Rødt – kvitt - og blått   Petter og Doffen er på Bergheim!

Det var forrige onsdag de kom brummende opp den humpete grusvegen, og den lange kjøreturen var over. Stripa kjente igjen Doffen med en gang, det er jeg nesten sikker på. Nalle og Tassen takka for sist, de er venner og vel forlikte, de nå.

Doffen hadde med gave til Tassen, og det er neimen ikke godt å si hvem som var mest fornøyd. Tassen fikk akkurat samme matkopp som den Doffen har – og som ingen, ingen andre har – for slike matkopper er det nemlig bare Petter som kan lage.

Det sto tilogmed navnet på den. Tassen, står det. Og ett fint poteavtrykk som tydelig viser at dette er en Lundehund-matkopp av ypperste merke. Kun for de som er ‘very important’

Det rare er, at etter at han begynte å bruke denne, går maten ned på høykant! Med en eneste gang!!! Det er en helt merkelig forandring i spisevanen, men jeg har jo hørt om det før, at det er viktig å ha den rette matkoppen. Vannskål også, for den saks skyld. Og de må stå på rett plass! Nalle er ikke så sær på det, men han vil heller drikke ute enn inne. Selv om vannet er like ferskt og kaldt, og skåla er den samme. Jeg foretrekker også å drikke kaffe i spesielle kopper, og akevitt i mjølkeglass … Legg det på minnet!

Østlendingene hadde kjørt langt, så vi måtte ut å strekke på beina. Det var varmt. Likevel traska vi tappert oppover bakkan. Nalle syns ikke helt om å gå tur OPPOVER i denna varmen, og måtte nesten dras med – mens de tre andre hoppa og spratt som vanlig

Nalle var førstemann oppå benken, for der venta det vel en godbit eller to…

…og han var førstemann fram til Siggeset.

MATPAUSE 

Lundisene bryr seg ikke om blomster, men en pinne tar de gladelig.

Nedatt gikk det fort og greit, Nalle liker nedoverbakker mye bedre enn oppoverbakker.

Og ei mil oppover vil si ei mil  nedover

Ei lita pause på Utsikten er obligatorisk begge retninger.

“Onsdagen ble brukt i løypa til "Bergheim-opp" som er et motbakkeløp på ca 5 km. Nå hadde nok ikke vi vinni det løpet da, for Pappse'n bruker sånn omtrent den distansen på å få opp dampen. Etter å ha kjempet oss de 5km, rett opp fjellveggen så syntes vi det var trist å snu, så vi fortsatte 5km til opp fjellveggen, men DA var det fa....imeg på tide å snu! for det var tomt for oppoverbakke, og tomt for melkesyre å :) Sånne typer av "turløype", på 2 mil fjellvegg må ha minst...... 2 "gulrøtter", 1. det er en sabla bratt nedoverbakke heeelt hjem, 2. det står en duggfrisk og iskald sak i kjøleskapet å venter på deg når du til slutt sleper deg over dørstokken :) Ble noe timer på ryggen etter de mila, så Doffen fikk riklig med tid til å mobbe en sliten motbakkeløper. Han har fastslått at de dærre glupe "Hva er ditt indianske navn" testen bør jeg ikke ta!, "Ditt indianernavn er definnitivt Høvding Snubblefot, det Fatter'n", også tilhører jeg den fryktede Apasjestammen da sier jeg litt bråkjekt :) Han ser lenge på meg, med ett blikk som bare kan beskrives som medlidende før han mumler, " Du tilhører nok Trestammen du Fatter'n!". Vi sovna etter den praten, og jeg sovna sist”

Jeg jobba på torsdag, men Petter og Doffen greier seg sjøl de. Så slik fortsatte deres historie;

“ torsdagen starta med nye blanke ark, og retningen vår denne gangen var Fetjafjell, Storevarden, og Brynhildtjern. Litt slakkere tempo, og "bare" 18km, for vi har planer om Reinsjøen til Hallingnatten, Hardangerviddaøst, og dalstrøka nedafor, på freddan ;) men DET blir forhåpentlig en heeelt annen historie!, for nå er vi i ferd med å avslutte noen harde diskusjoner her, om hvem som skal være den første til å motta "Tøffingpokalen". Komiteen har omsider kommet til full enighet, etter hard jobbing, lange diskusjoner, usedvanlig krevende analyser, og ikke minst stor mengder med fransk Cognac!!!. Prisen deles ut under middagen på lørdag, og den første som får æren av å kalle seg "Norges Tøffeste Lundehund", er..! Katinkas Ranco :D :D Styret i hovedkomiteen for prisutdelingen gratulerer Tøffingen, som til daglig er "assisterende gruppefører" for en av Norges aller største Grønnlandshund flokker :)."

FREDAG 17.7.

Blå himmel og akkurat passe mange plussgrader oppover Buvassli.

Det var nesten for godt til å være sant

Turen gikk “slakt” oppover og så flata det ut forbi Gislerudhytta.

Doffen og Tassen er nok litt skuffa over årets jakt-statiskk, for det ser ut til at nesten hele lemen-bestanden i Hallingdal ble utrydda i løpet av noen hektiske dager i fjor.

For seint å angre. De må bare ta til takke med det de finner…

Men det finns da andre gleder her i livet -

som når jeg en sjelden gang, lykkes i å ta bilde på rett tidspunkt

Men DETTE bildet var det Petter som tok.

Fotografen sjøl…

Vi blei sittende å beundre de to reinsdyra lenge, og på fjelltoppen over oss, sto ett anna skuelystent par og gjorde det sammme. Det er noe urnorskt og ekte over rein.

Reinene holdt seg i snøfonna si, mens vi fortsatte turen forbi dem og rundt…

Det var nesten vindstille, og helt fantastisk deilig. Verken mygg eller klegg kunne ødelegge dagen.

Vi gikk på den ene toppen etter den andre, og fra Skurvenatten staka vi ut kursen videre.

I nordenden(?) av Reinsjøen, åt vi opp baguettene

Her er det så fint. Det var forresten her Gry oppdaga den sjeldne Reinsjø-lemuren en ifjor

Nå var det “bare” rein å se. De sto på nesten hver eneste fjelltopp.

Vi fulgte stien opp mot Korpenatten, og deretter gikk vi toppelangs. Disse steinblokkene er kjenske.

Litt av ei utsikt over Reinsjøen her oppe fra. Reineste korpe-perspektivet.

Men synet av to rein mot Hallingskarvet, og med sjølvaste Doffen i front –

det blei dagens blinkskudd

Vi gikk bortom noen snøflekker og lot gutta spise den med stort velbehag,

mens Petter og jeg blei enige om å spare Hallingnatten til neste gang.

Vi hadde ikke sett mange mennesker, men reinen dukka opp både her og der, som troll av eske.

Det begynte å li på dag, og vær-endring var på gang

Men det var flere topper å bestige – og man kan vel si at noen har langt større konkurranse-innstinkt enn andre

Vafler er til for å spises, og vaflene fra Bromma smaker ekstra godt. De har blitt uunnværlige på tur…

ALLE fikk smake…

-og da var det rett før Nalle nekta å gå lengre. Han syns det er så trivelig med matpause, og spesielt med vaffel-pause.

Småprinsene veit det vanker flere godbiter, hvis de oppfører seg ‘som følk’ – så de traver lystig videre.

Doffen imponerte stort når det kom til kryssing av fossestryk

-  det kan man ikke si om Petter. Selv om han gjør så godt han kan.

Øyvatn er for stort til å gå rundt, men alle kom seg heldigvis over her til slutt.

Plutselig sto lundisene der igjen… Jeg kan ikke legge fra meg kamera ett sekund når de er med!

Det er riktignok andre vakre motiver her i fjellheimen også, slike som aldri forsvinner.

Å fange øyeblikk er umulig.

Men gode minner skapes og gjemmes.

Takk for trivelig lag 

Hvordan var det mulig å holde seg unna så lenge??? Jeg skylder på katta.

Jeg hadde ikke hatt hjerte til å reise fra henne tidligere.

Men på fredag, litt utpå dag – da pakka jeg sekken, fylte opp bilen og dro tilbake til Strøen.

Jeg blei litt i villrede da jeg parkerte ved dammen. Parkeringsplassen var full av biler. Min store skrekk, det – å møte folk når jeg egentlig vil være aleine. Litt merkelig, kanskje – men slik er jeg altså. Da ett par med hund kom gående mot meg, snudde jeg fort og satte Nalle inn i bilen igjen – og lata som om jeg dreiv med noe viktig…

Men tenk, så var det Monica, ei dame jeg har “kjent” via FB i lang tid. Vi har aldri møttes før, men vi har mange felles interesser og vi har fabla om både turer og steder vi kunne ha glede av å oppleve. Nå er de turene så absolutt ett par steg nærmere! Veldig koselig å hilse på henne, sjøl om jeg kanskje ikke var i stand til å gi det inntrykket der og da. Tankene mine kretsa intenst om Dølahytta, Trytetjernåsen, Strøslifjell, vær og vind…

Været var ganske usikkert, nemlig – og det var som sagt ganske langt utpå dag. Men jeg pakka ut i full fart, og så la vi i veg på en sti nordover langs Strøen. Det går ingen sti OVER åsen, men den må krysses, og av en eller annen grunn, havner jeg alltid på det samme stedet hver gang. Det har sikkert noe med terrenget å gjøre.

Det er ganske kronglete, men bare man tar tida til hjelp, kan man nyte den ene perla etter den andre.

Her er det liten sjanse for å møte på andre enn skogens dyr

Da vi kom over til Trytetjern, begynte det selvfølgelig å regne

Jeg tok på meg regnponcho’n . . . - og det hjalp

Som ved ett trylleslag trengte sola seg gjennom, og det blei ubeskrivelig vakkert!

Nalle og Tassen holdt seg “tørrskodde” oppå en stein, men jeg sprang rundt og prøvde å fanga lyset

Det klarna opp, og da føltes det greit å fortsette turen oppover

Vi fulgte vegen forbi Venedokk, og vi gikk stien forbi Skaret…

Da vi kom opp til Skardtjern, tok vi av stien og gikk oppover til venstre.

Oppover og oppover. 

Der nede ligger Kvitingen – vi må gå utpå der engang også. Men ikke denne gangen..

Vi fortsatter sakte oppover.

Jevnt og fint, lett å gå – like til himmels, om man vil!

Utsikten blir bare finere og finere etterhvert som vi nærmer oss toppen

Nyseternatten og Benkadn, Blåfjell og Jordesmyrnatten i det fjerne

Bringen ses som en mørkegrønn liten bue, og langt bak stikker den kjennske Hestejuvnatten opp

Det blåste skikkelig kaldt på toppen av Strøslifjell 1107 moh, men vi måtte ta oss tid til å se oss omkring.

