri om han klagde 💓

Vi hadde ikke lyst til å bryte opp, men vi måtte jo gå til slutt...
Hundene fulgte nesten motvillig med.

Men de kom på bedre tanker 😊

Tove hengte opp de siste merkebånda, der ho syns det mangla merke..

Det er kanskje litt for lett å ta retningen som ei selvfølge, for oss,
som har gått der mange ganger før.

Det blei helt sikkert ikke den siste gangen heller!

Heggen hadde slått ut i blomst, og månen lyste kvitt da vi kom heim.
Den 15. mai var en fin dag.

Tusen takk for all hjelp, og godt selskap, Tove!
Ps. HER har Tove beskrevet dagen med ord og bilder 😉

Så skal jeg skrive litt om 17.mai og andre store begivenheter. Snart...

Fillip er overlegen, han.

Utrolig nok har det blitt garn av gutten!

Han ble født 4.juli - 18, og har blitt klippet tre ganger i sitt unge liv.
5mnd's klippen var "stålblågrå", og 8mnd's klippen en god del lysere.
Jeg spant en tråd av hver klipp, og tvinna trådene sammen...

Det ble ikke det fineste garnet, men det mjukeste
...og jeg skal ihvertfall strikke ett par mjuke, gode nattsokker av det.

Det har blitt litt hundegarn i det siste også. Dette er svensk lapphund

Jeg vet ikke hva jeg liker best å spinne, hund eller angora - men jeg liker å variere litt, og jeg er ihvertfall utrolig godt fornøyd med rokken min!

Jeg har hatt noen fridager med go'vær, og da er det så trivelig å sitte ute og spinne. Spesielt når jeg ser at alle koser seg og slapper av...

Jeg fikk kjøpt ett nytt utebur hos Tina på Zoo1 her om dagen. Det var forresten veldig koselig å hilse på "de gamle" arbeidskollegaene 💓
- og på gamle kunder som dukka opp.
På Biltema kjøpte jeg flere kompostgrinder, slik at jeg kunne stripse sammen både tak og vegger.

Ingrid fikk innvie den nyeste uteplassen, og ho slo seg utvilsomt godt til ro der.

Hallingen har sprada verdensvant omkring med tuppene sine.
Den lille gråbrune er yndlingen hans

Det er ikke fritt for at han tar seg visse friheter i ubevokta øyeblikk...

Og det er det visst flere her i gården som har gjort 😆

Fillip og Ludde holdes i hver sin avdeling, men de sover gjerne sammen rygg mot rygg. Jeg tror de tok den "far til sønn"- samtalen litt for seint....

Jeg fikk bange anelser, da Tuppen (eller Lillemor) var så opptatt, da jeg skulle servere frokost en morgen. Det var visst den 7.mai.

En av dem hadde blitt nappa på ryggen, og så igrunn ganske merkelig ut.
Men det var ingenting som tyda på at Tuppen og Lillemor var uvenner!

De delte på godene -

og sov side om side.

Det var dagen etter at Tove og jeg hadde vært på tur, den 16. mai - at jeg skulle ta en rufs i kaninbura igjen.

Det var da jeg oppdaga disse to...

Å herreminhatt, så sjokkert jeg blei.
Jentene mine var bare unger sjøl - og nå hadde en av dem fått unger!
Nei og nei og nei.
Fillip hadde vært på en lynvisitt en måneds tid tidligere, men jeg hadde oppdaga det fort, og satt ham tilbake på plass. Og siden jentene da var bare tre måneder, tenkte jeg ikke noe særlig mer over det. Ja, jeg vet at kaniner blir tidlig kjønnsmodne, men at de får levende unger så tidlig - det er ikke så vanlig. Det hører faktisk med til sjeldenhetene, at en kaninmor på fire måneder forstår at ho skal bygge reir til ungene, at ho får melk i pattene og at ho skal die unger to-tre ganger i døgnet!
Selvfølgelig var det Lillemor som hadde forstått dette 😉
Ungene var antagelig 2-3 dager da jeg oppdaga dem.
Hva i all verden skulle jeg gjøre.
For det første, så var det fullt av mygg inne i kaninburet - de måtte jeg bli kvitt, men hvordan?
Så hadde det seg slik, at jeg fikk besøk av ei dame fra Oslo som kjøper egg av meg så ofte som ho kan - ho kom akkurat denne dagen. Jeg måtte vise henne hønene først og fremst...og så viste jeg henne ungene. Og myggen... Ho tenkte seg om ett sekund, før ho forsvant inn i bilen sin og kom tilbake med en sitron.
Det var verdt ett forsøk! Jeg delte sitronen i to, skviste ut litt saft, og la sitronene innerst i buret. Det hjalp nok noe, men ikke helt. Så utpå kveld tente jeg en myggspiral, og lot den ose i rommet til myggen forsvant - og takket være sitronen - har de ikke vendt tilbake!

