Det er rart med det. Det føles som en evighet siden sist søndag og den deilige ferieuka mi. I dag vet jeg ikke helt hva jeg skal finne på. Været er så ustabilt, det er varmt – i det ene øyeblikket sol, og i neste øser det ned. Jeg får begynne å mimre litt om uka som har gått.

Det var moro å begynne å jobbe igjen på mandag, og etterpå blei Grete med på hundetrening på Torpomoen. Vel, trening er vel å ta hardt i… Nalle var sliten etter ferien, og det var VARMT og duft av løpetid reiv i Nalles snute…

Tassen bare leika og kosa seg, og ble kjent med enda flere nye fjes

Etter to arbeidsdager, fikk jeg to fridager igjen. Vi dro på hytta.

Koseligere vekkerklokke enn disse to, kan man ikke få

Nå har Tassen blitt så flink til å si ifra at han må ut på do. Endelig, han er 7,5 mnd. Men jeg innrømmer glatt at jeg har ikke stressa med det. Gutter er jo kjent for å være litt trege, spesielt lundegutter…

Nalle er ikke den kjappeste, han heller. Han finner seg helst ett skyggefullt kvilested, og holder seg deg. Jeg syns han er såpass treg, at nå har jeg endelig gjort alvor av å bestille en liten helsesjekk av ham. Det skal skje på onsdag.

"en liten & kjapp – og en stor & slapp”

Vi gikk en tur til Purkeset på torsdag. Der var det mye finere enn jeg hadde trodd!

Gutta boys var veldig ivrige i nærheten av ei hytte, og der lå det en død. liten reveunge. Det var ett trist syn. 

Men slik er det nå engang her i verden. Naturen gir, og naturen tar.

Nalle finner seg som sagt alltid ett sted han kan slappe av…

Jeg tok fram treaken jeg hadde kjøpt i Bitibua sist søndag. Jammen kunne de koke treak i Valdres også. Det blei ei skikkelig kosestund utpå myra, før vi dro heim.

I går tok vi turen til Flå.

Mamma hadde besøk av Timo og Pelle, og det var stor stas for Tassen

Men så dro vi videre, og mamma blei med …. like til Gulsvik Stasjon!

I 1909 åpna Bergensbanen. Banen som er kåra til en av de ti fineste jernbanestrekninger i verden. Den er 471,25 km lang,  høyeste punkt ligger på 1237 moh (iflg. Wikipedia), den har bortimot 200 tunneler, og mange flotte stasjonsbygninger…

Gulsvik Stasjon blei fjernstyrt i 1986, men den var ett stort og viktig knytepunkt i gamledager. Takket være ildsjeler som Roar Aas, har viktig historisk dokumentasjon fra Gulsvik stasjons glansdager, blitt tatt vare på. Han holder åpent hus noen lørdager i året, slik at folk som oss får ett lite innblikk i hvordan det engang var.

   Nå suser toga forbi i full fart, det tar under sju timer Oslo – Bergen. Dermed har ingen tid til å stoppe her.

NESTE STOPP:  KRØDEREN STASJON

Det var verken ukeblad eller billetter å få kjøpt her i dag, men en tur med Krøderbanen er å anbefale – jeg har gjort det før!

Mens Nalle lærte Tassen hvordan å bade i Krøderen…

-koste vi oss med medbrakt kaffe og rosinboller før vi dro videre…

Før vi visste ordet av det, blei Eggedal Mølle neste stopp!

Nå begynner kanskje gutta å bli litt lei oppstillingsbilder, men fossen var så fin!

Etter en deilig middag på Eggedal Borgerstue, tok vi en liten svingom oppom Hagan, Chr.Skredvsigs kunstnerhjem. Nå var det blitt kveld, og alt var selvfølgelig stengt, men jeg har vært her inne før, og kunne absolutt tenkt meg ett gjensyn…

Det blir flere heisa-turer på oss, for moder’n blir mer enn gjerne med ut på eventyr!

Jeg har hatt to fridager, og nå sitter jeg her med god musikk på øret og ett stort glass vin, mens jeg ser igjennom alle bildene jeg har tatt bare den siste uka... Gubben er bortreist på laksefiske, og dermed gjør jeg akkurat som jeg vil. I går kveld/natt, blei kjøkkenet malt.

