Lørdagen opprant med blå, blå himmel – SOL & VARME

* En deilig og doven start på dagen   *

Jeg tenkte vi kunne ta en liten tur på Blåfjell - og jeg må være ærlig å tilstå at Petter var (merkelig nok) en anelse lettere til beins enn både meg og bikkjene ‘dagen derpå’

Han var førstemann til topps på 1154 moh

Han hoppa og spratt som en reinskalv fra topp til topp

Han var Konge på haugen denne dagen

***

Sørbølseter 28 km – det mente Doffen de burde greie – minst

Men da vi kom til “enden” av Blåfjell -

svingte vi brått over til høgre istedet –

Det såg så innmari fristende ut å vandre ut i evigheten – eller ned mot Ormevatn

- men Nalle ville rett fram mot Sørbølseter…

Småprinsene fór høgt og lavt, de utviste lundehundens klatreegenskaper med stor selvsikkerhet.

Det var skikkelig bratt ned mot vatnet, men vi fulgte stien – og vi tobeinte kom utrolig nok heilskinna ned.

Grårovan er ett idyllisk lite fjellvatn, men vi fortsatte på stien, og endte opp ved Ormevatn…

Ormevatn er myyye finere enn navet tilsier!!! Så vi satte oss liksågodt ned og tok en velfortjent kvil.

Der fant Nalle seg vel til rette også

Det blei ingen dukkert denne gangen heller, men vi tok oss tid til ei lang og god matpause. Det er så utrolig deilig å gi blaffen i klokka, og la veien være målet. Derfor fortsatte vi videre på stien – istedet for å snu.

Stien endte opp ved vakre Fjølaset.

Det ligger fine små vatn overalt i dette området.

Ved Svartetjern tok vi vaffel-pause

og etterpå tok de firbeinte seg en liten blund

Vegen fortsatte forbi Krokset, ei fin lita setergrend

- der blanke tjern ligger spredd omkring som perler på ei snor.

Jeg syns egentlig det er litt kjedelig å traske på veg, og prøvde å lure dem med meg på alle avstikkere jeg så – men dengang ei… De insisterte på å gå strakeste vegen tilbake til bilen!!!

I følge Petters skritt-teller, blei dette en runde på ca 1,5 mil. Men ta det med ei klype salt – for Petters skritt var veldig korte mot slutten – og da blir det fort noen km feil

Stripa var litt småsnurt da vi kom heim til kvelds, og lurte fælt på hvor vi hadde vært hele dagen – men Nalle flata rett ut, og var i Drømmeland før han fikk forklart noen verdens ting.

Petter tror ikke på verken tusser eller troll – men jeg er ganske sikker på at blånissene på Blåfjell blei nevnt, da han snakka med fruen på telefon den lørdagskvelden

Kamerat’n i Olabu…

Jasså, har’u stått opp, din lakafant?

TØFF

TØFF

TØFFARE  ENN  TOGET

MORGENSTUND  HAR  GULL  I  MUNN

Å SO FÓR ME TE BI’N ALLE MANN…

Lundehundtreff på Landfalltjern!

søndag 23.8 - 2015  kl.12

Dit VISSTE vi at vi bare måtte, for der har vi vært en gang før – og det er ett kjempefint sted å møte nye og gamle lundehunder og lundehundvenner!

Det er liksom “by’n” for slike som oss – og det er nesten uvirkelig å se så mange fine hunder på en gang.

Vi møtte mange “svære raringer” også, men alle var snille og greie.

Helt utrolig!

Smågutta kunne bli litt overivrige i kurtisen, men alt skal læres

Det var en varm seinsommerdag. Båndtvangen var oppheva, og lundisene fikk springe og leike som de ville.

  Lille Falinn av Revehjerte

Ho pynta seg med lange, sorte støvler, og sjarmerte alle.

Og alle blei selvfølgelig bekymra da ho tok til å halte på den ene framfoten. Matmor Alejandra visste råd; ho tok ryggsekken på magen, og putta vesle Falinn oppi der.

Der blei ho sittende, blid og fornøyd

Matpause ved Tverken, akkurat som i fjor vinter. Bare at det nå var det en helt annen temperatur!

Vi slo oss ned på grassbakken. Skravla gikk, og vi hadde det like trivelig som sist.

Da en stille og rolig lapphund (!)  kom ruslende forbi, hørte antagelig hele Drammen by at 9 lundehunder hadde Lundehundtreff

* Doffen, Våle og Balder, Fido og Tassen – Falinn, Luna, Misa og Kaisa *

Vi fortsatte på den samme runden som i fjor, men denne gangen måtte dessverre Alejandra avbryte, og dra tilbake i full fart. Vi fikk nemlig bange anelser, da foten til Falinn begynte å hovne opp – og takk og pris – fikk de hjelp tidsnok. Hoggormbitt er ikke å spøke med!

Da veterinærene barberte foten – kom to røde prikker til syne, og da var det ingen tvil. Ho fikk den behandlingen som skulle til, og alt ser heldigvis ut til å ha gått bra.

Det var så fint oppå Landfalltjern, vakre hunder og koselige folk, blomstrende røsslyng og modne blåbær. Vi kunne gått omkring hele dagen, men det var godt å komme heimatt i noenlunde sømmelig tid også. For dagen derpå skulle vi nemlig ut på en ny, strabardiøs bytur….

HØNEFOSS DYREHOSPITAL

mandag 24.8 – 2015  kl 8.30

Vi ble tatt vel imot på dyrehospitalet. Alle vi har møtt der nede, har vært imøtekommende og hjelpsomme. De tar seg god tid til å forklare hva som skal skje, og man føler at “man” er i trygge hender.

Tassen sovna fort og greit på fanget mitt, og de lovde på tro og ære å tilkalle meg så snart han viste tegn til å våkne opp igjen. Men først skulle de fjerne tannstein, måle B12 nivået og ta noen blodprøver. Hudavskrapning var vi enige om å la være, selv om Tassen fremdeles har flere hårløse flekker. De plager ham ikke. Beste medisin, er å kle på hunden, mente Stein (veterinæren)

Uffameg. For som om ikke det var nok, så skulle Stripa steriliseres!

Jeg følte meg fullstendig forkommen da jeg gikk derfra uten både hund og katt, og ante ikke hva jeg skulle ta meg til.  Og det blei noen lange timer, det skal jeg love! Jeg hadde hatt så mange planer om ting jeg skulle ordne, men jeg endte opp på en krakk med utsikt over Ringerike.

- og en cache med god, gammel historie - “rikere” – Galgefurua

Da de ringte, var jeg ca tre minutter unna

Alt hadde gått fint, men Tassen var skikkelig fornærma. Han fulgte meg noenlunde velvillig ut i bilen, og ett par timer seinere, henta vi Stripa.

Ho skjønte antagelig ingenting av hva som hadde skjedd, da ho velta seg ut av reiseburet sitt, lealaus og litt shaky i “bein og armer”.

Stripa var vaksinert, sterilisert, micro-chippa og tatovert i øret… Stakkars.

Ho fikk smertestillende i tre dager, og jeg tror ikke ho har så vondt lengre. Det værste er at ho må holdes innadørs i 10 dager, og at bodyen skal sitte på hele tida. Den hemmer bevegelsene hennes. Jeg kjenner at magen er litt hoven fremdeles, og merker at ho er roligere enn normalt – men det har faktisk gått veldig greit hittil.

UNNSKYLD, VESLE PRINSESSA VÅR

Frida har holdt seg hjemme i det siste, ho legger egg og oppfører seg meget bra.

Den andre Jærhøna har fått navnett Eggspressa – det er den med lysest hodet –  ho som kakler så skrekkelig når ho har tenkt å verpe..

Her er resultat av den første uka; 12 perfekte egg! Størrelsen var litt forskjellig. Det minste egget var bare 24 g, men det største var hele 58g

Den andre uka kunne jeg plukke 21 egg! De aller fleste lå trygt og fint inni verpekassene, men jeg fant også ett egg ute, ett i sandkassa inne, og ett inne på gulvet… De verper hovedskalig om morgenen, men jeg titter innom så ofte jeg kan. Det er som å finne små skatter hver gang…fire om dagen, på det meste!

Gjennomsnittvekta ligger på 38g - 40 g, så de vil nok bli større etterhvert. I gårkveld lagde jeg meg en real porsjon eggerøre. Det smakte himmelsk…og idag var nistepakke nesten for fristende

VILLBRINGEBÆR er en av hønenes favoritt

Søndag blei mamma med oss på en liten tur, og jeg hadde selvfølgelig ett bærspann på lur. Gamlemor er ikke enkel å stoppe, når ho først er i gang med bærplukking.

Vi gikk opp til Rime Gård,  og mamma forteller ivrig om gamle dager - og om ho Berit som budde her oppe med familien sin. Ho mener å huske det var i denne stua ho budde, men ho er ikke helt sikker. Berit husker jeg godt, jeg ogå, men da som ei gammal dame med sprudlende humør.