Spenningen var fremdeles ikke over, og jeg turde nesten ikke håpe på at dette skulle gå bra. Jeg tok kontakt med Vigdis, ei ekte "kanindame" og klok kone, og spurte henne til råds. Ho anbefalte meg å skille jentene. Utifra hennes erfaring ville en av dem komme til å miste tålmodighet og godvilje, og høyst trolig drepe ungene. Ho var full av beundring over Lillemor som hadde vært sitt ansvar bevisst på tross av den unge alderen, men jentene var veldig, veldig unge...
Så prøvde jeg å skille dem.
Men da ble Lillemor stressa, da. Tuppen og Lillemor ville være sammen.
Så da bestemte jeg meg for, at det fikk briste eller bære. Vennskapet deres var tross alt viktigst. Det fikk gå som det ville gå.
Burdøra ble stående åpen, og de fikk bruke hele kaninrommet, begge to.

Men at det skulle gå slik - hadde jeg heller ikke trudd.
Mandagsmorgen var den ene ungen forsvunnet!!!
Jeg endevendte buret og rommet, men fant ingen spor etter den. Ikke en blodråpe eller noe var å se. Uff, hadde jentene gått lei ungemas?
Eller kunne kaninungen ha blitt kidnappa?
Bjørn hadde sett ei skjære komme ut derfra, da den andre som satt på taket, hadde varsla at han kom gående. Kunne skjæra være så freidig, at den gikk innerst inn i kaninburet og nappa ut en unge???
Det var dessverre mulig. Det var ikke bevist, men fullt mulig.
Skjærene gjør slik, de.
Jeg satte opp mere stengsler foran inngangen til kaninrommet.
Neste morgen ble jeg vekket av skjære-leven, men siden har jeg ikke sett dem

Jeg har prøvd å ikke ha for store forventninger. Jeg minnes fremdeles med sorg Ingrids unge som døde sommeren for to år siden. En blir så betatt av disse små!
Jeg gikk inn til kaninene med klump i magen dagen etter. Og da jeg oppdaga at reiret var rota til, sa jeg til meg selv, at jaja - dette var naturens gang.
Stakkars Lillemor skal få nye unger når ho blir voksen nok.

Jeg har tillat meg selv å sjekke reiret morgen og kveld, ganske håpefull,
og jeg kjøpte vikingmelk,
sånn i tilfelle rottefelle...
Men da jeg kom inn til kaninene i går kveld, langt over midnatt
- siden jeg ikke var heime fra jobb før 23.45
-
da fikk jeg enda ett sjokk

- da hadde de gravd seg ut gjennom gulvet - det skulle ikke være mulig!!!
- men Tuppen og Lillemor greier visst de utroligste ting!
Lillemor lå riktignok i buret, men Tuppen hadde forsvunnet i tunnelen.
Jeg ble sittende i stummende mørke, og vente på henne, men kom tilslutt til enighet med meg sjøl, om at Tuppen hadde det bra - og helt sikkert ville komme fram igjen når ho ble sulten.
Og Lillemor ville ikke forlate forlate ungen sin for alt i verden 💖

Ja, ungen lever i beste velgående. Den er tjukk og rund, og får visst alt den trenger. Den vokser for hver dag, og nå er det like før den åpner øynene! Det gjør den når den er omkring ti dager gammel.
Jeg har kjent den i ei uke.
Og jeg må da kunne tillate meg sjøl å være optimist nå?