Fusentasten, den dumdristige lille fyren…

…som stadig utfordrer den sindige Nalle…

Selv om det er båndtvang, må det da være lov å vise litt skjønn her oppe!

Turen nedatt gikk radig, vi kom ned omtrent der vi kom opp.

Skyggene begynte å bli lange, idet vi passerte Skaret igjen.

Og da vi kom ned til Trytetjern, merka vi godt at dagen var på hell.

SOMMERKVELD

Iogmed at det hadde blitt så seint, var det greiest å gå mot Gørbu, tenkte jeg.

Som tenkt, så gjort.

Da vi kom frampå her – letta det ei ørn. Den seilte utover mot Vassfar-dalen, men jeg greide ikke å fange den med kamera. Men det er helt sant!

Tenk å kunne hoppe fire hundre år tilbake i tiden, og sett hvorda det så ut her den gangen Gørbu lå her. Det sies at gården blei bygd av “Skotte-Morten”.

Han skal ha vært en av Sinclairs soldater som ble tatt til fange under «skotteslaget» ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612.  Han fant seg ei jente og bosatte seg på Mortensbrøta på Bergheim – før de kom hit til Vassfaret. Etter noen generasjoner sier sagnet at alle på gården døde av farsott.

Noen steinrøyser er snart det eneste som er att.

Ikke langt fra Gørrbu, ligger grusvegen. Det blir fort mørkt inne i skogen, så den var grei å følge tilbake.

Etter omtrent enda en time, var vi tilbake ved Strøen. Da var klokka nesten 22.

God timing!

- Og så veldig godt å få av seg skoa, da du

Bikkjene fikk bikkjematen sin, mens jeg såvidt rakk å innta ett herremåltid bestående av lapskaus og akevitt, før jeg velta rundt, og drømte om ørn og bjørn og flere turer…

MORGENSTEMNING

Kruttsterk kaffe og en ekstremt kjælen lundehund…

Friskt og iskaldt vatn i ansiktet…

Hvis hver dag begynte slik

- skulle jeg gladelig springe opp til Slafjell hver morgen, trur eg.

Det var ihvertfall forfriskende å sitte her oppe en formiddag i juli, og se over mot Strøslifjell – der vi hadde vært tolv timer tidligere

Vi gikk raskt og lett opp til Slafjell, det var så befriende og godt

Nalle var ikke full av fres akkurat – men han likte seg!

Jeg forstår ikke helt dem som klager på en kald og våt sommer…

- det er jo egentlig det perfekte turvær!

Sauene slapp seint ut på beite, men nå er det frodig og fint – og det kommer sikkert til å vare lenge…

Da vi gikk fra Slafjellet og over til Slakollen, hørte vi folk – men vi så dem ikke.

Vi blei sittende lenge oppå kollen, og beundre utsikten. Som så mange ganger før…

Deretter gikk vi den blåmerka stien ned igjen også.

Turen tok ikke mange timer, men Nalle gikk rett opppå bordet og la seg da vi kom tilbake.

Tassen lå og gnagde på ett tre, mens jeg rydda meg ut av Dølahytta for denne gang.

Heime satt det ei lita frøken og venta

Katter er rare. Ingen synlig gjensynsglede å spore der i gården, selv om ho hadde vært aleine 1,5 døgn. Men ho var iallefall glad for å komme ut!

Nabokatta hadde nok passa på hus og mus mens vi var bortreist, men nå fikk ho beskjed om at sjefen var kommi heim, så ho fikk holde seg der ho hører til… Må’kke komme her og tru at ho er no til kar, nei!

Søndag VAR det ett begredelig vær . . . da tok vi oss en skikkelig kviledag.

Mandag var jeg klar for nye utfordringer igjen, og denne gangen var spenningen stor – da vi begynte ferden utover mot Høgdefjell.

Det var lagt ut en ny geo-cache, og den syns jeg at vi burde få æren av å logge først! Men noen hadde hatt det skikkelig travelt før oss…

Jeg har aldri sett så mange folk på Høgdefjell før!

Da vi kom fram, satt det ei dame med tre bikkjer der – jeg var sikker på at ho var ute i samme ærend som meg. Men vi satte oss til å vente og beundre utsikten, som så mange ganger før. Nalle og Tassen var rastlause, for det var tydeligvis tre attraktive tisper.. Da de omsider gikk, dukka det opp det ene følget etter den andre, før jeg fikk fred til å leite etter cachen…

O’YES – de andre hadde bare vært normale turister

SKATTEN VAR VÅR

(selv om skatten består i nettopp det å signere først, ingenting anna…. Og så jeg som ikke er konkurransemenneske i det hele tatt!)

Men det gir en sånn barnslig glede, det å signere som nr 1 i loggboka

Du snakker om å være barnslig…

Mona, Mina, Martin, Unni, Live, Mari og meg – vi møttes på Hallingdal Museum på onsdag! Der møtte det opp mange andre også, for på onsdager er det aktivitesdag på museumet. Da demonstreres ulike håndarbeidstradisjoner, og det er satt opp et lite spel; “Jenta i Staveloftet”

Det er ei gripende historie fra dengang Svartedauen herja i 1349. Hele 85 % av Hallingdals befolkning ble utrydda. Storbonden på Stave forsto at om jenta skulle overleve, måtte ho isoleres og stenges inne på det store loftet. Der hadde ho mat nok,  og ferskt drikke – men tenke seg til for ett mareritt å sitte der inne aleine, ho var antagelig bare 10-12 år, sitte der dag etter dag – mens alle lyder utenfor, opphørte…

Vi satt inne i stabburet i stummende mørke, og hørte jentas historie…

Det regna litt den dagen, men det var det ingen som brydde seg om!

Jentene lagde seg vikingsmykker med runeskrift, de kjørte taubaune, og de bar vatn på gamlemåten.

Og vi hadde det fryktelig moro med disse “kostymene”!

Vi var inne i den gamle landhandelen og handla både sukkertøy og munnspill…

..og inne i sjølve Tandbergbygget, der sto gamle Anna og lærte ungene å tove fine, fargerike ullballer.

Og til sist, koste vi oss med kaffe og vafler i Kaffistova

Timene gikk så altfor fort, og Mari og Mina hadde blitt bestevenninner for leeeenge siden!

Nalle og Tassen hadde venta i bilen, men jeg veit ikke hvem som var mest fornøyd med å få seg en tur?

De slo ihvertfall gladelig følge alle sammen, da jeg foreslo å leite etter cachen langs Gude-stien

Jentene fant skatten!

- mens damene fant blåbær!

Det var blått i blått av modne bær, men vi hadde nesten ingenting å plukke i - og dagens timer hadde egentlig bare flydd ifra oss…

Vi skiltes til slutt, og så får vi håpe vi kan få til en tur igjen om ikke så altfor lenge

Den godeste Malkhyl, gol som en gammel hane, da vi kom heim. Jeg måtte inn og spørre hva som egentlig foregikk, da jeg så det mangla tre høner!

Jeg fant dem inne på vaglen.

Jeg har lagt merke til at han har begynt å bli både innbildsk og innpåsliten, men om hønene var jaga inn, eller om de hadde gjemt seg og satt der og furta – det vites ikke.

Vi får passe på så godt vi kan, og Malkhyl burde huske på at de er 9 mot 1…

Han er ganske flott, da  - hanen vår

Det blei en fin 1. feriedag dette her!  Har gjort alt og ingenting, liksom.

Etter at alle hadde fått seg en sein frokost, satte jeg meg ved rokken, og tvinna ei full snelle. Deretter fant jeg fram broderipakka jeg kjøpte på museumet, og satte meg til å brodere ei nålpute i Hallingsaum.

Men det var ikke så lett å få arbeidsro

De lurte jo på hvorfor i all verden vi ikke skulle ut på tur?!?

Så blei det en skogstur i Bergheim, da.

Det er trivelig det å .

Så blei det litt håndarbeid igjen, før garnet blei vinda opp på hespetre.

To hesper bestående av lapphund og alpakka - er klare til vask.

Og så var det Stripa, da

Ho måtte få bli med på en liten kveldstur med gutta.

Så liten ho er…

Ho er ikke helt fortrolig med å gå i bånd, men det hender ho glemmer seg bort

-og da går det fint ei lita stund!

Men plutselig hiver ho seg rundt som ett skadeskutt katteskinn…

Og nåde den, som våger å erte en liten pusekatt!!!

Han får seg en skikkelig nesestyver, før han får sukk for seg

De er temmleig stolte av lillesøstera si lell, disse gutta

Helt til sist idag, fikk Lille komme ut en liten tur

Noen små regnskurer kom og gikk, og knotten var plagsom. Takket være ThermaCELL’n holdt knott og mygg seg unna, og klippingen blei en kosestund helt på slutten av dagen. Jeg blei ikke riktig ferdig, da men…

Derfor legger jeg med ett bilde av Lille FØR klippen

I morgen har jeg helt andre planer 

Gutta og jeg sov lenge i dag.

Ei flue herja på soverommet, så jeg måtte passe på å ha beina godt gjemt innunder dyna. Tassen lå visst under dyna han også… Jeg hørte tenna hans klapre iltert og iherdig noen ganger, og så blei det stille.  Jeg gikk ut ifra at han fiksa uromomentet, og vi kunne sove videre.

Men så begynte det igjen.

Jeg åpna forsiktig det ene øyet, og fikk til min forferdelse se at det var Stripa som satt der og pirka Tassen på snuta. Og jeg tror nesten jeg redda livet hennes i siste øyeblikk!

Stakkars Stripa, ho har vært sååå selskapsjuk i dag. Ho hadde jo vært uten oss i nesten to dager!!!

Det er som vanlig langt utpå dag før vi kommer oss avgårde – bikkjene skal ha mat, kaniner skal stelles og hønene skal ha tilsyn, Stripa må luftes og koses med – og ja, alt tar sin tid… men da vi endelig kom fram til Dølahytta – bar det rett ut på tur.

Vi fulgte vegen ned til Trytetjernvelta. Der fikk jeg gleden av å se en mink leike seg i elva.

Nalle oppdaga den han også

Det er nok ikke mange som følger stien fra Trytetjernvelta og opp til vegen, men bikkjene er gode stifinnere, så det gikk greit. Videre til Heimen-setrene er det lett å finne fram.

Det er ikke mye til setre lengre, akkurat – men sauene gikk her og beita.

Vi fant en hardtråkka sti oppe på Trytetjernåsen, som gikk forbi disse enorme steinrøysene.

Det er nok andre enn folk som har rydda her

Jeg blei litt lang i maska da den fine stien endte opp ved saltsteiner som var satt ut til elg -

… men vi fant greit fram ned til Trytetjern likevel.

Tassen åt opp multene mine,  og Petters gamle pølsepinne

Nalle jakta litt på en mink, før han la seg godt til rette for å nyte friluftslivet.