Praten går i ett sett. Etterhvert slår det ene minnet det andre ihjel – før det begynner på nytt igjen.

Ho blir stående tenkefull oppå “bergnøbben”. Slike berg var det “heime i Prestegardshuso me’”

Akkurat da vi skal til å ete niste, kommer det ei skikkelig regnskur.

Vi setter oss innunder tak, mens regnet høljer ned. Mamma har mye godt i sekken sin, tilogmed øl og potetgull - men jeg har det jeg trenger. Og ho må le, og skjønner ikke helt hva ho tenkte på da ho pakka sekken. Øl, da gitt. Jeg som er sjåfør – og ho som har problemer nok med balansen fra før…

Vi merker nesten ikke at sola skinner fra blå himmel igjen, vi hadde det så koselig der vi satt!

Vi pakker sammen sakene våre, og går en runde på tunet for å beundre de fine bygningene, enda en gang.

Mamma blir jo som en liten jentunge inntil det kjempestore stabburet…

Og under stabburet, ligger ei gammal rulle. Ei slik som blei brukt for å glatte ut jorda – de hadde slik heime i Hemsedal også. Men så svær, da gutt… Stakkars hest.

Vedskjulet står “so jiglent”, bygd oppå berre småstein! Men det var fin ved derinne, og bra med oppnøringsflis. De skal nok ikke fryse til vinter’n.

Men tenk å bu så avsides! Den lange, fæle skulevegen opp og ned i den bratte lia – i all slags vær.

Nei huttetu. Sa mamma.

Jeg syns dette stedet ligner ett paradis.

  Men jeg trives veldig godt heime på Bergheim også

Sammen med hunder, høner, kaniner og katt - og en Bjørn

Malkhyl og damene satte stor pris på bringebæra, det var oppspist før jeg fikk sukk for meg.  Det var nok årets siste bringebær. Da fant jeg ut at jeg skulle prøve å gi dem nyper – det har vi massevis av.

NYPER ER SNADDERMAT FOR HØNER

Stripa har hatt mange timer i vinduskarmen den siste uka.

Det vises ikke så veldig godt, men det står ID inni øret hennes.

Magen er nesten helt flat igjen…

selv om storebror Nalle er veldig flink til å passe på at ho spiser opp maten sin

Men jeg er sikker på at det skal bli godt å få av den bodyen!

Bare en dag til nå!!

Theodor fikk klipt seg på fredag….

Han blir like fin igjen om tre måneder

Det var en effektiv fredag. Jeg gjorde reint i hønsehuset, dvs de fikk ny flis for første gang etter at de flytta inn. Jeg strødde ett tynt lag med Stalosan F underst, det skal visstnok hjelpe mot div.uønskede småkryp. Jeg har ikke merka noe slikt, det er tørt og fint der inne – men det er skader ihvertfall ikke. Jeg syns det har vært mindre fluer inne hos kaninene, etter at jeg begynte å bruke pulveret. Jeg må nok gjøre noen forbedringer med hønenes matbeholder, jeg fikk tips om å henge den høyere opp – for hønene søler og sløser forferdelig med pelletsen. En 20 kg’s sekk varer ikke lenge, for å si det sånn…

Men, etter to dager med “nyttige ting” – lot jeg resten være som det var…

Vegen opp til Siggeset er stengt for Hvermannsen, men når jeg spør om lov til å kjøre opp – er svaret alltid JA

På mandag valgte vi stien opp til Fjølaset – og strakeste vegen opp på snaufjellet

Berre lekkert… Kupert og variert – akkurat slik jeg liker det!

Jeg misunner nesten sauene som får bo her oppe om sommeren – for ett fritt og godt liv!

Det var over ei uke siden forrige fjelltur

- jeg følte meg fri og opplagt til å gå overalt!

Jeg peila meg inn på Kjerringtjern og Kjerringnatten…

Det er så vanvittig flott. Rypebærlyngen er knallrød

-og kreklingen er moden!  Tassen velger faktisk den framfor blåbær!!

Der er den, Kjerringnatten…

Litt vrien og kronglete å nå fram til, sikkert derav navnet…

Men varden er høg og slank som den fagreste mø…

Og så den utsikten, da!

Jeg er elendig på himmelretninger, men våger å anta at Tassen  beundrer utsikten mot vest..?

Kjerringtjern i sør..?

og Fjølaset mot nord…?

Og vakre Børdalen mot øst…?

Kjerringnatten er som sagt kronglete - og veldig spennende…

Jeg plundra litt denne gangen, for å komme ned på andre sida

men jeg hadde gått opp her en gang før, og etter litt att og fram – kom vi da ned dit jeg hadde tenkt

Ned til Kjerringtjern – før det bar oppover igjen

Denne rundturen er omtrentlig ei mil, men vi greier å bruke en hel dag på den!

Det er så fint er, og jeg føler at dette er litt “mitt stelle” – og Nalle og Tassens….

Jeg tror tilogmed at fiskeørna fra Bergheim kommer hit på fisketur!

Bildet blei langt ifra så fint som Thomas Mørch sine fantastiske ørnebilder, men det var moro å se den med egne øyne. At den hadde fisk i klørne, det kunne jeg ikke se før jeg zooma inn ørna etterpå.

Da Nalle virka som slappest…da slapp jeg båndet hans…

Da blir det liv i gamle-gubben

De leiker nesten litt da, de to. De nyter friheten sammen, om jeg kan si det sånn…

Den siste kvila tar vi som vanlig her oppe, omtrent der Lakastigen går ned til Børdalen.

Her kan jeg sitte og beundre utsikten i fred og ro…

Lapphunden Nalle koser seg visst, han også.

Tror jeg tok ca 20 bilder av ham i smug…

DEN  FINASTE  E  VEIT

Sola forsvant etterhvert, men det kom ingen regndråper denne dagen, utrolig nok.

Alt har en ende.

Turen tok slutt, mandagen, august - og det gjorde sannelig sommeren også

VELKOMMEN  SEPTEMBER

HÅPER VI FÅR EN FARGERIK OG FIN HØST

Dette VAR faktisk Stripas siste dag med body’n på!

Ho leika som normalt med Tassen, og ho jakta på akvariefisken – akkurat som ho “alltid” har gjort.

Torsdag den 3. september skulle vi vært hos Hønefoss dyrehospital for å sjekke Stripas operasjons-sår og almenntilstand – men så våkna vi til nyheten om at rv 7 var stengt pga ras, og turen måtte avlyses.

Etter en telefonsamtale blei vi enige om at alt hørtes bra ut, og at ho kunne slippe bodyen – så sant ho ikke ble superivrig på å stelle sår og vaske seg… Jeg blei beroliga med at en liten “klump” ved såret, var helt normalt – og at den ville forsvinne gradvis.. Vi fkk ny time, for Stripa må uansett revaksineres om ett par uker – men hvis jeg følte behov for en sjekk – var det bare å komme når som helst.

Denne Damen hadde HELT andre jern i ilden..

Det var kroppslig utfoldelse og jakting som gjaldt - etter 10 dagers “husarrest”!

En liten fugl endte sitt liv denne dagen. Rått og brutalt, var det.

Men slik er livet….

Det går sin gang i hønsehuset også.

Nye egg blir lagt hver eneste dag.

Alle Malkhyls høner legger egg så det synger

Det overrasker meg forresten, at de koser seg ute i regnvær – men det gjør de så absolutt!

Inger og jeg møttes tilfeldigvis oppe ved fossen, da regnet omsider ga seg den torsdagen.

Etter turen drog jeg med meg ut hundeulla fra “Lappehiet”, og satte igang med å karde. Det er utearbeid, ihvertfall når den blandes med alpakka. Det er ganske mye rusk og rask som har samla seg i ulla, og selv om Tassen syns det dufter himmelsk, er jeg vel ikke helt enig…

Det føles nesten som om den hardpakka hundeulla bare vokser, men jeg skal bli ferdig med den..

…en vakker dag

Søndag var en ekstremt vakker dag!

Da kunne jeg endelig dra ned til Dølahytta igjen.

Det sto ei søye med to lam utpå ei lita “øy” rett nedom demningen da vi ankom, og jeg tror aldri jeg har sett så mye vatn i Strøen. Dermed anså jeg en tur videre ned i Vassfaret som utelukket, iogmed at det var så vått i terrenget…

Vi fulgte heller vegen opp til Slasetra, og derfra tok vi stien innover til Tinnsjøen.

Det tok ikke lange tida å komme opp på snaufjellet, og her kunne vi gått omkring i timesvis om vi ville..

Vi valgte likevel å gå ned igjen til setra…

…og opp på Slakollen

…bare for å kunne nyte synet av Strøen

Det er så fine farger nå…

både på fjellet og i skogen

…spesielt når skyggene blir lange…

Vi kom heimatt da sola gikk ned.