Sist fredag var det 17.mai, og nasjonaldagen ble feira med pomp og prakt.

Mamma var så og si ferdig påkledd da jeg kom for å ta henne med ut.
Vi måtte bare hjelpe hverandre med å få bunadsølvet på rett plass.

Det første vi gjorde, var å kjøpe oss en is. Det var jo det perfekte 17.mai-vær!

Vi blei sittende og se på 17.mai toget som marsjerte forbi.

Mamma på 90 og Emmely på 2, tok en liten dans i takt med hornmusikken.

Vi spiste småmat og lefsekling i Thonhallen,
og etterpå prøvde vi å ta ett slags familie-bilde.
Jeg er bare sånn gammeltante, jeg da.

Jeg var godt fornøyd med dagen, og det tror jeg mamma også var.
Vi skiltes ihvertfall som venner!

Det har vært en trøttsom dag i dag.
Det har veksla mellom styrtregn og 7 plussgader - og sol på blå himmel på null komma niks!
Vi rakk ikke engang å gå halve runden, før vi måtte "spurte" tilbake 😅
Men jeg kan skryte av å ha gjort en god jobb i hønsehuset idag. All gammal sagflis og møkk er skifta ut, og det luker grønnsåpe lang veg.

Utegården er fiksa, så nå kan de bevege seg trygt og "fritt" på baksida av hønsehuset også. De brukte å like seg der på varme dager. De har det ikke vært mange av hittil denne våren.
Jeg hadde bestilt meg ChickenGuard fra Bole.no for flere uker siden, men pga surr med leveringen, fikk "vi" (Bjørn) montert døra først nå. Jeg har ønska meg ei slik dør siden jeg begynte med høner, og nå kunne jeg endelig ta meg råd til den. Det er utvilsomt veldig kjekt å ha ei dør som åpner og lukker seg automatisk! Nå trenger ingen å plages med hanegal - om jeg skulle finne på å reise bort ei helg.
Men så skjedde det noe helt uforutsett...

Da jeg slapp ut hønsene lørdagsmorgen, var det merkelig stille.

Hallingen ville ikke stå opp!

Den vesle yndlingshøna, var helt forstyrra.

Og inne i hønsehuset fant jeg Hallingen stein dau.

Nei og nei så rart. Han som hadde vært i kjempeslag dagen før.

Denne filmsnutten er derfor det siste vi får se og høre av ham.
Hvis nå ikke det kommer en liten arvtager etterhvert, da. Hønene vil legge befrukta egg i to-tre uker framover, så jeg har ett lite håp om at det en dag kommer en ny liten Halling ut av ett egg...
Jeg ble veldig optimistisk, for natta etter hans bortgang, lå Yndlingen i verpekassa. Men ho var nok bare lei seg, stakkar.

Jeg lar det ligge fem merka egg i kassa, sånn for sikkerhets skyld 😉

I går, søndag - dro vi opp til Orrebu en tur.
Der hadde det snødd om natta, og det hadde lagt seg noen cm - men den var borte da vi kom. Bjørka hadde små museører,
og vedstablen hadde vokst seg stor.

Bjørn har hogd ned de fleste edelgranene som sto på tomta. Edelgran hører ikke heime i en fjellskog, så de har blitt planta engang i tiden - og jammen hadde de spredd seg via rotskudd.
Bekken var stor, og myrene klissvåte. Utrivelig å gå i terrenget når det er slik.

Men vi gikk omkring på skogsvegene, og beundra vann i alle former.

Bildet under her er fra Vangen.
Der tror jeg det kan være fint å bade til sommeren!

Nalle fant seg en snøflekk...til å drømme seg vekk i.
Han blei helt salig!

Da vi kom tilbake til hytta, ville ikke Nalle reise derfra
- for da hadde han endelig hadde oppfatta hvor inngangdøra var 😂

Bjørn har nemlig flytta døra.
Han har satt inn ett vindu der den sto -

- så nå kan vi sitte inne og se utover myra.
Han har begynt å gjøre ett eller anna med plattingen også...
Det blir nok bra til slutt!