Jeg har ett enkelt og gammaldags kjøkken, verken oppvask eller isbitmaskin, men det duger og det har sin sjarm. Jeg misliker sterkt alt slags husarbeid, og fritida blir sjelden brukt innadørs, men nå har det regna jevnt og trutt. Da fant jeg fram bomullsgarn og tømte utover stuebordet – (det ligger der fremdeles) – og satte igang med å hekle grytekluter i fine farger.

Nalle er ikke lysten på å gå ut i regnvær…

Nalle er ikke lysten på å gå tur når været er grått heller…

Jeg har rett og slett bekymra meg litt for denna hunden iblant, og fikk omsider bestilt time hos veterinær på Ål. I går blei tenner, øyne og ører sjekka, og alt viste seg å være i utmerket tilstand.  Dyrlegen tok seg god tid, og tilslutt satte ho på en fin bandasje over den nybarberte foten der ho hadde tatt blodprøve... Nalle var livende redd, men veldig tapper og flink

Idag ringte de, og kunne si at prøvene var helt fine, og det er ingen grunn til bekymring! Endelig kunne jeg fortelle Nalle at han var frisk som en fisk, og jeg fikk lov til å ta av bandasjen. Den hadde sklidd litt ned, men han hadde ikke rørt den i det hele tatt, stakkars, stakkars Nalle-mann…

at det går an å se såååå ynkelig ut…

Det blei oppholdsvær til kvelds, og vi kom oss ut på tur.

Vi gikk oppover bakkan, og da vi var oppe ved fossan, kom sola fram!

Det var oppfriskende med en fossedusj, da gitt!

Vi fortsatte opp til Utsikten -

-som vel egentlig ikke kan kalles en utsikt lengre…

Men ved hjelp av noen godbiter, sitter iallefall disse fint på den krasafarne benken!

Så følger flere “go’biter”…

-disse sådde jeg engang, og de kommer igjen hvert år, men jeg husker ikke navnet :/

Når Tassen får go’biter, skal han gjemme dem på lure steder… 

Å ja, Nalle vet

Her om dagen fikk vi forresten en hyggelig overraskelse – Tassen blei “sjekka” opp!

Da vesle Trulte på 11 år kom kjørende i bobilen sin, satte ho i å bære seg på lundehundvis, da ho fikk øye på Tassen!

Eierne måtte bare stoppe, og la hundene hilse på hverandre. Det ante meg;

lundehundfolk er akkurat like koselige som lapphundfolk.

Men vi kunne dessverre ikke bli med dem tilbake til Stavanger, for vi skulle til Torpomoen på hundetrening

ps. ta en titt på denne linken og se hva den vesle Lundehunden er god for http://www.nrk.no/nordnytt/1.11099894

Søndag fant vi en X  på Nes-kartet; Nysetri.

Nå venter to arbeidsdager på meg. Men plutselig er det søndag igjen…

GOD HELG

Jeg senka kamera bittelitt, for å få med de røde orientvalmuene mine

Foran dem står en hosta, og rett bak står en Kjærlighetsurt, eller Løpstikke som den vel egentlig heter. Morelltreet lever bare på den ene sida, den sida som skygger for sjasminen som nå blomstrer og dufter noe aldeles vidunderlig til kvelds…

Lettskya, og 20 varmegrader nå klokka 20. Dette var årets siste junidag.

Vi parkerte ved bommen til Smylili, og begynte å gå oppover. Men vi kom ikke langt før vi møtte på sau som ville ha vegen for seg sjøl.

Tassen holdt seg i bakgrunnen, mens Nalle prøvde å smiske seg forbi sauene. Han logra og smilte med hele seg, og søya kom bare nærmere og nærmere. Det endte med at vi gikk i grøfta og ulldottene fikk ha vegen for seg sjøl.

Den bratte kneika opp til snaufjellet var knallhard i dag! Det er rart hvordan formen kan variere fra dag til dag. Men vi kom oss da opp, og gutta tok noen gledesruller

Første stopp var Kvasshøgd. Det blåser alltid oppå her, har jeg inntrykk av. Det ble ihvertfall ikke til at jeg tok fram verken kaffe eller kvikklunsj her denne gangen heller.

Vi gikk nedover igjen, og fant ut at vi ville ta stien opp til Trommenatten. Det er så vått i fjellet, men noen har heldigvis lagt ut plank på de værste plassene…

Vi kom oss opp på Trommenatten – men det blåste selvfølgelig like mye her oppe…

Nalle tok seg en liten pust i bakken

- mens Tassen beundra utsikten.