Denne kvelden var litt spesiell, noe jeg markerte på min måte

Da morgenen kom, og sola hadde vært oppe noen timer og den duggvåte lyngen var noenlunde tørr -

og jeg hadde sitti på trammen med strikketøy og kaffekopp både lenge og vel -

- da rusla vi omkring på de velkjente stiene…

…bølgeskvulp på land…

…Tassen passer på…

Vann er fasinerende…

og lyden er øredøvende

Det rare var at sauene var helt stille og rolige ute på “øya” si. De hadde en liten grassflekk, og noen småbusker å ligge bak, mens de venta på at vannstanden skulle gå ned såpass at de kunne våge seg i land. Hvordan de kom seg ut dit, er uforståelig for meg…

(Jeg fikk selvfølgelig ikke de tre stakkarene ut av hodet da vi kom heim, så jeg fikk kontakt med noen som skulle ordne opp og hente dem)

Jeg er heldig.

Tirsdag 8.9 var Nesbyen Norges varmeste, jeg tror det ble registrert 22 varmegrader. Jeg merka ikke noe særlig til varmen, egentlig – for jeg var på jobb.

Men idag hadde jeg fri – og dagen begynte fantastisk deilig – med sol, kaffekopp, strikketøy, hanegal og alle mine firbeinte som var strålende fornøyde. Da nabo Inger stakk innom ute, og jeg foreslo en fjelltur – var ho ikke sein om å svare JA.

Vi pakka sekken, og kjørte like inn til Kråkehaugen…

Sett noe så forlokkende?!?!

Nyseternatten neste

Den nyoppmerka stien førte oss fram til Søre Oddevatn…

...og framover gjennom ett småkupert og vakkert landskap…

NATUR-OPPLEVELSE

Det var Tassen som ble vàr dem først – og vi kunne nyte synet av svevende ku og kalv…

Vi vandra videre med freidig mot

Bringen på ene sida, Benkadn på den andre – Buvassli, Grunntjern og Nevlingen rett fram…

Mens Tassen og jeg beundra utsikten ned i Vassfaret, gikk Inger og Nalle rett til topps

Her blei vi værende, en halvtime minst. Maten, selskapet og været var upåklagelig!

Og den utsikten, da!

- rett ned til Strøsli-setra og opp på Strøslifjell

- ned mot Juvvollan. Blåfjell i det fjerne…

Jeg tok bare sånn ca 150 bilder på turen -

-og jeg syns det er vanskelig å plukke ut bare noen få….

Men en ting er sikkert – det blei en uforglemmelig fin tur, kjære nabo!!!

En fin markering av mine første 5o

-det var akkurat det de hadde kalt facebook-gruppa si…

Allerede i februar hadde de begynt å planlegge så smått,  uten at jeg ante noen verdens ting - før disse tre plutselig troppa opp i butikken på fredag!

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da de sto der og sang bursdagssangen, mens de skålte med alkoholfri champis. For det første hadde dagen blitt markert dagen før, på den rette dagen, og den hadde sannelig ikke gått ubemerka forbi i butikken den heller – det hadde nemlig Sjefa sørga for…

- og jeg hadde jobbehelg, så det så! Det var visst såkalt  “mini-fårefestival”, og “alle mann” måtte jobbe, for vi venta stor trafikk, og det var jeg fullstendig innstilt på.

Men de plapra ivei med sitt og satte krona på mitt lamslåtte hode. Bjørn sto på sidelinja og knipsa bilder mens tårene trilla, og jeg fikk bare blide, velmenende nikk fra Tina Sjef – jeg kunne værsågod bare pakke sakene mine og reise!?!?

Jeg blei etterhvert klar over at dette var grundig forberedt. “Jobbehelga” mi var planlagt av disse tre + Bjørn og Tina for mange måneder siden, uten at jeg hadde forstått noe som helst.

På Låplassen hadde Hilde stelt istand ett formidabelt koldtbord som tok fra meg munn og mæle – igjen!

Det hadde nok ikke vært helt enkelt dette, for vi er ganske vanskelige i matveien –

Marianne ;“jeg spiser helst ikke kylling og svin (bare økologisk...pga dyrevelferd)”.

Gry ; “Hilde er allergisk mot storfe, Nøve er allergisk mot fugl (kylling og kalkun), liker ikke fårekjøtt og er ingen stor fiskespiser”  - så det var vel egentlig bare Gry som kunne spise alt ho kom over. Men her var det rikelig av alle slag, tilogmed småmat og lefsekling!

Åhh, gud som det smakte!

Og så fikk jeg servert bursdagskake med lys…ostekake med -jordbær!

Tida gikk så altfor fort i det gode selskap, og plutselig fikk vi det ganske travelt…

Jeg blei sendt heim for å pakke med meg det nødvendigste, dvs hunder og turklær..

Fagerhøy Fjellstue neste!

Bjørn skulle ta seg av Stripa, høner og kaniner, jeg måtte bare gjøre som jeg fikk beskjed om. Jeg kan vel ikke si jeg var spesielt sulten, men jeg ankom spisesalen på Fagerhøy nesten presist klokka 19.

Og der venta sannelig gode, gamle Jorunn - som jeg trodde var i Østerrike!!!

Da, altså – da var kvelden så fullkommen som det var overhode mulig å få den. Jeg hadde aldri drømt om at en slik dag kunne være mulig å få til, og at man kunne ha det såååå koselig! Tilogmed Jorunns datter, veslejenta vår – var her sammen med oss. Det var norske flagg på bordet, det var gaver og bursdagsang, og Fagerhøys Dorte strålte omkapp med stjerneskudd og hjemmelaget karamellpudding

Herlighet for en dag.

Vi satte dessuten rekord. Vi forspiste oss som vanlig, men vi holdt det gående til over midnatt

Været var grått, men humøret var godt. Litt vemodig var det jo at Jorunn og Camilla måtte dra, men vi gikk en liten tur sammen med dem først.

Etterpå gikk vi tur sammen med Marianne, Wilma og Molly

Vi begynner å bli ganske godt kjent med disse stiene her på Myking.

Her var vi for to år siden også. Vi satt på den samme båten og delte nista våres, akkurat som sist.

Nå var det veldig vått i myrene, men det regna nesten ingenting

Ut på tur – aldri sur.

Det slagordet slår aldri feil!

Og når fargene er så fine som nå, så glemmer man fort at det surkler i skoa!

Turen tok noen timer, og det begynte å regne litt (mer), da vi skulle gå blodspor. Men alle seks hundene gikk hvert sitt spor, som Marianne hadde lagt før vi gikk på tur. For en energibunt ho er!!!

DET er vel mer enn hva man kan si om oss…

Vi blei liggende rett ut, helt til klokka var sju…

Da greide vi å karre oss inn i spisesalen igjen, Gry og jeg – og jeg er ikke sikker, men denne middagen overgikk muligens alle de foregående…?

Jeg tror aldri jeg har vært så mett. Magen sto som ei tromme enda jeg blei liggende på ryggen resten av kvelden. Gry hadde det likedan, tror jeg.

Likevel møtte vi opp til frokost kl 9.15 søndagsmorgen…

Vi spiste og drakk, smurte niste… – og pakka oss ut av romma våre, og la ut på tur igjen.

Vi tok runden oppom Mykingbrøtet denne gangen.

Runden er ikke lang, bare to-tre km, tror jeg - men det tar sin tid når man stadig må stoppe og ta fram kamera.

Stien er godt merka, men vi tok en liten avstikker innom “Trøllskogen”…

Tilslutt måtte vi gå tilbake på den rette stien - tåka blei tjukkere og tjukkere, og vi ville neppe fått tatt bilde av trølla uansett…

Alle bildene fra denne helga er tatt med den nye Iphonen min – som var en av de mange gavene jeg fikk til 50 årsdagen. Jeg er helt overveldet, over gaver og opplevelser, inntrykk og hilsner – over 400 gratulasjoner bare på facebook!!!

En spesiell takk til Hilde, Marianne, Gry, Jorunn, Camilla som ga meg dette minnet for livet.

...men jeg fikk meg en gledelig overraskelse her om dagen.

Det viste seg at det har poppa opp Steinsopp overalt – både i hagen og i skogen!

Ikke bare Steinsopp, men mange andre vakre sopper også – men de får stå i fred…

Vi plukka kurven full av steinsopp, noen få kantareller og ett par smørsopper i løpet av en times tid.

Vi hadde med oss en ivrig liten hjelper denne gang, da

Steinsoppen er delikat og veldig smakfull. Det ble soppsuppe til kvelds

Hønene verper som bare det, 8 egg om dagen på det meste – og det er ikke verst av 9 høner! Jeg måtte levere tilbake en sekk av den økologiske hønsepelletsen, den var av elendig kvalitet – den var som mjøl. Og DET vil ikke tuppene mine ha!  Felleskjøpet tok den selvfølgelig i retur, og da vi sjekka en annen sekk, viste den seg å være like ille. Derfor endte vi opp med vanlig pellets, Fjør Oppdrett lett, tror jeg den het…

Stripa var i “Høneby’n” og fikk den andre vaksina si forrige onsdag, så nå er ho sikra mot det meste. Jeg tør ikke slippe henne helt ‘fri’ likevel…ho er inne med Nalle når jeg er på jobb, og selvfølgelig inne om natta. Men jeg tør å la henne være ute aleine når vi er heime. Når ho vil inn, kommer ho på stuevinduet og stirrer oss i senk. Ho har fått en rosa prinsesse-matkopp, jeg syns liksom ho måtte ha såpass – sjøl om ho vanligvis spiser på gulvet med gutta

Det har vært mye regnvær den siste uka, men på mandag fikk vi oss en eftastur likevel.