Her er forresten reklamefilmen som ble spilt inn på Orrebu og i området omkring. Litt artig å tenke på at den stakkars skiløper'n egentlig labba omkring i laussnøen på myra, i tjue minus uten ski...

Over til noe helt annet.

Lappejentas Gadi Nalle fylte 13 år, lørdag den 25.mai!

Jeg prøvde å ta noen blinkskudd av jubilanten, før jeg dro på jobb 😂😂

Etter 13 år er han er dritlei fotografering!
Feiringen ble heller ikke det helt store, men han fikk ihvertfall en fiskepudding
😋
Takk for at du holder ut med meg, kjære , kjære Nalle!

Inne hos kaninene går det over all forventing.
Tuppen og Lillemor leiker mor og far, og ungen vokser og har det kjempebra!

Tante Tuppen ligger ofte og drar seg, mens Lillemor ordner og styrer på...
Ho fyller stadig opp reiret med nytt høy, og ho napper litt ryggull av Tuppen rett som det er.
Jeg måtte sette opp ei fjøl foran åpningen i buret, for den vesle rakkerungen har plutselig begynt å bli veldig oppegående, syns jeg!

Idag hadde den åpna øynene helt, og hellandussen så nydelig den er!
💓

Nå MÅ det bare gå bra!!!
Jeg er redd for å forstyrre for mye, og det ser heldigvis ut til at Lillemor har full kontroll.

Jeg brukte største delen av denne fridagen innadørs - med varmepumpa på.
Bikkjene blir værsjuke i slikt vær, og jeg begynte å strikke angorasokker.

DET ER KOS MED GRÅVÆRS-DAGER OGSÅ

Det har ikke vært mange arbeidsdager denne uka, men på tirsdag kunne jeg underskrive kontrakt på fast ansettelse i 50 % stilling. Jeg er godt fornøyd med jobben, kollegaene, lønna og all ting. Det blir alltids noen ekstra vakter også, og det sier jeg sjelden nei til.
Jeg setter veldig stor pris på fridager også, det skal jeg ikke nekte for. Bare synd man ikke får lønn for dem.
😂
Men penger er ikke alt her i verden!

På onsdag var det fint vær, og slike fridager er mye verdt.
Jeg klipte plenen "i full fart", og tok på meg ulltrøya før jeg pakka sekken og kjørte til Gulsvik.
Jeg har visst blitt temmelig enspora nå...

Denne gangen gikk jeg bare en liten del av Evjuvegen. Jeg var innom cachene ved Svartlitjern og Fellebekkvegen. Man kan nemlig gjøre en fin liten rundtur akkurat der. Og så hadde jeg veldig moro av at alle de 8 cachene som ble publisert på søndag, ble funnet på tirsdag!

Jeg kjørte altså opp og parkerte ved Svartlitjern denne gangen, og denne runden på to km, var passelig for Nalle. Jeg merker at han er litt motvillig til å gå turer nå, og det er vemodig. Men han kan jo ikke bare ligge heime på stabburstrammen heller! Han blir ikke i bedre form av det.

Jeg må bare være påpasselig med at han får nok kvile og nok å drikke - så holder han nok ut med meg ei stund til!

Etter den runden, kjørte jeg opp til Øvstevatn.
Nalle fikk ligge i bilen, mens Tassen og jeg forta oss nedover Evjuvegen fra den kanten...

Vegen begynner veldig fint.
Der er det tilogmed bruer over noen småbekker!

Men etter omtrent 500 m...

forsvinner alt som kan minne om veg 😡

Jeg vet ikke om det er vits i å prøve her flere ganger engang.
Men det KAN hende jeg skulle fulgt vannkanten noe lengre...?

Vi skyndte oss tilbake til Nalle, og så fullførte vi ilag den aller siste stubben -
den som ender ved Øvstevass-setrene.

Er det rart jeg har blitt nesten som besatt på å finne igjen hele vegen?

Jeg har blitt fullstendig forelska i den lille angoraungen også, det var vel ikke til å unngå! Den er det søteste jeg noen gang har sett.
Lillemor er jo bare utrolig flink, ho som egentlig bare er en unge sjøl.