Jeg venta på solstrålene. De kom – og de fortrylla Trytetjern

- og heeele Trytetjernåsen.

Vi kom opp på det samme stedet som vi bruker, og der ville Nalle slå seg til ro, som vanlig.

Jeg visste det begynte å bli kveld…og jeg var ganske sikker på at noen begynte å vente på oss i Dølahytta.

“Pssst – Nalle, hvor er Milli?”

“Hvor er Milli og Tjorven?”

Skal si det var ‘noen’ som fikk  rævva i gir!

Men det gikk litt for fort, og vi gikk litt for langt…

Men så – til sist, etter å ha kjempa oss gjennom bratte skråninger og tett skog…

Kos og nuss og lappeleik,

og baguetter i strandkanten – kan det da bli bedre??

Gjensynsgleden var stor  og livet var GODT

Der det er hjerterom er det husrom    og Gry syns at Dølahytta var stor!

Vi sov som stein alle seks til sola sto høgt på himmelen neste dag.

De fire herskapelige inntok frokosten i det grønne, og alle var blide og fornøyde

Gry fikk servert svart, nykokt kaffe – og så la vi ut på tur nedover forbi Høgfossen…

…forbi denna tømmerstua som noen kanskje har tenkt å gjøre noe med en vakker dag..?

… jeg TRÅKKA på!!! og gikk over og forbi den største hoggormen jeg noensinne har sett!!!

Takk og pris for at du ikke beit hundene våre!!!

Vi takker for den påminnelsen vi fikk, om hvor sårbare vi egentlig er – her,  langt ifra allfarvei -

Og da Strøselva stilna, i takt med hjerterytmen vår - kjente vi nok ekstra godt, hvordan naturen ga oss ro i kropp og sjel.

En snau kilometer seinere, nådde vi fram til turens mål – Suluvatn.

“Vi” koste oss med kaffe og vaffel…

Å joda, alle sammen fikk smake

Og alle fire, tre lapphunder og en liten lundegutt, poserte villig oppå en stein

Vi har jo våre metoder

Vi fulgte vegen opp til Strøen igjen, og før vi fikk sukk for oss – var vi framme.

Og aleine igjen

Gry, Milli og Tjorven dro tilbake til hytta si på Vaset, og forlot oss her…

Vi gikk inn i Dølahytta, la oss ned, og tok en liten blund.

3 timer seinere…

Sola kom fram og forgylte kveldstunden!

Vi gikk litt att og fram. Beundra steinsettingene i elva, lydene og luktene.

Det begynner å lukte høst i Vassfaret.

Lufta er klar og fin.

Og kveldstunden ved Strøen var helt vidunderlig.

Det var helt stille, og Nalle var varm og god og trøtt.

Tassen prøvde å kjempe imot…

zzzzzzZZZZZZZZZZZ

Ei elgku sto stille og så etter oss da vi forlot Vassfaret for denne gang

Takk for nå

Etter en regnfull og høstlig dag, blei det sol og sommer igjen.

Jeg har sikla på noen geo-cacher som ligger i Todalen, og mente denne dagen skulle passe utmerket til en rolig rusletur i skogen.

“Cachen ligger i Fiskebekkvadet nordøst i Nes. Fiskebekken renner gjennom høyereliggende skogsterreng ned i Todalen. Stien opp Mønsåsen er del av en gammel setervei for setrene lengre inn i fjellet”

Spennende med gamle stier

Vi fulgte anvisningene i cache-beskrivelsen. Det blei riktignok anbefalt sykkel på endel av strekningen, men jeg foretrekker som kjent, å ha med mine firbeinte venner på tur.

Vi gikk forbi søndre og nordre Todalsvatnet, som var fullt av de vakreste nøkkeroser.

Vi tok til høgre i krysset, fortsatte deretter ca 1,5 km før vi tok til høgre igjen etter nye 1,5 km.

Alt greit så langt.

Vi fant tilogmed stien som beskrevet - MEN mista den temmelig fort oppi den bratte lia. Etter å ha surra og leita ei stund, kjente jeg frustrasjonen stige. Mobilen var fullada da vi la ut på tur, og selv om jeg hadde brukt den minimalt – tapper batteriet seg uforskamma fort, når telefonen må søke etter forhold hele tida… Ikke nok med det, men jeg greide på ett eller anna vis å miste kartet mitt også!!! GRRRRR.

Da var vi på nippet til å snu.

Men så, etter å ha gått ‘bare’ opp på enda en topp for å se – dumpa vi rett oppi stien igjen!

Retningen stemte, så da var det full fart forover noen km til

“Følg stien oppover Mønsåsen mot nordøst. Vel oppe på åsen ligger ett myrtjern øst for stien…”

“Like før vadet passerer du ett gammelt starrhus. Om vinteren hentet folkene fôret og ga det som mat til dyrene om vinteren..”

“Vadet er selve stedet hvor folk krysset bekken”

Vi fulgte mobilens gps’n og kryssa bekken på ett egna sted...

- men oppdaga at det var bar i feil retning, så vi måtte krysse igjen på ett anna sted.

Og DETTE var tydeligvis sjølve vadestedet!

Cachen lå akkurat der som gps’n sa. Og det er rart, det der – men den følelsen er ubeskrivelig…

VI FANT SKATTEN!!!

Endelig kunne vi ta oss en skikkelig kvil. Stakkars Nalle, han var fryktelig sliten. Vi hadde gått minst 8-9 km oppover og oppover, og jeg hadde kasta jakka for lenge siden. Nalle er så og si fullpelsa…

Det smakte veldig, veldig godt med niste

Heimover gikk det fort og greit.

Men det var fryktelig langt ned til Todalen…

- og stien forsvant på mystisk vis igjen…!

Retningen nedover sa seg sjøl, igrunn, og vi gikk forbi Møne omtrent på samme sted som sist.

Fin plass!

Så var det å traske nedover vegen, forbi Bjørhusnatten og så videre og videre…

Det var “godt” å komme ned i Todalen, og de siste km gikk på autopilot…

Jeg måtte se meg tilbake flere ganger… Jammen hadde det vært litt av en “liten tur”!

Idag skulle vi ta en kviledag

Jeg våkna tidlig til meg å være, men mamma hadde vært oppe i timesvis da jeg ringte. Ho var mer enn klar for å bli med på en liten blåbær-tur.

Mamma og Nalle er to gamle turkamerater.  Nalle er nærmere 70 år, og mamma er over 86 -

- og de var skjønt enige om at Stripa var for ung til å være med på bærtur – enda så gjerne ho ville…

Det var ikke mange blåbær å se i denna skogen, men vi hadde utstyrt oss med niste og kaffe for flere dager – så det var bare å sette seg ned og eta først som sist…

Det er koselig i skogen

Neste stopp blei ved Nyseter-tjern.

Jeg la nok merke til dem, at de satt og koste seg med en Twistpose,

- mens Tassen og jeg gikk omkring med bærspannet

Så slo vi oss ned sammen med dem, og praten gikk om gammalt og nytt..og gammalt

Begge to, eller alle fire – var enige om at det hadde vært en trivelig tur

Jeg må virkelig tilstå at jeg er imponert av denna kjerringa med staven!

Men….

…det blei ikke mange bær i spannet, så vi må nok ta en ny tur om ei lita stund 

Jeg koste meg heime denne fredags formiddagen. Pusla og stelte med kaniner og høns…

Her følger en bildekavalkade, for jeg greier ikke å plukke ut bare noen få…

Jeg syns alle sammen blir vakrere og vakrere for hver dag som går. De er forresten fire mnd i dag!

Nå begynner de å få riktig så fine kammer, disse viking-damene også

Grom får både fjørdusk og kam!

Stripa sitter stadig og beundrer dem, ho og – og de er ikke særlig redd henne

Stakkars Malkhyl, han er forelska i alle sammen.

Han får liksom ikke bestemt seg for bare ei – og det er kanskje like bra

Plutselig blei den uskyldsrene Snøkvit uimotståelig…

De kakla og bar seg noe fryktelig – så Malkhyl blei helt forvirra

Forskremte høns…

Men roen i hønseflokken blei fort gjenoppretta, som om ingenting var hendt.

Det er bare Malkhyl som galer og bærer seg hele dagen , akkurat som før

Jeg satte inn ei gryte med skjellsand. Håper det er rette slaget, de virka ikke helt sikre på Felleskjøpet. Snøkvit ser ikke helt overbevist ut, ho heller, men det er nå ett bilde av egg på posen, så...

Jeg gjorde istand verpekassene. Fylte opp med høy, og lagde det litt heimekoselig

Tassen inspiserte gjennom luka fra baksida – foreløpig ingen egg, nei – men dette skal fungere bra.

Jeg har lagt merke til at den ene Jærhøna har slått seg til der inne flere ganger, så nå venter vi spent på det første egget!!!

Været var så mye bedre enn forventa denne dagen. Ferieværet….

Så “plutselig” var vi tilbake ved Strøen igjen, gitt!

Vi parkerte bilen i nærheten av Fønhus-koia, og så rusla vi vegelangs nordover mot Strøstjern.

“…e kjenne me mest som ein båt på land”

Vi gikk 5-6 km før vi snudde. Jeg hadde lagt merke til en gammel tømmerveg som gikk oppover i nærheten av Kviturdkollen.

Tømmervegen gikk over i sti, og etter 200 m omtrent rett opp – kom vi opp til ei myr. Da var Nalle helt ferdig, stakkars. Det var for varmt for en fullpelsa lapphund, dette her.

Vi snudde og gikk ned igjen. Men neste gang, da skal vi gå opp på Kviturdkollen, for nå veit vi iallefall hvordan vi kommer oss dit

Vi gikk inn i Dølahytta, spiste litt, og la oss rett ned og tok en liten blund.

REINE, SKJÆRE LUKSUS-HOTELL!

Strøen er på sitt vakreste når dagen er på hell.

Vi rusla omkring, mens tordenværet rulla langt borte. Tassen satte på lundebremsen, da jeg mente vi burde komme oss i hus…

Takk og pris for at vi var utendørs…

og kunne sitte på orkesterplass

da himmel og hav sto i brann.

En fin dag gikk langsomt over mot natt.

Jeg hadde enda noen innholdsrike feriedager i vente, men det får jeg fortelle om siden.

Imorgen er det atter arbeidsdag

Denne ferieuka blei utnytta maksimalt, men nå er den ugjenkallelig over. Da jeg begynte på jobb i går, føltes det som om jeg hadde vært bortreist i en evighet. Jeg må mimre litt nå, for min egen del - jeg kan leve på ei uke i lang tid, nemlig.

* Lørdag 1. august – koseseghjemme-dag

* Søndag – Trytetjern-runden

Søndagskveld kom Milli, Tjorven og Gry på besøk til Dølahytta for 1. gang!

