Morgenstund på Orrebu.
Ny dag, nye muligheter.
Tenk så heldige vi er, som kan våkne til blå himmel og fuglesang, og knapt en eneste bekymring!
Denne dagen skulle vi møtes nede i Hedalen ved bommen inn til Vassfaret,
og vi nådde fram akkurat til avtalt tid.
Vi fikk god tid å skravle, mens vi venta på at tømmerbilen skulle gjøre seg ferdig.
Tida med tømmerfløtning er forbi - tilogmed her😅
Litt ovafor Bjørke er det ett stort og fint bjørnehi, og der bor en liten isbjørn!
- tro det den som vil 😉
Hiet er virkelig stort og fint, og det er mange folk og dyr som har overnatta der.
 |
| foto; Elin Jerdal |
En intetanende fotturist kunne lett bli skremt!
Det skulle ikke forundre meg om Elin og Toivo vil overnatte i bosua ei natt, men nå hadde vi tenkt oss videre opp til Hansesprang.
Men huttetu, det hadde blitt skikkelig varmt. Altfor varmt og altfor bratt for småbjørner.
Det vart nærmest som en slags intervalltrening gjennom solsteiken og inn skogens skyggefulle favn...
Det var bare Toivo som fikk gratis skyss oppover 💓
Belønning fikk alle sammen i den største snøflekken de hadde sett på lenge...
Så var vi oppe ved setra som var dagens turmål.
Vi sikta oss inn mot en skyggefull plass, og satte oss ende ned.
Nista kom opp av sekken. Hundene fikk noe å tygge på, og alle var vel forlikte.
Jeg leste høgt den tragiske historien om hvordan Anna Bragerhaugen endte sitt liv her oppe.
Den berører meg sterkt hver eneste gang jeg ser utover den gamle setervollen.
Historien gjorde sterkt inntrykk på Elin også, og vi kjente en merkelig stemning der vi satt.
Hvor oppgitt man blir over tankeløse og uvitende "turister".
Men minnet om den snille, gode Anna på Hansesprang blir aldri glemt.
Heldigvis overtok Findus og Toivo dagens "underholdning".
Vemodet forsvant og stemning ble lystig og lett
"OPP SOM EN BJØRN - NED SOM EN SKINNFELL"
passer godt på den leiken disse to bedrev 😍
Det vart ei lang og god kvilepause, før vi tobeinte begynte å bevege på oss.
Vi tok ett siste overblikk over stall og fjøs, før vi begynte å tusle videre.
Det var nok en stor og åpen vold en gang i tida, men uten dyr gror den att
Hundene brukte opp den siste rest av ett takras.
og så var vi klare for heimvegen
Bare så det er sagt; ho er ikke så grådig tøff - ho Elin heller!
Det var vel her ett sted at han Hans sprang ut - så det er neimen ikke helt trygt!
Det er skremmende langt ned i juvet der Gjuvbekken knapt verken sees eller høres!
Vi var enige om å ta ei siste pause før det bare ned i skogen igjen.
Her kunne vi sitte trygt og nyte utsikta over Aurdalsfjorden og hallingfjell...
Findus benytta anledningen til å nusse på Elin, da Toivo tok seg en blund.
Tassen ga blaffen i utsikt, og la seg godt tilrette i ei lun og varm grop
- og etter litt om og men, tok de seg en kvil, Tølle og Findus også.
Ingen fulgte med på klokka, vi bare tok dagen som den kom.
Bedre går det vel ikke an å ha det?
Vi satt der og studerte omgivelsene rundt oss, både nært og fjernt,
og Elin ble inspirert til å ta flere bilder...
Ho ville ta rotvelta i nærmere øyesyn...
 |
| foto Elin Jerdal |
...og dermed vart det ett innramma bilde av sjølvaste skogsheksa, om en ser nøyere etter!
😊
Jeg tok merkelig nok ikke flere bilder før vi kom ned igjen, men jeg så jo ikke heksa...
Bjørke.
Jeg skulle ønske vi kunne bo der noen dager att snart!
Nå har jeg gått Vassfaret på kryss og tvers i mange år, men jeg får ikke nok av denne dalen.
Ingen skog er som Vassfarskog og ingen fjell er slik som der...
Det skulle ikke forundre meg om Elin og Toivo slår følge på enda en tur, om ikke så altfor lenge!
Det hadde ihvertfall ikke vært meg imot 💓
 |
| foto Elin Jerdal |
Hm, den rota - ligner ikke den mistenkelig på en dinosaur, egentlig?!?