I natt ble jeg liggende omtrent søvnløs og bekymre meg, for da jeg var innom kaninene til kvelds - da hadde ungen hoppa ned på gulvet. Der er det altfor mange gjemmesteder, og altfor kaldt for en liten baby!
Jeg fikk lett tak i den, det var ikke det, men tenk om jeg ikke hadde finni den på gulvet??? Om jeg ikke hadde slengt på meg morgenkåpa og gått for å sjekke en gang til...da kunne den ha dødd!!!
Bildet under her er veldig uskarpt, men jeg tar det med bare for å vise hvor stor den har blitt. 2 uker + en dag eller to eller tre.
Den sovna i hånda mi 😍

I kveld har jeg snekra ei slags trapp, slik at om den skulle tulle seg ned, kommer den seg opp igjen også.
For den angorasenga som Lillemor har laga, er den mjukeste og varmeste senga den kan få, og jeg håper den forstår det...
💓

filma onsdag 29.5.

Er det noen som har navneforslag, forresten? Jeg tror det holder med jentenavn.
Om det skal vise seg at dette er en gutt, blir det nok en tur til veterinæren. Denne ungen skal få bo sammen med mamma'n sin og tante hele livet.

Ingen av hønene har lagt seg til å ruge, slik jeg hadde ett lite håp om. De har fått være ute i hagen om kveldene, og da har jeg lagt merke til litt knuffing, tuppene imellom. Alle vil sjefe littegrann.
I kveld fortalte jeg Yndlingen en hemmelighet 😉

Det skal nok bli adskillig mer liv og røre her de neste dagene!

GOD HELG !

Mamma og jeg inntok orkesterplass utafor hønsegården idag...

...etter at vi hadde vært hos Hege i Gulsvik...

Ja, hva var det vi venta på???

Stripa fulgte nysgjerrig med i bakgrunnen, men ho lata som om ho var totalt uinteressert

Og så.
Etter flere minutters venting - kanskje så mange som ti?!?

- så kom Fjert'n,
og han tok samtlige damer med storm 💖

En skikkelig stramsin kar på omtrent ett år. Ett prakteksemplar av en islandshane, sjøl om han er totalt forskjellig fra de andre vi har hatt. Han er like stor som Malkhyl - og like musikalsk som Hallingen.
Det må jo være oppskriften på suksess!

"nei, skulle'ru no sett slik ein kar"

Fjerten fra Trommald

Da ChickenGuarden lukket porten kl 22 i kveld, hadde samtlige gått inn og vagla seg for lengst. Fjerten hadde funnet sin plass midt i hønseflokken.
Harmonien var gjenoppretta i hønsehuset.
🐓

Dette har vært ei herlig og travel helg, nesten akkurat slik som jeg hadde forestilt meg den ville bli.
På fredag var det meldt strålende vær, og Petter og jeg hadde avtalt å møtes på verdens koseligste, lille Vinmonopol ca kl 12.
Det er i Flå, sjølsagt.
Deretter kjørte vi opp til Veneli, og endelig kunne vi legge ut på tur igjen!

Doffen og Tassen var glade for å treffes, og de la ivei nedover Vassfar-stien med stor iver, og krutt i bein og armer
Det hadde nok gått både folk og dyr før oss, det var tross alt langhelg for mange pga Himmelspretten, og det var masse go'lukt å snuse på.

Dette er en av de fineste stiene ned til Vassfaret.
Den følger bekken, og utsikten er bare fantastisk.

Man gleder seg til å komme ned, men samtidig er det så mange fine plasser der man må ta seg tid til å se seg ekstra godt omkring.

Tassen kunne ikke få nok kosepauser!

Doffen ville helst springe videre...

Og ned kom vi. Ved Hallingtjern.

Herfra skimter man såvidt Vassfarplassen,
og man har Nevlingkollen midt imot.

Det er historien som gjør Vassfaret så spesiell.
En gang var det 12 bebodde gårder her i denne avsidesliggende dalen. Tjednvollen ved Strøen, Gørrbu, Øvre og Nedre Heimen, Arnebu, Olsonheimen, Vassfarplassen, Amundheimen, Bjørke, Hallingvika, Haraldsbråten
og Skrukkefyllhaugen.