Nå er det fint på fjellet og Raufjell levde opp til navnet sitt!

Bilen blei parkert ved Øyvatn i Flå. Jeg hadde studert kartet, men merkelig nok ikke funnet noen sti til Raufjell. Det måtte det jo være…?

Vi fulgte vegen til øvre Raufjellseter, tok av til høgre og så oppover en hytteveg – vegen endte opp i en sti – i riktig retning.

Så fulgte vi stien og vardene oppover og innover

RAUDFJELL

Kraknatten, det høgeste punktet på Raudfjell - er 1047 moh

Her er utsikten ned mot Veneli og Veslefjell

Vi fortsatte helt ut til den ytterste varden…

…og tilslutt kunne vi nyte en vanvittig utsikt over så-og-si hele Vassfardalen!

Fra den andre sida, kunne vi se like ned i Flå. Toppen som utmerker seg i bakgrunnen, er Hestejuvnatten…

På tilbakevegen fant vi den “riktige” stien til fjells, men vi fulgte den samme vegen som vi kom..

Det var så mye fint å se

Og vi måtte se etter ett fint sted å sitte og spise nista våres…

…og det fant vi

Tassen spiste krekling,

- mens Nalle og jeg smugspiste vaffel…

Turen blei på rundt ei mil, og det var en skikkelig fin mandagskveld

Jeg pakka sekken og kjørte lenger enn langt på onsdag.

Forbi Skogshorn…

..og langt innpå fjellet mellom Hemsedal og Valdres – der møtte vi Gry, Milli og Tjorven!

På Langeberget gikk vi en akkurat passelig lang tur.

Vi gikk hele berget til endes, og dermed gjorde vi oss fortjent til å skrive navnetrekket vårt i gjesteboka

Vakre Milli har vært her mange ganger før, og ho poserte villig på alle høvelige topper

Ho er den ubestridte Dronninga, men Nalle tar seg noen friheter så snart sjansen byr seg

Altså; Milli og Nalle er gamlekjærester, Tjorven og Tassen er bestevenner!

“FAMILY FOUR”

Og Gry…er Gry. Vår alles kjære Gry

Ho hadde tatt seg den frihet og bestilt middag til oss hos Kari på Vaset…

Vi ankom Sekskanten klokka 16 som avtalt, og vertinna serverte blidt den lekreste fløtesurra fjellørreten jeg noensinne har spist, tror jeg!  Kvelden var redda, og Gry strålte som ei sol da vi en time seinere slengte oss ned i Maristua, med beina på bordet og vin i høye stetteglass…

Maristua er Gry’s ferieparadis.

Her hadde vi en kjempekoselig kveld, skikkelig kvalitetstid, før vi sovna som stein utpå morgenkvisten.

Formen var upåklagelig og matlysten stor, da ho serverte egg og bacon morgenen etter.

Været var ikke akkurat strålende, men vi kledde oss godt, og kjørte innover - og innover - i det storslåtte landskapet, like inn til Nørdre Syndin. Der parkerte vi bilene, og la ivei til fots videre innover…

Praktfullt, mektig, overveldende, fabelaktig…ord kan ikke beskrive denne naturen.

NORGE på sitt vakreste.

Norge mitt Norge.

For ett land vi har!

Været var såpass utfordrende, at vi snudde før vi blei klissvåte. Skulle ønske jeg hadde tatt flere bilder, men jeg turde ikke ta sjansen på å ødelegge speilrefleksen..

Men jeg tror ganske sikkert at Gry vil ta meg med hit en annen gang også, hvis jeg spør fint…

Jeg benytta anledningen til å finne noen cacher, når vi først var i dette området.

Jeg fant flere i nærheten av vegen, mens Gry venta inni den varme bilen.

Den som venter på noe godt…

Det endte nemlig med, at vi avslutta turen og disse to dagene, med enda en middag på Sekskanten.

Gry spiste livretten sin igjen, men jeg måtte smake på Karis hjemmelaga hjortekarbonader.

MMMmmmmmm….

Rakketjern var blåere enn himmelen.

Men du og du – for ett fantastisk høstvær!

- og det måtte selvsagt en bjørn til for å “reparere”…

…varden på Jordesmyrnatten VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Jeg kunne bare sitte der og nyte utsikten, som var like fin som alltid. Minst.

Alt lå så absolutt vel til rette for en finfin søndagstur 

- nesten litt romantisk!

Bjørn stirra lengselsfullt utover Rakketjern da vi kom ned igjen… Men, nå er fiskesesongen over for i år, Mathisen!

Været var ikke dårligere dagen etter.

Jo, kanskje litt…men selskapet var like bra

Gutta stortrives på tur med mommo. Da vanker det bær og masse anna godt

Sekken til mommo er alltid stappende full, det vet vi så vel…

- likevel hadde jeg kjøpt med nystekte skolebrød til oss denne gangen

Vi har ikke tid til å gå så langt, for vi må jo rekke å spise opp alt vi har med oss…før det blir mørkt!

Jeg tok bare en bitteliten avstikker med gutta, mens mommo kvilte.

Så var det på tide å rusle heim!

Vi hadde gått mye lengre enn mamma trudde. Slik blir det ofte, når man skravler seg helt bort

Heldigvis fant vi igjen bilen nedom Blåfjellbommen. Det var mange elgjegere i området, så det frista ikke akkurat å gå i skogen og leite etter en kvit Berlingo.

Domfetsetrene ligger så fint til, med Vassfarfjella i bakgrunnen…

…og idylliske småtjern og bekker ligger som perler på ei snor - hele vegen ned til Flå.

Da tirsdagen kom, kunne jeg virkelig føle at jeg hadde ferie!

En fin gjeng gikk i flokk og følge fra Dypilen til varden på Blåfjell

Mina og Mari har ekte høstferie for aller første gang!

De går i 1.klasse, nemlig.

Bestemor kan flytte fjell, hvis hun vil. Det er jeg sikker på!

Mina også – iallefall når ho blir stor!

LIVET  ER  HERLIG

Bestevenninner på tur

Holde deg fast, Nalle – det blåser på toppene!

Turen nærmer seg slutten, vi ‘skal bare’ komme oss ned på vegen igjen…

Jeg vet ikke akkurat hvor lang denne rundturen er,

- men når jeg spør seksåringene, så sier de cirka 6 tullemeter

Jepp. Da var altså to ukers høstferie igang.

To uendelig lange uker sammenhengende ferie, og værmeldingen er lovende.

Idag har jeg gjort reint i alle kaninbura, og klipt den skjønneste Ludde.

Takket være min gode lille hjelper, fikk både Nalle og Stripa seg en tur idag.

- og attpåtil lagde ho den fineste plakat jeg kunne ønske meg

og attpåtil der – så var ho min aller første kunde!!!

Tusen takk, Mari

Fortsatt GOD  FERIE !

Hvor skal jeg begynne…

Vel, torsdagen begynte faktisk med at gutta gikk hvert sitt blodspor. Ikke lange spor, men de var over 18 timer gamle, og gikk stort sett gjennom langt, vått grass.

Fornøyde blodspor-gutter :-) VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

De var råflinke begge to. Jeg har lasta ned en spor-App, som burde både inspirere og motivere oss til å gjøre dette laaaangt oftere. Så får vi se, da!

Jeg rakk å gjøre noen huslige syssler, så som å vaske klær og gulv OG lage mat – innen det satte igang med ett vanvittig lurveleven ute i tunet. Det er altså bare Nalle og Tassen – velkomstkomiteèn…

Utafor grinda sto en forventningsfull lundegutt, og en smilende mann – og spurte om kaffen var klar!

Petter hadde med seg den stiligste kaka jeg har sett, og selv om jeg egentlig ikke hadde lyst til å ødelegge kunstverket – endte det selvfølgelig med at vi spiste altfor mye den kvelden.

Turplanene ble derfor endret en smule. Pga “overvekt” og kraftig vind på toppene, bokstavelig talt. Selv om vi satte kursen inn mot Vidalen og Vassfaret dagen etter, feiga vi ut - og valgte en liten rusletur inn til turistforeningens Buvasskoie – istedet for Trollfossen og Bukollen…

Jeg visste om noen andre bratte bakker som kunne egne seg.

Bilen blei parkert ved Bjørke. Mens jeg sjekka ut utedass-forholda, gjorde Petter og gutta seg kjent på den fine, gamle boplassen med det spesielle toetasjes tømmerhuset.