Vi dro hvert til vårt etter en tur ned til Suluvatn på mandag.

* Tirsdag gjorde jeg visst ingen verdens ting…?

* Onsdag gikk ferden til Fiskebekkvadet. En særs vellykka geo-cache tur!

* Torsdag; Bærtur med mamma

* Fredag havna vi i Vassfaret igjen – og vi fant en sti opp på Kviturdkollen

* Lørdagen starta lovende med sjokoladepudding og vaniljesaus, masse vaniljesaus – til frokost

Kom oss hjem, og noen timer seinere….

- kom damene fra Sørumsand!!!

Molly hadde “nesten” løptid, og gamle følelser blussa opp -

mellom ei søt lita lapphund-dame og en stor og stram lundehund-gutt

Fire gode venner

Da kvelden kom, blei jentene innlosjert i Olabu, mens gutta fikk styre heime aleine, sammen med Stripa.

Marianne og jeg lot altså dyra greie seg sjøl, og dro til Ål !!!

Vi hadde en fantastisk fin kveld sammen med Hellbillies og tusen andre elleville fans i alle aldre.

Men du og du, det var godt å komme heim utpå natt…

Til fire glade vofser og småmat

Da morgenen kom – fikk hundene gå hvert sitt blodspor i Bergheimskogen

Vår dårlige samvittghet var god igjen – og hundene storkoste seg med hver sin rådyrklauve.

Mobil-bildene blei veldig dårlige, men Nalle, Tassen -

- Wilma og Molly – gjorde jobben sin i sporet.

Vi har ikke gått blodspor i år, så nå må jeg skjerpe meg. De elsker jo dette her!

Wilma stakkars, ho likte seg så godt på Bergheim, ho ville slettes ikke reise herfra…

Ho kunne jo ikke lukte at vi skulle på fjelltur

Men vaffel-duften, da… den himmelske duften – den som kommer etter en stopp på Bromma…

Da Tassen gikk berserk i rompetaska mi, på jakt etter smuler -

– da mente lapphundene at han gikk for langt…

Hundene fikk springe en liten raserunde oppe ved Rantetjern, før vi tømte i oss den siste kaffeskvetten og vendte snutene nedover igjen…

Litt posering med Imlan i bakgrunnen

Wonderful Wilma, Nalle og Tassen…

Molly, fjellets dronning.

Vi kom oss tørrskodde tilbake over bekken

og gjestene våre dro heim til sine, etter ett artig og innholdsrikt døgn

Tusen takk for besøket!!!

* Jeg hadde mandagsfri også, som vanlig – så ferieuka blei ekstra lang

Hundene var slitne, og Stripa var ekstremt kjælen. Lille ble klipt ferdig, og ho var snill som en drøm. Etterpå fikk ho og Theodor være ute til langt på kveld.

Det var en deilig sommerkveld, og en fin avslutning på en aktiv ferie

En ting til…i kveld har jeg laga noe kjempegodt – inspirert av Marianne. Ho hadde nemlig med seg ett glass av det beste syltetøyet jeg har smakt..

Rabarbarasyltetøy med ingefær!

Man tager 500 g rabarbara (– den er på hell, men fortsatt mulig å bruke såsant den ikke er helt inntørka!) Man rasper 1 – 2 teskjeer fersk ingefær, og tilsetter ca 200 g sukker. Vann er ikke nødvendig!

La det koke ca 10 minutter, hell det over i varme glass – og simsalabim

Jeg skal gjemme dem i fryseren, ellers kommer Bjørn til å spise opp alt med en gang

Og jeg skal gjødsle rabarbaraen min, så kommer den sterkere tilbake neste vår!

Søndagen begynte sååå bra!

Jeg blei gledelig overraska da det var to plommer i det ene egget, og søndagsfrokosten blei ett festmåltid ute på verandaen, til lyden av kaklende høns og en galende hane.

Dermed var grunnlaget var lagt, for en fin cache-tur i Todalen idag.

Cachen i Fiskebekk-juvet sto på programmet, og vi la selvsikkert ivei denne gangen. Vi hadde vært på sporet av den tidligere i vår, nemlig. Nå skulle den angripes fra en annen kant, selv om det blei lengre å gå.

Vi gikk og gikk. Fulgte skogsveger på kryss og tvers, og til slutt endte vi opp på en sti som førte oss fram til Fiskebekken.

Deretter skulle det vise seg å bli temmelig kronglete. Spesielt med to bikkjer i bånd…

Følgende sto skrevet på den lysegrønne lappen:

FREDET SKOGOMRÅDE – STATENS SKOGRESERVAT

De kommer nå inn i ett område som er fredet av Direktoratet for statens skoger. Formålet med fredningen er å bevare deler av opprinnelige skogtyper for ettertiden ut fra vitenskapelige og almenkulturelle synspunkter. Grensene for skogreservatet er merket med hvit maling på trær, oppsatte påler o. lign. Følgende fredningsbestemmelse gjelder; “Alle busker og trær, både levende og døde, er fredet mot enhver form for skade fra menneskers side. Nedfalte trær og stammer må ikke fjernes, vegetasjon forøvrig må ikke ødelegges. Graving og sprenging må ikke finne sted.” Du er velkommen til besøk i skogreservatet, og vi ber Dem om å hjelpe oss å overholde fredningsbestemmelsene. DIREKTORATET FOR STATENS SKOGER  v Valdres skogforvaltning. Fagernes

Nalle var ikke så særlig lysten på å fortsette oppover etter dette…

Men Tassen gikk foran som ett godt eksempel

Heldigvis var det liten vannføring i Fiskebekken nå, men når sant skal sies - så blei jeg klissvåt…

- og rumpa blei både gul og blå.

Det værste var likevel å innse at slaget var tapt. For andre gang. Jeg måtte gi opp forsøket på å logge cachen denne gangen også, enda jeg er temmelig sikker på hvor den ligger. Jeg kommer bare ikke fram dit!!!

Drit-ergelig – MEN det blei en lang og fin søndagstur.

Og det var flott der. Spennende i slike juv, selv om det blei en liten nedtur.

TOPP-TUR – det hadde vi på torsdag, det!

Vi kjørte til Vollsetran i Flå. Derfra fulgte vi en fin sti oppover langs Fjellelva gjennom frodig bjørkeskog, og videre opp mot snaufjellet.

Der løste stien seg opp, men vi hadde staka ut kursen mot Fagerlinattan, så det gikk greit.

Da vi kunne se varden på Gråfjell,  satte vi oss ned for å ta en matbit og nyyyyte

Plutselig fikk vi selskap!

Den enslige simla blei stående og betrakte OSS!

Så tok ho til å sveve omkring igjen

- og like brått og lydløst som ho kom, var ho som sunket i jorden.

Det er så fasinerende å få oppleve slike stunder, men samtidig ble vi gående og lure på hvorfor iall verden ho sprang omkring her helt aleine. Ho skulle hatt en kalv, eller vært ilag med flokken sin.

Vi var nesten framme, bare den siste bratta gjensto.

Bjørn var førstemann opp, og han så ut til å sette pris på en stille stund.

Utsikten her oppe var overveldende, og kunne ta pusten fra både folk og dyr!

Vi såg nesten heimatt, vi såg iallefall ned til Nesbyen. Ryfjell, Beia, Hemsedalsfjell, Jotunheimen…

Jeg fikk merke i Topptur-boka mi, OG cachen ble funnet av muggleren Bjørn…og logga av meg

Vi tok ei litt anna rute nedatt, fordi jeg insisterte på å finne dyregravene…

Vi fant dem nede ved Jervolltjern.

Det var minst to graver og tydelige rester etter ledegjerder.

Tenke seg til hva som engang foregikk her…

Det er steinete og bratt ned Jervelldalen -

- det var tilogmed ei stor snøfonn her!

Ganske lunt var det også, så vi koste oss skikkelig i steinura

Sola var i ferd med å gå ned,

og myggen var egentlig ganske plagsom – så vi hadde knapt tid til å stoppe og se oss tilbake.

Men det var så innmari fint her!!!

Ned gjennom bjørkeskogen bar det.

Myggen som surra, elva som bruste, sauebjøller, lukt av fjell og myr…

ALT dette var med på å gjøre dagen uforglemmelig. En tur på nærmere to mil.

EN  DRØMMEDAG

Fredag den 14. var en vanlig arbeidsdag igjen, men dagen blei ikke helt som andre dager…

Da fant jeg det aller første lille egget!!!

Ingen ville si hvem som hadde lagt det der ute, men det var ett helt perfekt egg på 32 g

Dagen derpå fant jeg egg nr 2. Det lå inni verpekassa, og veide hele 50 g!

Fine, flinke, tuppene mine – nå er de igang!

Hit, men ikke lengre – gikk Tassen i fjor sommer. Den gangen tok vi til venstre i krysset ved Brennsætra, nå skulle vi ta til høgre.

Nalle har gått her ett par ganger før, så han visste hva som var i vente…

Det henger ett skilt skilt med noen trøstens ord, der oppe i den tette, bratte bjørkeskogen;

EN KOMMER ITTE TIL TOPPS PÅ FLAT VEG

Inspirerende. For når man trur det værste er gjort, så blir det bare litt verre

Etter ca 1,5 km er en endelig oppe på fjellet.

Det er fortsatt stigning, men det er iallefall LUFT!

og den fantastiske utsikten åpenbarer seg

BUKOLLEN - 1121 moh

En av Flås eventyrlige toppturer

Jeg fant ikke stempelet til “topp-boka”, men vi skreiv oss inn i ei tettskrevne gjesteboka, og deretter vi fant geo-cachen. 

Bukollen er ett populært turmål. Strekningen på ca 5,5 km fordelt på 650 høydemeter, skremmer visst ingen.

Denne utsikten er verdt slitet!

Det skal være mulig å bestige Bukollen fra flere kanter – men det er stupbratt, og man skal vite hvor leia går før man setter utfor.

Vi slo oss ned utpå kanten. Gutta boys la seg til å sove, Nalle i skyggen bak den digre steinen, Tassen fant seg en plass i sola.  Jeg ble liggende å se meg omkring og lot tid og tanker fly

Jeg kunne se bilen min langt der nede. Ett ravnepar sirkla omkring oss. Vinden suste, men jeg fraus ikke. Tida sto stille en times tid.

To turister blei henta ut herfra av redningsmannskaper i fjor, de hadde gått seg bom fast. Jeg ville ikke bli neste “offer”, så vi valgte den samme stien tilbake.

Gutta koser seg her oppe. Vi hadde liksom ikke lyst til å gå ned i skogen igjen.

og Tassen satte på den berømmelige lundebremsen…

Da var det Nalle som tok styringa

Vi ser beint imot Nautskard-fjell. Trollfossen ser ut som en bitteliten bekk, og den er vel heller ikke så stor og flott på denne tida. Dermed er det fullt mulig å krysse den, og fortsette innover mot Storekrak…

Det får bli en annen dag.