Grantrea blomstrer

Skrukkefyllhaugen ble reist av Marit og Østen Olsen Dølveseie.. De fikk fire unger, men det var bare Berte (født i 1854) som vokste opp. Forfattere som Edvard Elsrud og Per Hohle fikk møte Berte, og beretningen om den legendariske damens liv og hennes egne fortellinger, har gjort henne uforglemmelig for all ettertid. Ho blei dessuten udødeliggjort gjennom Mikkjel Fønhus roman"Åtgjerds-Kari, der han brukte Berte som modell.

Sjølsagt måtte vi bortom Skrukkefyllhaugen når vi først var på disse kanter, og vi labba muntert ivei bortover grusvegen...

Vel, det skulle vi ikke gjort.
Først tenkte jeg det var ett slags arrangement, en skoletur eller en russefest, men det var ikke folk å se. Dørene i stua og låven sto på vidt gap. På tunet lå ting og tang strødd overalt. Hva i all verden var det som foregikk?? Det så ut som om noen hadde hatt det skikkelig travelt, og det fikk vi også.
Her var det utrivelig, og slettes ikke ett blivende sted.

Jo mer jeg tenkte på det, jo mer opprørt ble jeg. Når man låner noe, så går man da ikke fra det slik. Så uvørent og respektløst!
Dette stedet er kjent i hele Norge, og folk kommer langveisfra for å oppleve Vassfarets mystikk og villmark - noe Berte sjøl hadde vært en mester i å formidle.
Dette var trist.

Vi gikk ned til Skrukkefylla.
Petter sa ikke ett ord, og det ligner ikke ham.

Vi kunne tatt matpakka der nede ved vannkanten, men det føltes feil det også.

Vi gikk over brua igjen.

Da vi kom til Greineløken, møtte vi på to karer med to småunger. De bar på en kano, og vi hilste vennlig på hverandre. De lurte på om vi hadde sett noen andre, og vi sa som sant var, at det hadde vi ikke. Da han sa de leide Skrukkefyllhaugen sammen med en gjeng, fikk jeg først hakeslepp - og så slapp orda ut av meg...
Frustrasjonen og fortvilelsen over voksne folks manglende respekt for andres eiendom, historie og verdier - sjokkerte og opprørte meg så til de grader.
Men som han sa, de hadde leid stedet, så.

Det er vakkert ved Greineløken, vi var skrubbsultne, og bikkjene var faktisk slitne.
Vi slo oss ned på benken, åt og drakk, og sakte men sikkert gled det værste sinnet mitt over.

Men ikke helt.
Da jeg la ut bildet fra Skrukkefyllhaugen på Facebook, satte det sinnene i kok på den ene og den andre. Mange mente jeg skulle holdt meg langt unna Skrukkefyllhaugen, og mange mente det samme om leietakerne.
Mange usakligheter ble skrevet fra den ene og den andre, og vi får bare være glad for at da leietakerne forlot stedet på søndag, var alt i tipp topp stand. Ingenting var forhåpentligvis stjålet eller ødelagt av "uvedkommende turgåere" som kom forbi heller. Men jeg vet ihvertfall at jeg aldri ville lånt bort mitt hus til hvem som helst.

Skrukkefyllhaugen anno 2010

Vi begynte på heimvegen oppover Styggedalen, og vi kom ikke langt før det ble stygt på ordentlig.
Gudene vet når slike spor gror...

Vi hadde det ikke travelt, men det er ikke så mange utsiktpunkt langs Berte-stien, og ikke mange kvilesteiner heller.
Her gikk ho nok og bar på tunge bører, ho Berte også.

Men det skulle nå ikke mangle ett bilde av "Lundehund på Sten" i dette blogginnlegget!

Etterhvert blei Petter sitt gamle jeg, og fortalte skrøner som aldri før.

De trodde neppe på alt han sa, men moro var det lell 😏
Og plutselig var vi oppe vegen igjen, det er jo ikke så lange stubben.