Vi måtte jo inspisere bjørnehiet. Om de allerede da hadde hørt en mistenkelig bromming, vites ikke – men det var isåfall bare fra min mage…

Vi fortsatte oppover med lystig mot. Tassen og Doffen spratt att og fram, uten å bry seg om de fantastisk fine fargene som pryda omgivelsene.

“Å nå skal dere høre en merkelig historie, for sist vi var på tur å Synøve hadde funnet en umenneskelig bratt bakke så møtte vi en hyggelig fyr som var på vei ned bakken, og som vi slo av en prat med. Tror du ikke vi møtte samme fyren igjen, og denne gangen i en enda brattere bakke!. Du møter ikke mange mennesker her ute i villmarka, og ikke møter du samma fyren to ganger heller. Nå visste deg seg at han jobba på Teknisk Museum, og hadde som hobby å fotografere gamle fornminner osv, å fyren var åpenbart teknisk anlagt, for han hadde en bærplukker i den ene handa mens han klatret opp fjellsiden, å den var raskt full.      

Petter Nilsen.”

Vi bytta på å være i tet

Det gikk overraskende greit, syns jeg, å komme seg opp til Hansesprang!

Småguttene kom seg tilogmed opp på taket på det gamle fjøset

Da jeg fant cachen her oppe, og leste historia om Anna Bragerhaugen for n’te gang, ble jeg ekstra inspirert til å prøve å finne treet som har ett kors rissa inn i barken – til minne om den ulykkasalige budeia som blei stanga ihjel her i 1943.

Nederst på vollen står fjøset der den illsinte oksen hadde stanga henne sønder og sammen - inntil fjøsveggen og gjennom skigarden, gang på gang. Hendelsen sto så levende for meg, at jeg følte meg uvel. Men vi fant ikke treet der ho endte sitt liv.

Det er flere bygninger her oppe på Hansesprang, og dette fjøset ligger så fint til i sola. Det ser mye triveligere ut.

Det er en uforglemmelig vakker utsikt herfra, og jeg kjenner nå at jeg lengter opp hit igjen…

Vi (jeg) hadde litt lyst til å fortsette opp mot Fjellsetra, men fornuftige som vi (Petter) var – så valgte vi å gå sakte nedover igjen….og heller nyte de siste solstrålene uten å stresse.

Spennende og farlig vakkert!

Når den bratteste strekningen er unnagjort, passer det bra med ei fotopause igjen – for ja, en kjenner det like godt i beina når en går ned, som opp her.

Bærplukkeren dreiv fortsatt med sitt, og vi slo av en liten prat før vi fortsatte ned til Bjørke. Vi var like heile, og ingen hadde ‘gjort i brokji’.  Med ett lettelsens sukk kunne vi sette oss inn i bilen.

Etter en liten stopp ved Skrukkefyllhaugen, kjørte vi inn til Nevlingen.

Egentlig syns jeg det er skrekkelig med all biltrafikken som er etter disse Vassfarvegene – når vi først var på disse kanter…

“Vi er vane til å utnytte lyset maksimalt på denne tiden av året, så det var mørkt når vi starta turen mot Strøen, og overnattingsplassen vår Dølahytta.”

Formen var ikke noe særlig da vi ankom Dølahytta. Men etter at vi fikk fyr i ovnen og mat i skrotten, gjorde det underverker med en liten blund. For min del.

Petter kan fortelle sjøl;

Jeg bråvåkna etter en drøy time, og jeg er fortsatt usedvanlig overasket over at det var mulig å få på seg bukser, jakke, begge støvlene, knyte skolisser, finne frem å få på seg hodelykta på under 20 sekunder. Jeg har vært matforgifta før!, og vet at hvert eneste sekund er kostbart når det kommer til å besøke et vist etablissement. Nå er det bare sånn at det lille huset står langt inne i skogen, å det var bekmørk, og her inne i villmarka er ikke strømmen oppfunnet enda, og må du så må du. Fant frem akkurat i tide, og det er jeg litt i tvil om eieren av utedassen er like fornøyd med som jeg var ;-) (sender en takk til han som hang opp fullmånen)
Nå må antagelig Bjørn Snekker opp å sette på plass den bakveggen igjen, for den fikk stygg medfart. Jeg kom ut igjen lettere fortumlet for å oppdage at Synøve å gutta hadde kommet etter for å sjekke at alt var vel.
Nå var det ikke vel, verken med meg, Synøve, eller gutta, for Tassen la en ”Røkare” som kunne høres på 25 meter’s hold, og minnet mest om lyden fra et ”Stalinorgel”. Som om ikke det var nok! så la den alltid magestabile Nalle også en majones slynge, og Doffen var i samme situasjon, Alle var tydeligvis smittet, og da jeg bøyde meg ned for å sjekke hvor ille det var!, da kom resten av dagens niste opp, å da titta en forskrekket Doffen på meg, ” NÅ! er’u skikkelig driitdårlig Fatter’n” sa’n med panna full av bekymringsrynker.

Etter en lang og god natts søvn, var matlysta var i orden, hos de firbeinte

Nok engang måtte jeg tenkte fort, og omgjøre turplanene.

Feselskaret var utelukket. Vi fortsatte langs vegen, men tok til høgre i stedet for til venstre.

Så fulgte vi stien forbi Gørbu…

…og fortsatte sakte gjennom skogen…

Men tilslutt kom vi fram til Trytetjern

Doffen var litt betenkt…

“hvis ho Synnøve skulle falle for fristelsen til å poste noen bilder av undertegnede i et vaklende forsøk på å forsere en liten bekk i enden av vannet. For der var det bare absolutt helt slutt på alle krefter, knea hadde helt sluttet å virke, føttene var følelsesløse, å magen lagde noen lyder som slo ut på seismologen i Bergen, å… MEN!. jeg ble ikke våt”

….men Petter kom seg elegant over den Trytetjernbekken!

Det blei ei lang og fin matpause. Jeg veit vel egentlig ikke hvor mye mat Petter fikk i seg…

…men Tassen og Doffen hadde iallefall næringsvett, og de koste seg skikkelig

“…noen ganger så skjer det helt utrolige, for mens vi satt der å nøt livet, og stillheten i noe som neppe kan overgås av høstvillmark, så kom det en diger fiskeørn seilende majestetisk over oss, og forsant lydløst opp i Trytetjernåsen, blir bare helt stum når man får oppleve sånt.”

Men Petter - han blei bare bleikere og bleikere om nebbet…

Nalle tok gledesruller, mens lundegutta dreiv med sin favorittsyssel; blåbær-fråtsing

Heimturen gikk i rykk og napp.

Det var slettes ikke alle som hadde like friske fraspark…og Nalle, som er gammel og klok, han visste hvordan han kunne trøste.

I følge Petters skritt-teller, hadde vi gått over ei mil (men med såååå små skritt…)

Vi gikk langsomt forbi Heimen, og det føltes nok ulidelig langt for han som gikk bakerst i køen - men da vi kom på grusvegen igjen, blei det lettere å gå.

“Vi ender til slutt tilbake på hytta, og vi bestemmer oss for å avslutte ekspedisjonen vår, og drar tilbake til sivilisasjonen igjen. Det ble en lang og vemodig tur tilbake til flatlandet, to dager og mange kilometer før planlagt, men hund å helse må gå først.”

***

Bjørn hadde forsynt seg godt av både lasagne og kake mens vi var borte, og han var frisk som en fisk. Vi var frista til å by ham ei Statoil-bolle eller to, bare sånn for å teste – men valgte å stå over og heller kaste dem.

Doffen og Petter har nå kommet seg sånn noenlunde til hektene igjen. Snart er vel hele denne begredelige bassilusk-historien glemt, og de kan atter fantasere om spennende møter med ville ulver, Vassfar-bjørner, og blodtørstige bevere…

They’ll be back

Tassen har ikke hatt helt normal avføring i høst. Helt siden vi var på Hønefoss Dyrehospital og fjerna tannstein i slutten av august – har det egentlig vært helt på stell. Jeg antok at magen var i ulage, pga stresset den turen innebar for en hjemmekjær, liten lundegutt. Jeg snakka med veterinæren om det, og han tenkte det samme som meg. Dessuten har han fått totalforbud mot kanin-bæsj… Etter noen omganger med Canikur, så alt endelig ut til å være i orden igjen.

Men sist helg, da to og firbeinte ble ramma av akutt magasjuke –  da blei Doffen testa og Giardia blei påvist. Etter all sannsynlighet er det det som feiler Tassen også.

Heldigvis hadde jeg endel Panacur liggende, så Tassen, Nalle og Stripa har fått sine første doser - 5 dager på - 10 dager uten – 5 dager på igjen…  Det blir hundevask og husevask – egentlig burde hele huset steemes, det blir koking av det som kokes kan, men veldig mye bør antagelig bare kastes, slik som hundesenger, leiker, seler… Smitten utendørs, dvs søle som kan ha vært i forbindelse med avføring – er det ikke lett å få gjort noe med…så på mange måter føles innsatsen verdiløs. Men jeg må bare gjøre det jeg kan gjøre, og håpe på det beste.