Det gikk fort og greit ned gjennom skogen. Jammen var det bratt, tenkte jeg gang på gang…

Det er lett å se at det har vært NOE her. Man ser det på vegetasjonen, og det grønne, frodige grasset. Det er godt beite her den dag i dag. Og på alle steinrøysene, som ble lagt her for godt over hundre år siden…

Det har levd mennesker og dyr her på Brennsætra.

Og den siste innfødte Vassfarbamsen luska omkring her på slutten av 70-tallet…

I perioden 1923 til 1956 ble det skutt 21 bjørner i Vassfarområdet, mange av dem her i Bukollgrasinga, den største og frodigste beiteplassen for bjørn i hele Vassfaret.

Det var helst om våren, i beste “bjødnebeitetida” når heggen blomstret nede i bygdene, at jegerne dro opp til Bukollplassen. En anviser blei plassert oppå stuetaket, slik at han ved hjelp av bevegelser og fakter, kunne anvise hvor bjørnen befant seg – og jegerne kunne komme på et brukbart skuddhold.

Da den første dagen etter vinterfredningen av bjørn var slutt – i midten av mai i 1956 – blei den siste bjørnen skutt i Bukollgrasinga. Den bjørnejakta skapte stor harme i vide kretser.

Det tok si tid, men 28. mai 1971 var en stor dag, for da ble bjørnen offisielt fredet i Vassfaret.

Det rusler nok en og annen bamse forbi her den dag i dag også – men den er ikke alle forunt å se.  Jeg måtte derimot stoppe og gi plass for en av naturens rareste skapninger…

Så tikka det inn ei melding fra Bjørn, han lurte på hvor jeg var.

Han hadde til sin store forskrekkelse oppdaga ei høne på rømmen. Ho hadde flydd langt av gårde, da han prøvde å fange henne i fiskehoven.

Da jeg kom heim, nesten en time seinere – kom ho trippende fram fra gjemmestedet. Jeg kunne bare åpne døra til hønsegården så rusla ho inn, litt forskremt og med noen halefjær mindre - men glad for å komme heim. Tror jeg.

Bjørn sikra gjerdene enda bedre, og Malkhyl fikk streng beskjed om å passe bedre på - men jaggu var den samme jærhøna ute på vift i dag også!!!

Ho fikk drøssevis av navneforslag på Facebook; Reise Veska, FRIda, Ronja Røverdatter, Tuppelura, Houdina, Eventyra, Rusle-Sara, TURid, FRIkassè, Rømme, Vilma, Tuppe-Lure, Afrodite, Fløttfrid, Lise, Pippi, TuppeLine, Flyfilla, HønePøne, Frøken Tripp, TrippeGuri, Løpende Utgifter, Tullehøne, Eggspress…

NAVNET  BLEI  FRIDA !!!

De skal få hvert sitt fine navn de andre snille hønene også. De som sitter inne og vagler seg, og legger egg i verpekassa…

I dag kom det minste egget, bare 24 g – OG det største på hele 56g!

GØY MED HØNER!

På tross av diverse kjerringråd, pådro jeg meg ei skikkelig manne-influense.

Jeg kom meg likevel gjennom ett par arbeidsdager, på fridagen lå jeg rett ut som en slagen mann, og på fredag greide jeg meg sånn noenlunde greit på jobben. På lørdag hadde bikkjene fått mer enn nok av sutringen min, og de dro meg med ut på tur i finværet. De sa de skulle hjelpe meg og finne noen geo-cacher i Todalen.

Jommen sa jeg smør.

Vi endte opp bare seks-sju meter unna den første, MEN det var selvfølgelig umulig å komme seg ned i juvet på forsvarlig måte med to hannhunder i band.

Ja,ja. Vi har peila den ut, og neste gang skal vi starte turen fra en annen kant, tenker jeg

Vi fant en sti oppover i den mosekledde furuskogen, så det var fint å gå her. Vi “oppdaga” ei lita hytte her inni huttiheita også. Ett merkelig sted for ei hytte, men vi kom oss ikke over Fiskebekken slik at vi fikk inspisert den. Da jeg sjekka kartet etterpå, fant jeg den riktignok både avtegna og navngitt…

Lurer på om det er fisk i Fiskebekken?

Og så var det det med geo-cacher, da gutter??

Jeg trodde egentlig det var derfor vi var ute på tur?

De kunne nok ligge i den første og beste snøfonna de fant, men når vi først hadde kjørt innover Søbekkseter-vegen, var det fordi jeg ville finne EN cache, i det minste!

Vi fant iallefall stien inn mot Hellsæren 

Sjøl om det var snø her og der, kom vi oss sakte men sikkert framover - for disse gutta skyr ingenting.

Slik ser det altså ut ved Hellsæren

Vi var på den andre sida av vannet og fant noen cacher i høst, og jeg har vært litt nysgjerrig på dette stedet siden. Det er veldig fint her!

Det ligger noen få hytter i den ene enden, noen gamle båter og noen naust.

Dessuten var det store muligheter for ett ekte snøbad her

Men det var denne cachen, da.

Det var igrunn ganske tungt å gå her langs vannkanten, men jeg så ingen annen råd. Da jeg var i ferd med å gi opp, tok jeg opp mobilen og sjekka hvor langt det kunne være igjen, for nå begynte det å bli så mye snø at det føltes uframkommelig...

Plutselig var jeg bare 15 m unna!

Klatre i trær, det har jeg ikke gjort på 40 år – men må man så må man

Nalle trudde jeg var klin gærn, men jeg var bare kjempeglad! Jeg fant cachen!!!

Det blåste en iskald vind, så dette var intet blivende sted på en dag som i dag. Dessuten var området fullt av gamle, men knasende sprø lemenflatbrød – og de smakte visst mye bedre enn mine tørre knekkebrød.

Retretten gikk greit tross mange fristelser. Sporhundene var flinke og fant hvert eneste snøspor…

Førsteleddet i navnet Hellsæren kommer trolig av helle/stein/berg. Sisteleddet i Hellsæren kan komme fra det gamle norske ordet "sær" som betyr sjø.

Det var godt å komme seg ned i skogen igjen. Der blåste det ikke så kaldt, og sola varma littegrann.

Jeg var faktisk noenlunde tørr på beina også!

Det var en cache til i området…

Etter en bomtur oppi Svarttjernlia, valgte jeg å prøve en annen mulighet for å finne cachen i Hulderskorta. Bilen blei parkert ved bommen til Aurtjernåsen, og så gikk vi oppover grusvegen – helt til vi kom fram til noen setre. Og i følge gps’n på mobilen, skulle vi da være ganske nærme skatten…

Lisetrene, heter det her. En bortgjemt liten idyll.

Her har de ikke WC (som det av en eller annen grunn nesten bestandg står på utedassene i Hallingdal) - men biler har de muligens greie på, disse hedølene.

Etter å ha kravla litt omkring oppi berga, fant vi jaggu Hulderskorta også.

AURTJERN

Like ved tjernet lå det enda ei seter. Båthuset hørte nok til her, likeså ei seterbu, en låve/stall, ett fjøs/løe og den vesle bygningen..hva var det, tru?? Grisehus? Hønehus??

Hele den store vollen var innramma av en falleferdig skigard.

Akk ja, alt har en ende. Det hadde denne fine dagen også.

Jeg fikk svi litt for lørdagens utskeielse, men på søndag var det gråvær igjen, og da var det ikke så nøye om formen var so som so…

Men så:

MANDAG 25.mai 2015

LAPPEJENTAS GADI NALLE  9  ÅR!

Dagen ble feira med ett digert kjøttbein!!! ….som ikke slo helt godt an!

Gjeitsund-runden derimot, den er alltid en suksess

Nalle smilte omkapp med sola

Tassen fikk hilse på sauer og lam.

De er overalt på denne tida!

Nallefar gidder ikke bjeffe på dem lengre

…og han gir beskjed om at Tassen trenger IKKE å hilse på alle han ser…

Vi hadde nesten kommi helt heim…

da vi møtte ponniene på Langaker

Ahhh, godt å være heime på stabburstrappa si igjen

Uteplassen på hønsehuset har blitt kjempestor -

- men foreløpig har ingen kylling våga seg ut der!

Jeg tipper at Tassen kommer til å ha fast plass utafor hønsegården når de først flytter ut, han er såååå betatt av dem. Og de av ham – tror jeg faktisk! Iallefall kommer alle ti vaggende for å hilse på ham hver gang vi går inn i hønsehuset.  ALLE TI - ja,  jeg teller dem hver gang!

Nå gleder vi oss til flere lange, varme, late sommerdager…

Men dagen i dag var ikke over.

Fine, gode Theodor var klippeklar!

Han blir jo litt rar etter klippen, men han er ett levende bevis på at utseendet ikke betyr en verdens ting – han er bare lykkelig, han

Må forresten skryte litt av Nesse Maskin.. - jeg bestilte nye angora-sakser natt til 18.mai – og 20. mai lå de i postkassa. Det var kjapt ekspedert!

- OG SNIPP SNAPP SNUTE – SÅ VAR BURSDAGEN OG HELE PINSA UTE

Det er vel ikke fritt for at ho lurer, Stripa - på hva slags sted ho har kommi til.

Her høres hunde-gneldring dagen lang. Soverommet har blitt midlertidig lagerplass for både sau, alpakka og hundeull – kan tru det pirrer luktesnasen til en liten pusekatt!

Stripa har ikke møtt mange hunder i sitt unge liv, så vi prøver å lære litt om de forskjellige rasers svake punkt.

Lapphunder er store, hårete buldrebasser – eller pipedyr…ihvertfall Nalle.

Lundehunder kan man nok gjøre mer som man vil med. Herske litt over, liksom.

All min tid går med til dyra, og jeg storkoser meg. Skulle bare ønske jeg hadde litt mere tid!

Jeg har ikke glemt kaninene, selv om vi har fått Stripa i hus. Men takk og pris for at jeg sto imot “nødvendigheten” av ett kanin-kull. Da hadde disse to, Lille og Theodor, vært foreldre i disse dager.

Istedet lever de sine liv i sus og dus, og romantikken kan fortsatt blomstre

På mandag gikk vi Masterunden igjen. Det var egentlig lenge siden sist…enda jeg har lovd meg selv gang på gang, å gå der minst fire dager i uka

Den gjør så godt for kropp og sjel.

Gutta Boyz på Nallenatten. Ikke så lett å se på bildet, men det ligger fortsatt snø på Ryfjell.