Da vi kom heim til Bergheim, flytta gutta inn i Olabu, mens jeg varma opp ett spann med småmat. Lefsekling og øl blei satt fram, og så vart det fest.

Og rett som det var, dukka det opp en buhund fra Ålesund
og noen andre langvegsfarende!
Men det får jeg skrive mer om en annen kveld....

Idag har jeg kjent den vesle kaninungen i tre uker.
TRE UKER - herregud som dagene flyr!

Det har gått over all forventning, dette her!
Nå har jeg virkelig trua, altså.

💓TULLA💓

Jeg har lest alt jeg kommer over, og konklusjonen er bla., at denne ungen er meget fremmelig av seg.
Jeg syns jeg ser ho vokser fra dag til dag.

Pelsen har blitt ganske fluffy allerede, og den kommer godt med - for Tulla hopper jo ut og inn av buret som ho vil. Det er ikke så varmt i rommet, men frykten for at ho skal fryse ihjel, er ihvertfall overdrevet.

Dessuten har ho Tuppen, verdens snilleste og varmeste tante.

Tante Tuppen har fått skikkelig buste-ører, ho er så kul!

Jeg sitter inne på gulvet, og ser på dem så ofte jeg kan.
Og nå er Tulla i den alderen, at det er viktig å bli trygg på mennesker. Så jeg er unnskyldt når jeg lister meg vekk fra Nalle og Tassen, og går inn til kaninene...

Lillemor har vært ei Super-mamma 💓

Disse bildene tok jeg på tirsdag.
Da jeg gikk inn til dem for å slukke lyset og si god natt i kveld (onsdag) - lå Tulla på gulvet og sov, midt i mellom Tuppen og Lillemor.
Men jeg har sett henne ligge å sove oppå ryggen til tante også 😍

Det er jo synd at ho ble enebarn, men de tar så godt vare på henne, og de er fremdeles unger sjøl.
Så det skorter ikke på leik og moro der i gården!

Den vakreste Tulla i verden.

Ps. Du må komme innom og hilse på fadderbarnet ditt en dag, Ellinor! 🙌

Jeg må fortelle litt om hva denne dagen har blitt brukt til.

Gerda og jeg har plukka rabarbara, den er på topp akkurat nå!

Jeg satte meg ute under tak, da jeg skulle rense den.
Det regna bittelitt, men Tassen passa på så jeg ikke blei våt 😉

RABARBARA

Litt herfra, litt fra Gerda og litt fra Tidemann
det blei tilsammen to kilo ferdig renska rabarbara.

Og det ble til slutt mange glass med friskt og godt syltetøy 😋

Rabarbara-syltetøy med ingefær

Så var det rabarbara-bladene, da.
De er ikke egna som dyrefor engang, så de blir som regel bare kasta.
Men igår kveld var jeg på spinnetreff i Krødsherad, og da fikk jeg tips om å bruke bladene til plantefarging!

Idag har jeg tvinna og gjort klart en masse angora-garn -
mens en stor kjele ble stappa full med rabarbara-blad, og "kokt"(maks 90 grader) til suppe.
Etter en time eller to, blei suppa silt, og tilsatt en slump med alun,
og gitt ett nytt "oppkok".
Da såg suppa slik ut...

Litt tvilsom...
Garnet ble vaska og lagt til bløt, mens Nalle, Tassen, Stripa og jeg gikk en tur.
Etterpå tok Tassen og jeg en sykkeltur.

Da vi kom tilbake fra den turen, var fargesuppa avkjølt, og garnet kunne legges oppi. Så skulle det "kokes", i minst en time. Jeg tror det kokte i minst to.

Nå ser det slik ut - og jeg er spent på hvordan det vil se ut imorgen!

Enda en vinter

Om ditten og datten

Tuppen og Lillemor

So bly'le

Nå kan våren bare komma

Påskestemning

Det kunne vært verre :)

Skjærtorsdag

Årets påskeferie

For en vårdag!

Jo takk, bare bra :-)

Jentut’n på tur

Milde Mai!

Rett til skogs.

Evjuvegen igjen!

De utroligste ting...

Litt herfra og derfra...

Sist i mai

Nei, skulle'ru sett slik

Tulla