Den siste testen i mai, viste at han var 100 % fri for parasitter. Formen har vært kjempefin hele tida – han er leiken og spretten som en valp, og utholdende som få – så jeg håper og tror dette skal gå bra. Jeg har ikke peiling på når han ble smitta, eller hvor. Eller hvor mange vi kan ha smitta…

Her følger Petters lettfattelige info om Giardia;

Du unngår det neppe, for ca 20% er bærere av parasitten (hver femte hund du møter!). Parasitten Giardia har en inkubasjonstid på 6-10 dager, så du/hunden blir ikke syke umiddelbart. Det første som er vanlig å oppdage er endring i avføringens konsistens, farge, og lukt, kan også gi dårlig ånde, MEN mange vil ha problemer med å oppdage at hunden er bærer av parasitten, og en frisk, og sterk hund kan ha smitten lenge uten å vise tegn. Som en av de som virkelig har vært rammet av problemet sa, hvis hunden har et par hundre parasitter så er det ingen ting å se, tusen kan gi litt løs mage, men mange tusen gir en alvorlig syk hund.

Viktig for oss Lundehund eiere, er at det i gitte situasjoner, definitivt kan ”trigge” IL

Men jeg håper så inderlig at  alle tar dette på alvor!!!

Hvis parasitten ikke blir oppdaga eller behandla, risikerer man faktisk dehydrering, feilernæring pga mangelfullt næringsopptak, død og fordervelse…

Den viktigste medisin for god helse – er å gjøre det man har lyst til. Og DET er vi flinke til.

Disse bildene jeg har putta inn, er fra en tur fra Imle. Vi fulgte setervegen over Høgfjellet og ut på Skrivarfjellet. Jeg hadde vel egentlig tenkt å snu da vi kunne se ned på Rustadstølene, men det var så fristende å fortsette bortover stien

– så da gjorde vi det

Vi gikk fra varde til varde, det var fantastisk fint å gå her!

Etterhvert begynte jeg å se for meg at dette kunne bli en fin rundtur…

Dette er akkurat slikt terreng jeg liker. Det er kupert og spennende, men lett å gå i.

Og jammen kom vi ikke til Darren, da gitt!

Nalle satte seg konsekvent ned ved varden, mens Tassen sprang rundt og nøt livet på sin måte.

Derfra gikk det en merka og veldig tydelig sti tilbake til Imle.

Denne turen skal jeg ta flere ganger!!!

Mandagsturen gikk til Gol. Til Storefjell, rettere sagt.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en cache-runde her oppe, og samtidig sjekke ut fjellet i Gol. Jeg har jo påstått til det kjedsommelige – at det ikke er fjell i Gol

Storefjelltoppen er på 1149 m.o.h.

Deretter flata det ut.

Utsikten fra Veslefjell var fantastisk…rett inn i mot Lykkja og Skogshorn i Hemsedal!

Vi plukka med oss alle ti cachene, så turen var ganske artig – men jeg tar den ikke en gang til.

Vi fant ett par cacher til i nærheten.

Den siste var Radiohytta – og dermed blei det kvelden og mørkt!

12 cacher på en dag er ny rekord for meg, så det var moro. Nå er jeg oppe i 103 geocacher, og det finns heldigvis noen til i Hallingdal…selv om det innebærer bilkjøring og litt planlegging. Det er jo egentlig det som er det fine med caching – man kommer seg ut til steder man ellers ikke ville sett.

KANSKJE det blir en tur i morgen….

GOD SØNDAG !

Ferien er slutt for i år.

Været var ustabilt den siste ferieuka, og derfor kunne jeg faktisk kose meg heime uten å føle at vi skulle vært ute på tur. Jeg har brukt regnværsdager til å spinne og strikke, bikkjene har ikke stressa med å ut verken morgen eller kveld – så vi har egentlig hatt det helt supert!

Jeg tok en kjøretur til Teinevassåsen en efta, og rusla innover noen veger som jeg ikke hadde gått før.

Og så gikk vi inn til Endre-setra, fordi der var det lenge siden vi hadde vært. Den er meget spesiell den gamle Vassfar-setra. En laaaang bygning, med fjøs i den ene enden, og seterbu i den andre. Setervollen er også kjempestor, så det har nok vært mange dyr her en gang.

Vi tok oss trillebår-tur i Bergheim en annen dag. Vi trilla ned til en nabogård, og fikk med oss masse gulrøtter heimatt! Verdifull last

Kaninene elsker gulrotgrass, og søte, små gulrøtter

Hønene koste seg minst like mye -  sjøl om de står og sparker i maten

Om det var ett “takk for maten” eller bare tilfeldigheter, vet jeg ikke – men etter noen dager med bare tre egg om dagen – slo de plutselig til…

9 store, fine egg!

Hilsen Eggspressa, Friida, Frøya, Ruske-Sara, Tulla, Snøkvit, Lille Trille, Rosetta og GroM

Hønene er ute og oppfører seg akkurat som i sommer, men de tar tidlig kveld. Så snart det mørkner, sier Malkhyl takk for idag, og da rusler alle inn.

Jeg tror kanskje det lå snø på Ryfjell før helga.

Ho er ikke så veldig aktiv, Stripa heller. Ho vil helst ligge inne og kose seg, og være sammen med oss, og hjelpe til der det trengs…

Ho har forresten begynt å bli med oss på kveldsturen!  Jeg skulle ha filma da ho nesten skremte vettet av Tassen på vår nattlige tisserunde, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Men jeg har en artig filmsnutt av dem, der de leiker sammen på kjøkkengulvet

Søndagsturen tok vi i Bergheim.

Det ergrer meg at jeg glemte å bruke endomondoen på denne runden, men den er en av mange bratte rensler her i grenda. Spennende å gå her, syns jeg.

Sola titta fram da vi kom opp, og vi beundra Bergheimkroken fra oven, mens vi fikk att pusten..

Så bar det nedover igjen. Vi fulgte nesten ikke vegen da heller, men fulgte andre stier. Mye artigere det!

Løa på Finneset står der enda, sjøl om skogen prøver å gjemme den.

Denne høsten har vært uvanlig fin og fargerik.

Det var varmt og vindstille, da vi satte oss ned på Utsikten. Man har ikke noe særlig utsikt ned i dalen så lenge lauvet henger på, men vi kunne seg tåka lette innpå fjellet, og de kvite toppene åpenbarte seg.

Mandag var min siste feriedag.

Da ville jeg gjøre noe spesielt.

Jeg trossa både vær og elgjegere, og dro på oppdagelsesferd i Mikjel Fønhus sitt rike…

"Kvervilljuvet er ensomt. Midt på dagen står solen rett over, og da skinnner det i knudrete berg. Men oftest er det mørkt og kjølig av skygge dernede. All skogens forlatthet og tungsinn, all dens villskap har strømmet sammen i Kverrvilljuvet. Her har fugl og dyr lukket øynene. Av det ene års gras er det neste vokset opp, og ingen ljå har plystret gejnnom det ... Slik er Kverrvilljuvet."

Ja, slik var det.

Fossen var vannvittig mektig og flott.

Men skogen omkring var nesten like fasinerende -

- og mystisk og spennende!

Det var trolskt her – rett og slett!

Vi skimta noen skikkelser både her og der…

…men da jeg tok opp kamera…

…var de vekk!

Men jeg fant den geocachen jeg håpte å finne, og Tassen – han fant bær

En dags arbeid  –  to dager fri…

Det blir ikke akkurat penger av slik ei arbeidstid – men slike dager er gull verdt for meg.

Når været er slik som det var på onsdag, på sjølvaste Vinterdagen - da var det bare en ting å gjøre.

Pakke sekken, putte bikkjene baki bilen og dure oppover Børtnesøygardan…

Bilen blei parkert ved Haglebu camping, og så la vi i vei oppover den blåmerka stien.

“Stien opp er litt bratt og noe steinete” – står det forklart i cache-beskrivelsen.

Jeg var skikkelig varm i trøya da vi kom opp til Snøfonntjern!

Heldigvis ble jeg belønna med dagens første geocache

- og gutta boys syns det var velfortjent med litt snø.

Haglebunatten ligger på 1278 moh

Den er ett populært turmål, men midt i uka på denne tida av året, er det ikke akkurat folksomt i fjellheimen.

Rypesteggen blei temmelig overraska over å se oss!

Han skvatra forfjamsa avgårde og gjemte seg bak en stein…

- mens jeg krabba under en stein – og plukka fram dagens 2. cache

Jeg turde ikke slippe gutta her oppe, av forskjellige grunner.

Nalle hadde antagelig slått seg til ro her i fjellet, bare lagt seg ned i snøen og nekta og følge meg ned igjen – og Tassen, han hadde levd ut sin drøm…

…han er jo en slags en fuglehund…

Det var varmt i sola – og kaldt i skyggen

Skyggene blei lengre og lengre.