Ellers var det om å gjøre og bruke mest mulig tid sammen med Stripa denne mandagen, for deretter fulgte to arbeidsdager. Jeg har egentllig ikke tid til det… Ihvertfall ikke lyst akkurat nå! Nå vil jeg helst bare være hjemme og stelle med dyra. Men hadde jeg ikke hatt den jobben jeg har, så hadde jeg ikke hatt muligheten til å ha så mange dyr heller. Så jeg kan slettes ikke klage på noen verdens ting!

Torsdag var fridag igjen, og dagen begynte stille og rolig med en kaffekopp før dyra fikk morgenstellet sitt.

Jeg må si jeg er imponert over vesle Stripa, som er så reinslig og påpasselig med den kattedoen! Jeg er skikkelig imponert over kattesanda også, Ever Clean – det lukter ingenting og tisset blir til harde klumper som er enkelt å fjerne. Det eneste aberet er at Stripa graver og graver, og graver utover gulvet. Jeg må bare kjøpe en do med tak over, så anser jeg det problemet som løst.

Jeg har kjøpt sekk til katta!

I går, altså torsdag, gikk vi en liten tur, alle sammen

Gutta undra seg litt over hvor mjaue-lyden kom fra, men når hannhunder er på tur, har de egentlig bare en tanke i hodet. Min tanke var å inkludere katta i gjengen på denne måten, så det blir nok flere turer på oss. Og gradvis vil Gutta ta henne som ei selvfølge…håper jeg.

Stripa gjorde store øyne, da vi parkerte inni kanin-stallen…

Men ho var ikke sein om å hoppe ut av sekken, for å ta omgivelsene i nærmere øyesyn.

Angolina og Ludde var i passelig høyde, og Stripa lurte fælt på disse typene…

Legg merke til de fine stripene på ryggene hennes! Ett helt symmetrisk mønster, sett noe så flott? Ho er jo helt perfekt – og bærer sitt navn med rette!

Ho er bitteliten inntil Ludde, en fullvoksen og “fullpelsa” angoragutt på vel 4,5 kg.

Etter ei lita stund, mente Tassen at det var på tide å vise henne kyllingene også…

Ho gjorde kanskje enda større øyne da vi kom inn i hønsehuset

Tassen syns fortsatt det er skikkelig stor stas med alle ti.

Det spørs om ikke to av disse er haner, så flokken hans vil nok bli litt mindre etterhvert…

Grom er nå grommest uansett, da – med den fine sveisen sin!

Jeg har vel glemt å fortelle at vi var i Flå på søndag, og da møtte vi litt av en gjeng i Natten.

Nalle måtte vente i bilen, men Tassen fikk hilse på Kuling og Tussi, Pelle og Timo.

De leika og hadde det så moro, at vi ble enige med Kuling, om at dette måtte gjentas.

Torsdagskvelden kom de på besøk, Hege, Sturla, Tussi og Kuling 

Vi gikk Geitsund-runden – på rekke og rad….

Nalle var i strengeste laget, men Tassen og Kuling har finni tonen, og de deler interessen for kongler

Da vi kom heim, var det kvelden og sengetid.

Tassen og Stripa har blitt venner.

Tassen prøver etter beste evne å bli det, iallefall

En vennskapelig liten putekrig om puta mi

Etter ei uke med pus i hus – syns jeg vi har kommi langt

Tassen og Stripa hilser hverandre snute mot snute når de møtes

Nalle må få litt bedre tid på seg, dvs jeg må ta meg bedre tid med ham. Etter 9 år som kattehater og enehersker, er det ikke så greit. Han stresser endel, piper og maser som bare Nalle kan…

Stripa har blitt kjent i huset, og er dus med både meg og Tassen, så dette skal gå bra

Lørdag den 6. var “kyllingene” ute for første gang!!!

- mens Tassen og Stripa satt vakt

Da søndagen kom var vi så klare som vi kunne bli, til å ta imot tre langveisfarende damer. To tanter og ett søskenbarn hadde kjørt litt på kryss og tvers, over fjell og gjennom noen daler, for å komme fram til oss på Bergheim for første gang.

Denne dagen hadde jeg gleda meg til!

Jeg går helt tilbake til april i 1997…

Da sendte jeg ett brev til Fylkesmannen i Buskerud, for å få opplysninger om mine biologiske foreldre. Ett halvt år seinere fikk jeg svar, med navn på foreldre - og beskjed om at min far dessverre var død to år tidligere. Jeg skreiv til min biologiske mor, men fikk aldri noe svar. Det slo jeg meg egentlig til ro med, ho var sikkert ei skrulle som trengte å være i fred.

Men så var det det med fars-slekta, da. Jeg søkte litt rundt så godt jeg kunne, husk dette var lenge før data’n kom til Hallingdal…så jeg kom liksom ikke lengre enn til telefonkatalogen, jeg.

En dag manna jeg meg opp, og ringte til den kvinnen som jeg antok var min fars enke… Dette høres rart ut, og det var innmari rart. Vi hadde en ganske lang prat. Ho hadde ikke ant en verdens ting om min eksistens, ingen i den familien hadde det, så det må ha vært ett forferdelig sjokk å få, to år etter ektemannens død. Ho fortalte meg likevel om Olav, om familien, og om hvordan de hadde hatt det, og jeg takka henne for forståelsen og for at jeg kunne slå meg til ro med at ihvertfall en av mine foreldre hadde vært “vettug”. Det var det jeg trengte å vite. Jeg forventa ikke noe mer.

Seks år seinere fikk jeg brev fra Fylkesmannen igjen.

Jeg hadde ei halvsøster på farsida som ville ha kontakt, og siden gikk det slag i slag. Jeg har blitt kjent med både halvsøster og halvbror, “tanteunger”, søskenbarn og tanter og onkler. Og jeg ser likhet og føler slektskapet, selv om vi ikke ses ofte.

På søndag kom endelig to av tantene mine hit, takket være Kristin (søskenbarn)

Søndagen gikk forferdelig fort, og mandagen tilbrakte vi i Bjørneparken – som noen kanskje allerede har sett.

Vi kom tidsnok til å se at Nora og ungen fikk mat.

Det var ikke mange folk i parken, det var stille og fredelig, og vi rusla faktisk hele runden rundt!

Vi hilste på geiter og griser, og beundra elg, rådyr og gaupe litt på avstand.

Spreke mamma på 86 år var også med, og ho insisterte på å avslutte dagen med middag på hotellet i Flå. Og slik blei det. Dermed fikk vi prata og kosa oss sammen enda ei stund til.

Alt har en ende, og vi måtte takke for denne gang.

Vi satt igjen med gode minner,  mye sjokolade, og med vaflene som vi aldri fikk tid til å spise…

De vaflene skal nok komme godt med i treningen på å få Nalle “pus-rein”!

I dag var min første sommerdag.

Det var på tide at katta fikk bli med ut i det fri. MEN da måtte ho ha på sele. Kaninsele.

CARROT KILLER

Tassen måtte le…

Mens Nalle lå i bånd og passa på døra, la Tassen og Stripa i vei ut på eventyr…

Selen blei faktisk fort “glemt”

- ihvertfall så lenge ho ikke blei sittende fast ett sted

Den enkleste vegen er rett fram.. VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Oppi fuglekassa er det liv og røre nå om dagen.

De stakkars blåmeisene flyr att og fram dagen lang.

Grusomt spennende å følge med på for en liten kattepus!

Men etterhvert slo ho seg til ro inne hos Ullf.

Det har vært en varm og deilig dag. Jeg har stulla og stelt med blomster og dyr.

Brennesle er hengt opp til tørk, det skal bli skikkelig kaninsnadder til vinteren.

Stripa blei stengt inne da vi tok kveldsturen i kveld.  I dag har ho vært sammen med oss hele tida likevel. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det går jo LITT bedre med Nalle og den Puselusa..

Jeg har noen filmsnutter, men får visst ikke lagt inn dem nå. Blogspot er litt vrien sånn innimellom.

Hønene går det iallefall bra med, sjøl om Nalle nesten skremte vettet av dem en kveld…

De tør heldigvis bevege seg utendørs igjen.

Se så fine de er, islendingene!

De er skikkelig fornøyde med drikkeautomaten de har fått av tante Gry! -det er alltid drikkekø der!

På bildet under, står ei Jærhøne og beundrer det fine, blanke spannet – før ho tar seg en klunk.

og her er’n - HANEFAR!

(forhåpentligvis den eneste hanen jeg har!)

og her er SJEFA sjøl, sjølvaste PUSELUSA

GOD HELG!

Og vi gikk og gikk – og vi gikk og gikk…

ENDELIG

– vi som hadde ikke vært på tur på månedsvis!

“Plutselig” – etter tre-fire km med stigning nesten uten en eneste sving - skimta vi Rustastølan.

Det ligger mange gamle støler her – flere av dem er restaurert og stappfulle av sjarm!

Åpent og fritt ligger de, med utsikt til fine fjell på alle kanter.

Men i følge kartet, skulle det ligge ett par støler lengre unna også, og det var disse som var målet mitt…

Jeg gikk litt “på feelingen” og fulgte åsryggen åvafor stølslaget – og jeg trudde jeg fant tuftene etter Nordhagahaugen-setra da jeg kom over disse murene.

Vi fortsatte med lystig mot

– og rett som det var – dukka det opp enda flere “steinrøyser”!

Dette er det merkeligste stedet jeg har sett, tror jeg.

Nalle la seg på toppen av Nordhagahaugen, og der vart han liggende…

Tassen og jeg tok en befaringsrunde, og jeg er fortsatt forundra over dette merkelig stedet.

Her bor det noen den dag i dag, det er jeg nesten sikker på…

- sjøl om alle spor etter folk er i ferd med å forsvinne…

Oppdagelsesferden fortsatte, og trur dere ikke vi fant snø!

Gutta deler på godene… VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

- og like etterpå, fant vi en klar og tydelig sti.

Den stien er ikke merka av på kartet, men jeg hadde lasta ned Norgeskart-appen, og der er nemlig stien avtegna! Jeg liker best å gå med ett vanlig kart, men disse nymotens greiene, kan være nyttige iblant. Men det er en ting som bekymrer meg nå i ettertid, for ifølge appen - skal det være bygninger på Nordhagahaugen!!! Kan jeg ha gått forbi sjølveste setra?

Bakvendtstølen fant vi ihvertfall!

Den lå på en måte bakvendt til her under Skrivarnatten, men jeg vet ikke om det er derfor setra har fått dette rare navnet. Gammel var den. Jeg så årstall skrevet i veggen, det eldste navnetrekket jeg fant var fra 1877.

Inngangsdøra var liksom så bakvendt plassert, jeg syns hele setra lå med baksida fram, jeg!

Men navnet skjemmer ingen. Nåtildags er det vel ikke så mange som går forbi denne setra lengre heller.. Og denne vegviseren, kunne lett forvirre vilken som helst kartleser med Nillebriller.