Jeg holdt tunga rett i munnen, og fulgte den smale sti nedover.

Orden i rekkene.

Tassen foran og Nalle bak.

Da vi kom ned til Snøfonntjern, fikk Tassen slippe løs littegrann.

Han fant ett fint sted i sola, der vi kunne spise nista vår

Tilsist måtte vi bare komme oss heimover.

Vi kunne ikke ta sjansen på å gå nedover i mørket i den “litt steinete og noe bratte stien”

Det gikk bra. Turen ned tok vel ikke stort mer enn en times tid. Jeg rakk tilogmed å leite etter dagens 3. cache mens det enda var dagslys.

Nalle og Tassen var litt oppgitte, og trodde aldri jeg ville finne den – for denne leita vi etter i fjor også…

Jeg leita og jeg leita – og plutselig lå den der – nesten i dagslys! Det bor helt sikkert noen underjordiske her, noen av det skøyeraktige slaget.

Jeg signerte loggen, og takka for meg

Til sommer’n skal Tove og Kjersti bli med hit, har jeg tenkt. Jeg er spent på hva som skjer da!

*****

Bergheim, torsdag 15. oktober 2015

En ny, lovende dag.

Endelig fikk jeg vaska noen hesper med hundegarn. Det tar tid slikt å, men det må gjøres

Det er så koselig å henge det ut til tørk i sola.

Så ringte jeg til mamma, og spurte om ho ville bli med ut på tur i finværet.

Nja njo – ho kunne nå det…!

- da ho vakna i dag, hadde ho lurt fælt på hva ho skulle ta seg til - for å få dagen til å gå!

Mamma hadde sekken klar da jeg kom og henta henne. Og så kjørte vi like ned til Strøen

Ho fikk bli med inn i Dølahytta på omvisning. Nalle slo seg til ro under senga med en eneste gang, mens mamma såg seg omkring, og beundra gummistøvler og andre rarieteter

Så var det denna maten da. Den måtte jo nytes ute i sola.

Jeg hadde kjøpte med både baguett og vafler fra Bromma denne gangen, så Nalle vek ikke fra hennes side – før siste smule var spist opp.

Jeg har gitt opp å bry meg med hva de to driver med…

*da sola var i ferd med å gå ned for dagen *

- da steg mamma opp på Sangersteinen

*** VIS LYSBILDEFREMVISNING LAST NED ALLE

Ja, hva tror dere ho sang av hjertens lyst???

Den siste dagen i oktober, var grå og trist.

Vi trossa tåke og regn, og kjørte til Strøen likevel…

…med nytt håp om å finne Kviturd-hiet.

Men da vi hadde vasa att og fram to-tre timer, blitt kliss våte og sultne som ulver…

…da insistrete gutta på å trekke seg tilbake i Dølahytta og ta seg en matbit og en liten blund…

Jeg fyra opp i ovnen også, jeg da – og sjøl om vi ikke fant hiet denne gangen heller, var vi fornøyde og enige, om at livet var mer enn godt nok.

SØNDAG 1.NOVEMBER

Kan ikke skryte av blomsterprakt, men jeg hadde ikke hjerte til å kaste “prestekragene” riktig enda. Syns på en måte at den høstlige buketten hadde sjarmen i behold.  Rosene blomstrer fremdeles også, merkelig nok. Bjørn har klipt plenen for siste gang i år, og lauvet er borte.

Sola fikk liksom ikke helt tak denne søndagen, men jeg benytta dagen til diverse “huslige sysler” som passer best utendørs.

Jeg må vel bare tilstå at jeg finner på veldig mange ting, som ‘uheldigvis’ blir prioritert foran vindusvasken…noe som er det kjedeligste jeg vet…

Men det må gjøres dette også  

Jeg brukte altså flere timer på søndagen, til å karde sammen mange flak av lapphund og sau – slik at jeg har noe vettugt å bedrive tiden med, i mørke høst og vinterkvelder. Det er forsatt skrekkelig masse å ta av, av hundeulla fra Lappehiet!

Jeg tror det var nærmere 12 +grader denne dagen

– og nesten alle beboerne på Bergli koste seg utendørs, og aktiviserte seg sjøl som best de kunne…

Nalle liker best å ligge i fred og ro, men Tassen og Stripa finner stadig på noen sprell.

Mandag var kanskje den siste dagen med høstvær, tenkte jeg…

Så vi pakka sekken og la ut på tur fra Imlan

Det var ikke ett eneste menneske å se, og Tassen fikk springe i forveien. Han KAN veien til Hallingnatten, den gutten!

Det blåste skikkelig hardt på toppen, så jeg tok bare ett par bildebevis…

- før vi snudde og så oss om etter ett lunere sted for å innta nistematen.

Tassen fant mange fine steder, han!

Nalle hadde daffa og rusla bak meg hele vegen til topps – han virka dødssliten…

Men da jeg slapp ham laus -

- da blei det fres i gamlegubben, og vi gikk strake vegen ned til “restauranten”

Baguetter fra Bromma er det beste vi veit

Her blei vi sittende, lunt og godt, og beundre utsikten lenge og vel.

LYKKEN ER - å være i fjellet, fri som fuglen…

Sola gikk tidlig ned, og skyggene blei lange. Men vi følte oss utrolig heldige som fikk oppleve en slik fin novemberdag høgt til fjells.

Tirsdag var det arbeidsdag som vanlig.

Men ingen arbeidsdag er helt vanlig hos oss i Zoo 1 Gol…

Vi har fått tre conure-unger igjen – og nå begynner de å bli kjempesøte!!!!

Heldige meg

Da onsdagen kom, hadde jeg fri igjen. Forventingen for dagen steg noen hakk, da jeg fikk melding fra posten om pakke fra Ice. Vi måtte opp til Nes for å hente den.

I Nesbyen lå tåka tung og grå.

Men når jeg først var i farten, så fortsatte selvfølgelig ferden   

Båtstjern en halvtime seinere…

Vi gikk strake vegen til Åkrefjell.

Det var mange varmegrader her i høgda, og knapt ett vindpust.

Dagens niste var en kvikklunsj ‘på deling’.

Ikke en levende sjel å se i fjellheimen, og Nalle fikk kjenne litt på friheten igjen

Tassen også, selvfølgelig. Han hopper og spretter rundt omkring meg hele tida.

Nalle er langt mer egenrådig, men han er veldig, veldig klok…

Åkrefjell stråler i bakgrunnen..

Vi var nede ved Båtstjern igjen, da sola gikk ned.

Vi hadde nok en gang fått noen uvanlig fine timer i fjellet.

Den nye 4 G routeren fungerer, og jeg har egentlig ingenting å klage over.

…bortsett fra at nettet faller ut titt og ofte, og blogginnlegg tar en evighet å poste!

GOD HELG!

ps. nå skal jeg forte meg å skrive om fredagens begivenheter, for det var langt ifra en vanlig fredag…

Det var Tassens 3 årsdag igår, fredag den 6. november. 

Forventingen var derfor stor, da vekkerklokka ringte klokka 6 – og vi var ute av huset litt over 7 om morgenen. Begge to hoppa velvillig inn i bilen og la seg godt til rette inni bura sine, og sov seg gjennom de to neste timene. Da bilen omsider stoppa, hadde de overhode ingen anelse om hva som skulle skje…

Jeg hadde meldt meg på slaktekurs på Lizas småbruk utafor Jevnaker!

Jeg anbefaler dere å gå inn på linken, og lese litt om alt denne driftige dama kan tilby. Jeg kom tilfeldigvis over kurstilbudet om hønseslakt på ei Hønegruppe på Facebook, og nesten før jeg rakk å grue meg – hadde jeg meldt meg på dette kurset.

Jeg har aldri i mitt liv drept ett dyr, anna enn insekter, men jeg mener det er mitt ansvar som hønemor å kunne greie å utføre avlivning på en mest mulig human måte - om ei høne skulle skade seg, eller bli sjuk f.eks. Det er liksom ikke bare bare å dra med seg høna til veterinæren heller…

Kaffen sto klar da vi kom. Lizas hjemmelagde bjørnebærpai gikk ned på høykant, mens ho fortalte om hønsehold og om hva vi skulle gjennomføre, og hvorfor det skulle gjennomføres, innen dagen var omme.

Etter en times teori, kledde vi på oss og gikk ut. Liza gikk resolutt opp i fjøset og henta ei høne…

Høna hadde ikke fått mat siden dagen før. Det var ett lite tips for å gjøre sjølve slaktingen enklere, og dessuten var høna rolig etter å ha oppholdt seg på ett mørkt sted.

Det hele så igrunn helt ufarlig ut!

Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg drept mitt første dyr noensinne.

Det blei det reineste blodbadet på Lizas småbruk denne dagen, for plutselig hadde vi kappa huet av vår første høne alle sammen. Hodeløse høner spreller som kjent ei stund, men Liza kunne forsikre oss om at hønene døde momentant av det første øksehogget – så da var det ikke fullt så ekkelt…

Vi holdt dem oppned for å tømme dem for mest mulig blod, og deretter blei de dyppa ned i glovarmt vatn ett øyeblikk. Etter dette gikk tilogmed ribbinga som en leik!

Vi var fem kursdeltakere. Ei hadde hatt høns i mange år, en hadde sin første sommer med høns slik som meg, og de to andre gikk med planer om å skaffe seg høns. Så vi hadde alle god grunn for å være med her. Og gjett om vi var stolte av oss sjøl!

Det var om å gjøre å komme i gang med slakting og partering så fort som mulig, mens høna enda var varm.

Først ble kråsen, luft - og spiserør fjerna.

Det var ganske ekkelt å skjære åpning rundt kloakken og komme inn i buken på høna. Alt av tarmer og innvoller måtte fjernes forsiktig med håndmakt…

Det tok selvfølgelig litt tid, og alle kroppsdeler ble studert nøye.

Lever, hjerte, magesekk, nyrer og milt blei tatt vare på. Det blei stekt sammen med løk og surra i fløte - og servert til lunsj. Jeg smakte veldig forsiktig… Liza hadde masse anna heimelaga og økologisk mat også, så jeg spiste meg mett og vel så det.

Hønene våre blei hengt opp til mørning,

Etter lunsjen fikk vi en liten omvisning på småbruket. Liza og familien på 4, men som i store deler av året egentlig teller 6 - er så og si selvforsynt med kjøtt og grønnsaker på 4 mål tomt!

Her gikk det “villsau”, kalkuner, høner og haner utendørs og omhverandre fritt omkring hele året. De hadde også som regel gris , men den var slakta. De hadde epletrær og bærbusker av alle slag, grønnsak og potetåker, og ett stort og innholdsrikt drivhus.

Og så hadde de en stor, vakker og kjælen hannkatt som ligna på Stripa!

Men akk, hvor lenge var vi i paradis…

For etter den deilige maten og den koselige omvisningen, var det på’n igjen. Av erfaring visste nemlig Liza at det var lurt for kursdeltakerne å gjennomgå to slaktinger…

Første gangen grudde vi oss veldig på forhånd, uten å helt vite hvordan det foregikk. Og så gikk det kanskje bedre enn forventa, og det føltes bare godt å ha gjort det og være ferdig med det. Så når sant skal sies, grudde jeg meg nesten litt mere nå… for sprellinga, og for luktene.

Jeg meldte meg likevel frivillig til å slakte denne flotte, sprelske islandshanen…

Jeg visste jeg kunne klare det, det var bare å bite tenna sammen og konsentrere seg…

Det blei slakta to haner og to ender i andre omgang. Jeg hadde IKKE orka å kverke ei and, tror jeg. De var jo mye større, og jeg skal ikke ha ender på Bergheim… Den ene kursdeltakeren, som egentlig ikke var kursdeltaker - men journalist på oppdrag for Nationen(!) måtte reise tidligere, så dermed sparte han livet, den unge, nysgjerrige kalkungutten.

Han skulle bare visst.

Journalisten hadde ikke planlagt å slakte selv - men bare se på. Ho klarte seg likevel utmerket og slaktet og parterte, og fikk med sin egen slakt hjem til middag, ho også. Og jeg tror ei ny hønemor ble født denne dagen, takket være dette lærerike og inspirerende kurset.

Dette er det lureste jeg har gjort på lang, lang tid!

Nå håper jeg på kyllinger til til våren. Og masse egg, og masse god mat…

I dag kokte jeg suppe.

Først kokte jeg kraft av høna, selleri, løk og gulrøtter.

Så dro jeg til Flå og henta mamma. Vi stakk innom Kiwi og kjøpte med mere grønnsaker OG litt hundesnop.

Vi måtte jo feire Tassens treårsdag!

Mamma hjalp gladelig til med å skrelle grønnsaker.

En løk, to gulrøtter, fire poteter, sellerirot og to fedd kvitløk surra litt i gryta, før jeg tilsatte en boks hermetiserte tomater og 1.5 liter hønsekraft. Krydra med salt, pepper, basilikum og gurkemeie (jeg tok 1 ts karry istedet) – det blir alltid litt sånn man tager hva man haver i mitt kjøkken…

Hønsekjøttet blei skjært i småbiter og hatt i gryta når grønnsakene var ferdigkokt…

Det smakte himmelsk!

Den gamle damen spiste med stor vellyst - tre fulle suppetallerkner og ett par rundstykker

Ho greide knapt å bøye seg for å knyte skoa, da jeg skulle kjøre henne heim til kvelds. Når sant skal sies, så hadde ho fått i seg en kaffekopp og noen rykende ferske smulteringer også, da.

For noen morsomme og unormale dager dette har vært!

Gudene vet hva morgendagen bringer…

Vi kan det å nyte tilværelsen, vi!

I kveld kunne jeg feire funnet av cache nr 112 og 113.

Den første var det beryktede Fiskebekkjuvet…

Jeg var ganske sikker på å finne den denne gangen. To mislykkede førsøk hadde jeg allerede, men jeg hadde vært så nære at jeg trodde jeg kunne se cachen – den hadde bare vært klin umulig å nå tak i!

Planen var klar. Men det ble verre enn jeg hadde trodd, å komme seg på den andre sida av Fiskebekken. Mosen var våt og glatt, og steinene var isbelagte - og vatnet var selvfølgelig iskaldt. Etter å ha traska opp og ned, la jeg meg på alle fire – og krabba over som ei bikkje…

Fy fader, det var flott her – men litt skummelt også!

Nalle liker seg ikke når det er så ulendt, så jeg bandt ham i ett tre da vi nærma oss

Tassen kunne ikke forstå at dette var noe å juble så høyt for -

men jeg blei sittende i skrekkblanda seiersrus og se meg omkring i juvet.

Etterhvert måtte vi prøve å karre oss opp igjen!

Den koselige Bjørhushytta er åpen for alle, men vi tok kaffen og nista ute i solveggen, vi.

Det går fine gamle stier i dette området. Vi fulgte en oppover, i håp om at den ville komme opp på Fjellsetvegen – men tilslutt så måtte vi bare krysse over Fiskebekken igjen, og ta en “snarveg” tilbake mot Vassfarvegen.

Sola går jo så tidlig ned…

I dalen lå tåka tjukk, og det var ikke en sjel å se på stasjonsområdet…

Og denne gangen kunne jeg endelig signere i den minste loggen jeg noensinne har sett

Vi hadde en tipp topp dag i går også.

Det var skikkelig glatt over Teinevassåsen, men nede ved Strøen var det bart og fint. Planen for dagen var bla. Kviturdkollen, den lyse kollen som stikker opp i bakgrunnen.

I dette området har vi leita etter Kviturdhiet ett par ganger. Sist helg var Bjørn der oppe, sammen med fire kompiser – to av dem hadde tilogmed vært i hiet for fire år siden. Men hiet er så godt kamuflert – at nesten ingen greier å finne det igjen! Unntatt de som har gps-koordinatene og vet hvordan man bruker dem…

Hiet blei oppdaga av elgjegere høsten 2008 – da elgbikkja fikk los utafor den gedigne maurtua. Bamsen fikk sove i fred der den vinteren, men han kom aldri tilbake. Han la ut på vandring etter binner, og de var ikke å finne i Vassfaret. Han blei dessverre skutt i lisensjakta oktober 2012 i Stor-Elvdal(Hedmark). 315kg var den flotte hannbjørnen.

Jeg har fått så innmari lyst til å finne dette hiet, jeg da… Sjøl om det visstnok har rast sammen, så er det noe helt spesielt.  Bjørn blei med meg igjen, og nå visste han iallefall hvor vi skulle begynne å gå.

Det rare er, at jeg gikk opp her tidlig i høst, sånn helt på feelingen…

Vi gikk omkring på kryss og tvers, i retning Kviturdsetra. Jovisst er det bjørneterreng her.

Vi hadde akkurat passert ei myr, da Bjørn ropte på meg…

Det var helt tydelig at her hadde det vært en bamse på ferde. Store steiner var gravd ut under maurtua, slik at det blei ei fin hule, men ikke stort nok til at han hadde overvintra her. Sjøl om det var sammenrast, og ei ny maurtue var bygget - var hiet stort nok til Tassen.

Kviturdhiet var det ikke, men det var moro å finne spor etter bamsen! Og vi hadde ikke gått langt, før vi oppdaga enda ett uferdig “bjørnehi-prosjekt”. Det var ett stort hulrom under denne tua også!

Det er helt typisk det, at bjørnen prøver seg fram, og graver litt her og der – før han blir fornøyd. Dette var gamle “hi”, men jeg var kjempefornøyd med oppdagelsene våre, og jeg fulgte gladelig med Bjørn heimover.

…

Jeg greide likevel å lokke ham med bortom Kviturdkollen

Jeg tror ikke han angrer på det, for vakrere utsikt skal man leite lenge etter.

Og der satt det jammen en brun en, og betrakta sitt rike – han ensa oss knapt…