Vi fulgte samme veg tilbake, og heldigvis lå Nordhagahaugen fortsatt på samme sted.

Vi hadde knapt sett snurten av sola, og da vi kom tilbake til Rustastølan, tok det til å regne litt.

Så traska vi nedover grusvegen  - helt til vi fant igjen bilen nede i svingen på fv. 211

Slik så Rustastølan ut for hundre år sida…

Heime venta Puselusa

Søndag kjørte vi oppover bomvegen i Toen – like inn til Lyseren.

Jeg hadde studert kartet, men likevel måtte jeg spørre om hjelp til å finne den rette stien til Brenthøl. Den viste seg å være veldig godt merka, og det var en fryd å gå der!

Det var en riktig så fin, gammel sti, dette her.

Snøflekker her og der

Og blinkende vatn, som perler på ei snor!

Det kom faktisk ei hagleskur da vi begynte å gå, men etterhvert ble været bedre og bedre.

Ett snøbad er aldri å forakte

Og ser de en passende stein, er de snare til å hoppe opp på den.

Har jo alltids en gobit på lur

Og der nede lå Brenthøl!

Det var ikke slik jeg mintes stedet, men det var helt sikkert rett sted.

Rart hvor feil man kan huske iblant…

Det er ikke akkurat sommerlig her på ca 950 moh.

Det frista ikke med en dukkert, enda så vakkert det var her ved nørdre Fjellvatn -

- vakkert i alle retninger…

Noen ganger er det all right å gå att og fram.

Det skal liksom litt til for å få med seg alt, liksom.

Det var en kjempefin tur, bare 6 km tur/retur – men mye fint å se!

Jeg kjørte innom Syningset også -

- når jeg først var på disse kanter – og hadde betalt 40 kr for mye i bommen – fordi jeg ikke tok meg tid til å veksle i Nesbyen… Jeg hadde jo egentlig tenkt meg innom Gubbetorget denne dagen, men så var det så mye folk og biler, at jeg ombestemte meg brått…

Det var da langt bedre å bruke dagen her!

I dag sto Rosehagtorn i full blomst her heime.

Det var varmt i sola, men det blåste en kald vind.  Fjellet lokka og drog i meg, så til slutt måtte vi bare ta oss en tur likevel.

Jeg hadde så absolutt fått varme i kroppen da vi kom opp til Rakketjern

Vi gikk forholdssvis radig forbi ‘småpyttan’

og endelig var vi oppe på FJELLET

Dette er ekte kjærlighet,det.

Tassen leiker seg og får liksom ikke nok av dette kalde, kvite…

og Nalle blir helt matt og øm i blikket.

Førstemann til topps er Nalle, såklart

Jordesmyrnatten 1135 – den fineste natten i verden!

- og den fineste og kjæreste utsikt man kan tenke seg

Tassen er skrekkelig vågal og beveger seg utpå kantene… Det blåser hardt, så vi snur

De får frie tøyler ei lita stund…

Ryfjells steile, blå vegger i bakgrunnen… Jeg lar meg begeistre igjen og igjen.

Graver seg ned i tide, disse her

Fjellet blomstrer

Det ER båndtvang.

Så er vi nede i skogen igjen.

To – tre molteblomster var alt jeg fant..

Og snipp snapp snute

så var denne langhelga ute.

Nå har Stripa vært her i tre uker!

De gangene ho er med ut, sitter ho enten i sekken, eller så går ho i sele med Tassen ved sin side.

De forstår ikke helt hverandres språk, men det er lett å se at de bryr seg om hverandre. De hilser snute mot snute, og ho stryker seg inntil Tassen når han kommer heim fra jobb. De er så søte, atte.

Tassen henter stadig katteleikene, men han erter henne bare. Når han står med leika i munnen og dytter bortpå henne, veit ho liksom ikke helt hva ho skal gjøre.

Nalle er fortsatt ivrig etter å ta Puselusa i nærmere øyesyn, men han slipper ikke til fordi han har bånd på seg hele tida. Uff, tilogmed i stua, har Nalle bånd på seg…

Han logrer, men jeg tror det er mest fordi han tror han kan spise henne…

Tassen passer også på så ikke Nalle kommer for nær,  han knurrer og kan være skikkelig forbanna.

Bodyguard’n til Lusa, det

Ho har blitt venn med hønene

og fiskene…

og kaninene – så da må vel Nalle være den neste…?

Tassen og Stripa venta tålmodig mens jeg satt og klipte Ludde på torsdag

Hønene har endelig tatt i bruk hele uteplassen sin. Det er netting over hele greia, så de er trygge der – men hanefar er alltid førstemann ut for å sjekke om det er klar bane.

På baksida av hønsehuset, er det skyggefullt og frodig – der liker de seg godt.

På framsida er det ‘høyt under taket’, der har Bjørn satt opp vaglepinner og huske til dem. I dag hengte han opp kokte maiskolber, og hønene storkoste seg!

Det er grus i den delen med tak over – og det setter hønene stor pris på.

De elsker å bade og sole seg!

Det er noen forfengelige høner jeg har. De er 2,5 måned nå. Fargene forandrer seg, det er moro å følge med på. Denne høna er så grå og fin

Den svarte er litt brunspettet, og den lyse har fine mønster på vinger og rygg. To flotte venninner!

De to kvite hønene, begynner å få lysebrune fjær i brystet, og Grom blir finere og finere for hver dag. Ho er den eneste som har fjærdusk i toppen.

Denne Jærhøna begynner virkelig å se ut som ei voksen Høne

Hanefar begynner å få en gylden nakke, og fine tegninger på den svarte ryggen.

Han blir staselig! Og snill, håper jeg

Mens jeg satt inne hos dem og tok bilder, begynte det plutselig å regne og hagle. Tassen likte seg ikke!

Akkurat idet uværet ga seg – dukka det opp gjester.

Etter å ha hilst på høner og kaniner, var det stor stas med Tassen og Stripa

Veldig koselig at du kom på besøk, Victor

Fredag var ukas siste arbeidsdag.

Lørdag gikk vi fra Dypilen til Blåfjell

Ingenting er så oppkvikkende som frisk fjelluft!

Det var folk på toppen, så vi fortsatte rett forbi - og gikk så langt mot Domfet som vi kunne komme.

UTSIKT – UTSIKT – UTSIKT

Kraftlinjene overser jeg glatt. Jeg ser bare det jeg vil se - Domfet, Nevlingen, og Vassfarfjell.

På den andre sida ligger Børdalen og Jordesmyrnatten.

Ingen matpause her – men en go’bit blei det

“Vi snur og går tilbake til Blåfjell, vi mutter’n”

Ganske mye snø til å være midtsommer!

- å så fikk vi Blåfjell for oss sjøl tilslutt

-og da koste vi oss med niste og kaffe, som seg hør og bør – syns Nalle

Rosehagtorn står fortsatt i full blomst

Idag har vi vært i Flå og besøkt mamma

– gått tur med Hall og Elinor, og mye mer

- men det vil jeg skrive om neste gang.  Imorgen, kanskje.

Jeg har ei hel ukes ferie, må vite

Lundehund-nytt tok opp flere interessante temaer i siste utgave, bla om pelsproblemer hos Lundehund - og jeg har tatt meg den frihet og saksa noen utklipp derfra.

“Noen hunder røyter så kraftig, at de ser nesten nakne ut. De kan også flasse endel. Dette er ikke unormalt.

Det er derimot unormalt hvis hunden mister pelsen flekkvis slik at huden blir sår eller mørk eller læraktig. Noen klør veldig, mens andre ikke synes å være plaget. Dette er tilstander som bør følges opp.”

Tassens rare, pelsløse flekker VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Han begynte så smått og miste pels i brystet i vinter. Jeg antok at det hadde en sammenheng med Giardiaen. Jeg nevnte det derfor til veterinæren da vi leverte den første giarditesten, men ingen av oss tok det egentlig på alvor. Da var det giardiaen som gjaldt.

Men jeg kjøpte med meg Epi-Soth shampo, og ga ham en vask.

Det er mange forhold som kan gi pelsproblemer, og det er ikke alltid så lett å finne årsaken.

• Det kan skydes utøy– neppe realistisk her, fordi Nalle er symptomfri.
• Det kan skyldes allergi– njaaaa,  jeg har liten tro på det.
• Det kan skyldes hormonelle svingninger– ikke utenkelig.

“Disse pelsproblemene tar tid, men retter seg ofte etterhvert. B-vitamintilskudd og shampovask kan hjelpe. Epi-Sooth har vist seg effektiv i flere tilfeller. Man bruker den som en kur der hunden masseres med shampoen i 5 – 10 min. Dette gjøres først 2 ganger med 3-4 dagers mellomrom, deretter 1 gang i uka i 3 uker. Så tar man en lang pause (2 mnd) før behandlingen ev. gjentas. Det er viktig å ta pause, slik at huden ikke tørkes fullstendig ut, men får tid til å normaliseres.”

På søndag fikk Tassen vaska seg!

Lundehunder har flekkete hud – de ser ut som hyener – men Tassens hud er mjuk og “fin”. Han klør litt, men det ser ikke ut til å plage ham noe særlig. Likevel har jeg begynt å bekymre meg litt i det siste, fordi det har blitt flere av disse pelsløse flekkene. Jeg har gitt ham Øl-gjær siden i vinter, men ikke sett tegn til forbedring. Jeg har tenkt på fiskeolje, men slått det fra meg – fordi fett IKKE er bra for lundehund. 

• Det kan skyldes pseudopelade.

“Blir hunden bare verre, er tiden inne for å ta en hudbiopsi. Dette gjøres under bedøvelse”

Nå skal den omtalte “vaskekuren” fullføres, før vi tar en tur til Hønefoss Dyrehospital over sommer’n.

Tassen må fjerne tannstein også, nemlig

Noen tilleggsopplysninger; Tassen er 2,5 år og krypt. En litt skvetten, men aktiv og glad fyr. Han spiser mest hjemmelagd mat, dvs kokt sei, torsk eller kylling med grønnsaker og ris/potet hver dag + litt tørrfor av forskjellig slag.

+ blåbærbiola, gresk youghurt eller cottage cheese light til dessert.

De pelsløse flekkene er på denne sida…

OVER TIL NOE LAAAANGT, LANGT HYGGELIGERE;

Bodyguard og Loverboy! VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Vi er to gamle travere, Elinor og jeg – vi har vært med på utallige kurs hos Hilde i Nesbyen hundeskole. På denne tida i fjor, var vi dessuten på sporkurs med Hallingdal Hundeklubb. Men Tassen og Hall, har liksom aldri fått tid til å bli skikkelig kjent.

Ikke før nå. På søndag.

I  Flå.

Det var bratte bakker, og vi blei varme i toppen innen vi kom opp til Utsikten og kunne ta oss en kvil!

Hall, en borderterrier og skikkelig sussebass

Glimt i øyet har de begge to

De er jo bare kjempesøte

Vi beundra de firbeinte og tok bilder i fleng, vi glemte nesten bort både baguetter og kaffe

– og vi ensa knapt uværet som nærma seg styggelig fort!

…her nusser de jammen igjen…

Regnet kom, og vi gikk kjapt nedover lia!

Men så var det det, da – hva lønner seg egentlig;  å gå fort – bli fort ferdig, men fange “alle” regndråper -

eller blir man mindre våt av å gå saaakte..?

En ting er sikkert, vi vart VÅTE  - som ei katte…

Mommo fant håndkle til oss, og sola dukka opp – og alt blei bra igjen

Tusen takk for turen, Hall og Elinor – dette må vi gjenta!

Dette har vært ei uke med den ene toppturen etter den andre. Hele mandagen gikk med til å vente på at bilen skulle få fiksa varmeregulatoren sin, noe som er ganske viktig å ha i orden når man har sommerferie. Det var kanskje ikke det aller beste sommerferieværet, så vi gikk bare en rundtur i Bergheimkroken på feriens første dag.

Mesteparten av dagen gikk med til pusihus-trening

Nalle ser egentlig ganske snill ut, han – og han lover…

- men det er litt vanskelig å holde seg unna, serru…

Han har hatt muligheten til å spise henne flere ganger, men han har altså ikke gjort det!

Den intensive treningen fortsatte på tirsdag. Nå kan de “omgås” inne, under oppsikt, selvfølgelig – men jeg prøver å ikke blande meg inn. Stripa begynner å føle seg trygg. Ho kjenner Nalles begrensninger, nemlig.

Da det lei utpå dag, måtte vi ut på tur. Det er den reineste luksus-følelsen å bare dra avsted, med aircondition i orden og full dieseltank

Vi kjørte like til Godvatna, vi. Fant stien til Høgdefjell, og la lystig iveg

Og etter en drøy halvtimes gange, var vi ved vardene på Høgdefjell

Det var stemningsfullt å se uværet komme sigende over Strøslifjell, mens gauken gol.

- og tordenværet rulla bak oss på Valdres-sida

- og plutselig var vi midt i det

Da fikk jeg testa regnponcho’n!

Jeg kunne ikke dy meg…måtte ta en tur ned til Strøen også. Det var så lenge siden sist. Jeg koste meg med kaffen og nista delte vi, før vi tok oss en kvil inne i Dølahytta. Nalle og Tassen la seg godt til rette i sengene sine, og gled lysløst inn i Drømmeland. Regnet tromma på taket, og livet var bare herlig.

Det var laaaangt på kveld innen vi pakka sammen og kjørte heim. Stripa venta på oss.

Og ferien var bare såvidt begynt

Det er klin umulig å snø inne i Bergheim på denne årstida…

men de var skodd for det meste, og gjensynsgleden var stor da de endelig vendte snutene oppover igjen!

Tassen og Doffen hadde “vokst” noen måneder siden sist, men de fant fort tonen. Og Nalle VET han er størst, så han gidder ikke bry seg med å vise muskler engang!

Etter en kjapp middag, måtte hundene luftes

Da fiksa de desserten sjøl…

- den besto for det meste av rester fra i høst, knasende sprø delikatesser…

man kan bli farlig tørst av slikt!

Doffen ble etterhvert oppgradert til kameramann/filmfotograf

- og lovde på tro og ære å befinne seg på rett sted til rett tid…

Dagens 1. og 2. snøflekk blei omhyggelig testa OG filma

- og skaden på Jordesmyrnattens varde ble omhyggelig dokumentert

Det blei også tid til en liten sveip rundt området, før Petter kom opp og avløste sin trofaste venn.

“Vi starta med Jordesmyrnatten, og så fortsatte det med Littlengervekknatten, etterfulgt av Heltbortinatten”  - sa Petter

Når sola titter fram, er det ubeskrivelig vakkert her oppe på natten bak sjølvaste Piken

“deretter så kom det et vanvittig regnvær, etterfulgt av noen haglbyger som var så kraftige at vi måtte legge oss over bikkjene, før vi kunne fortsette til det begynte å bli mørkt…”

Nalle ‘sto han av’ på egenhånd, bare ved å stå heeeelt stille og blunde littegrann…

Vi måtte si oss godt fornøyde med Dovrefjell’s regnponcho, men vi anså det likevel som mest hundevennlig å trekke ned fra fjellet før neste bølge slo inn over oss…

De ser nesten overjordiske ut i lysningen, de to små lundehundene…

og han her…?!?

Vi fortsatte på stien forbi Rakketjern -

…og ned mot Siggeset – der var det glatt hagl-føre!

Litt stiv i leggmuskulatur'n, muligens

-  men dagen derpå var vi i overkant klare for nye eventyr i Norsk natur.

Denne torsdagen skulle vi møte Gry og jentene i Hemsedal - det var bestemt for lenge siden. Og som vanlig havna jeg bak en treg, utenlandsk trailer i bakkene opp fra Gol. Men det ‘værste’ var at aircondition streika med en gang den fikk anledning til det…

Jaja, det var ikke akkurat sommer her ved Thorsetstølan!

“noen” hadde vært så elskverdige å anbefale ei ny rute opp

Gry og jeg var usikre på om det kunne være en felle, så Petter gikk først

Men vi kom opp!

“Gry’s Indianerdal”

Det er unektelig noe fantastisk flott og majestetisk over Vesle Hødn og Store Hødn.

Petter og Doffen var stumme av beundring.

Milli, Dronninga, skaffa seg også ett par nye beundrere

Gry og jeg tok ansvar, og fant en “lun plass i solen”

Det var ikke akkurat en varm kvileplass vi fant, her i hallinga rett over Hydnefossen – men det var det beste stedet vi fant akkurat da!

Mens vi åt og koste oss med både Bromma-baguetter og Bromma-vafler – begynte vi merkelig nok å fable om Kinarestauranten i Hemsedal…

Petter mente vi var gærne…

men over bekken turde vi ihvertfall ikke gå, så Kjerringkjeften ble spart for denne gang.

GRUPPEBILDE!!!!

Milli sørga for at Småprinsene holdt varmen…

Ei uke før løpetid – hmmm, det ser da ikke slik ut!?!

Småprinsene løp og løp, de

Vakre Milli kan trollbinde alle, og ho veit det så vel

Nalle måtte gripe inn, og be dem roe seg litt, alle tre…

Den siste strekningen skulle vise seg å bli den seigeste -

Petter sa det ganske godt; “det er også særdeles sjeldent at vi opplever at det er brattere ned fra toppen, en det var opp, men det gjorde jeg i dag”…

Men ned kom vi da omsider, alle sammen

Så gikk vi strake vegen tilbake til bilene, lengre og lengre bort fra denne Drømmeplassen…

- og rett inn på Kina’n i Hemsedal. Tradisjon tro.

Vi skulle reist videre og besøkt Kari, men Petter var fillete bak og fingertuppene var forfrosne etter all basinga i snøen, så det var dessverre ikke forsvarlig denne gang.

Men neste gang kommer vi, Kari!!!

Imorgen (idag)  begynner jeg på jobb igjen, sjøl om ferien ikke er over her i Blogglandia…

Torsdagskveld fikk vi besøk av Turkameratene våre igjen!

Tidlig fredagsformiddag parkerte vi ved Strøsdammen, og la ivei ut på tur. Litt vind var det, men myggfritt og nærmere 20+. Himmelene var blå, og humøret på topp.

Jeg hadde planlagt ferden - og jeg fikk det som jeg ville

Blåmerka stier er ikke å forakte, sjøl om det kan være VELDIG steinete og litt i overkant ulendt for gutter fra flatlandet. Men det gikk bra denne gangen også.

Vi stoppa og beundra Høgfossen, og deretter blir det egentlig bare finere og finere…

Idylliske Suluvasshytta…

Suluvatn, Bringen, Gørbuflaga…og Doffen

Dreparhølen… Ja, jeg har sagt jeg ikke skulle bruke det navnet, men det misvisende navnet kan ikke dempe dette stedets skjønnhet åkkesom, så….

- og Doffen ønsker seg så inderlig den hytta der!

Det føles riktig å gå nedover langs elva, istedet for oppover som jeg gjorde forrige gang.

Røsslyngen blomstrer og grasset er irrende grønt. Det er så ubeskrivelig vakkert!

Det var kanskje litt for varmt…

Vi gikk langsomt, men plutselig var vi framme ved Vassfarplassen.

Å finne seg en plass i skyggen og slenge seg ned i det nyslåtte grasset…

Kunne ikke hatt det bedre om eg var ein rik mann!

Etter en matbit og en halvtimes tid i drømmeland, måtte vi forlate dette paradiset

Det stiger brått, og utsikten ned på Nevlingen både kan og må nytes.

Dølavegen er lang og bratt, ganske brutal for både to og firbeinte. Men takk og pris, det var bare å slenge seg ned og forsyne seg av store, saftige blåbær

OPP KOM VI!  (Såklart! -for vi liker bratte bakker, vi!)

Det var stor aktivitet her under krigen, og en av mange flycontainere ligger som ett vitnesbyrd tett inntil stien.  Som en ekstrabonus, fant jeg cachen denne gang

18 flylaster blei tatt imot ved Fjellvann, står det i cache-beskrivelsen. Ei natt ble det tatt imot 46 containerer(!), som veide mellom 150-200 kg, og 22 pakker med en vekt på 40-50 kg. Innholdet i containerene og pakkene var våpen, ammunisjon, sprengstoff, radiodeler, forskjellige hermetiske matvarer, tobakk, sjokolade og klær…

FJELLVATN

Klokka var over 18 da vi satte oss ned for å samle krefter til den siste mila. Kanskje ikke fullt ei mil igjen, men ett godt stykke iallefall. Rundturen er sånn ca 2,4 mil.

Stien fortsatte opp mot Slafjell, og gutta holdt koken!

…men gang på gang stoppa Doffen for å vente litt på fatter’n

Tassen var førstemann til topps

Det blåste kvasst på Slafjellet, så vi trakk kjapt nedover i litt lunere terreng.

Men det er vanskelig å gi slipp på slike åpenbaringer!

Vi kom oss etterhvert ned gjennom den fine, fine bjørkeskogen.

Småprinsene tok en gledesrunde oppom Slasetra og tilbake igjen

De blir liksom aldri trøtte og slitne de to der!

De må vente på oss hele tida…

..men vi kom oss heilskinna ned den siste delen, rett før det bli mørkt.

Som om det hadde gjort noe…

Petter hadde tatt med seg lommelykt for sikkerhets skyld, han!