Vi fulgte delvis en annen sti heimover. Det er så oversiktelig her, at det er umulig å gå seg bort, men det er mange myrer og småvann som kan være vriene å komme seg over. Men det gikk greit!

Gutta Boys liker å ha oversikt!

Rundturen er nesten over. Tassen ser ned mot Fekjan…

Mens bikkjene kvilte, koste jeg meg med kaffe og niste heime på verandaen.

Alle tre var enige om at det hadde vært en fin dag…

Juni 2013 er dermed definitivt over. Nå kommer sommer’n

Gry hadde ferie, men jeg hadde bare en dag jeg kunne ta meg fri denne uka. Det var idag, onsdag. Så selv om verken Yr eller Storm var særlig optimistiske, var vi fulle av godt humør og pågangsmot da vi møttes i Hemsedal. Vi hadde en plan for dagen.

Vi kjørte oppover mot Torsetstølane, slik som vi hadde lest i turistbrosjyra. På parkeringsplassen i enden av vegen var det god plass, bare en bil sto der fra før, og så kom det en nederlandsk familie mens vi gjorde oss klare til å gå. Men det skulle ikke bli køgåing her idag, anna enn den køen vi lagde sjøl…

Først gikk Tassen, så Nalle, deretter meg med Tjorven og Milli hakk i hæl, og bakerst gikk Gry. Denne rekkefølga fungerte utmerket, helt til vi hadde første stopp i ei snøfonn..

Gammel kjærlighet ruster ikke

og Nalle blei så innmari elskovsjuk etter at Milli tok seg ett snøbad…

Heretter måtte Nalle gå bakerst.

Tassen vimsa lett på fot,  han var bare lykkelig, og ante fred og ingen fare…

- helt til Gry gikk oppi Kjerringkjeften, og fikk seg ett sjokk!

Ho blei virkelig stiv av skrekk noen sekunder og måtte klamre seg inntil fjellveggen, før de snudde og gikk besluttsomt nedover den veien som de kom…

Nalle skjønte ikke noe, og ville helst gå etter dem for å “passe på”…

Tassen og jeg blei veldig nysgjerrige og lurte på hva i all verden de hadde sett?!?

WOW! Det var ikke fritt for at jeg blei ganske så skjelven!

Ett spektakulært syn, rett ut iIntet, liksom. Fantastisk utsikt, om enn noe kortvarig

Det føltes helt ok å ha “fast” fjell under beina, så vi tusla etter dem…

Og Gry var i strålende humør igjen

Vi fortsatte rundt vatnet -

- og kryssa over over Hydnefossen! Ikke til å tru, men det var fullt mulig.

Hydnefossen, eller Brudesløret er den høgeste fossen i Buskerud, med ett fritt fall på 155m

Det regna ganske tett etterhvert, men det var fint å gå.

Kan man si at det er “vakkert å gå” ?? For det var det det var…

Og det var mye brattere bakker ned, enn vi trudde da vi gikk opp…

Hundene fikk god trening i å “gå bak” – og de var flinke!

Tilslutt var vi nede ved bilene igjen. Da hadde vi fabla om mat ei stund. Baguettene lå fortsatt i sekken, det frista mer med kinamat i Hemsedal. Og kinamat blei det

Da vi kom ned i dalen, var Veslehødn og Kjerringkjeften borte i tåkehavet.

Takk for enda en fantastisk uforglemmelig tur med dere - kjære Gry, Milli og Tjorven!

LOVE YOU!

Hemsedal har mange flott fjell, og mange, mange fine tur-muligheter. Ta en titt i denne brosjyra,  velg og vrak…

Ps. Vi gikk mot Veslehødn denne gang og ifølge Endomondoen gikk vi 6,77 km på litt over tre timer

Etter ti timer på reisefot idag , var det ubeskrivelig godt å komme heim til utsikten min!

Bildet er tatt kl 22. Vi ble sittende ute ei stund etter at jeg kom heim. Det duftet deilig av sjasmin, og temperaturen var akkurat passe. Det blåste litt, trærne nedpå vollen bruste med bladene sine, og blomsterenga bølga seg behagelig i vinden.

Og mye mygg hører jo sommeren til, så da så…

Dette blir ett skikkelig langt innlegg om en skikkelig fin langhelg i Trondheim. I følge Googlemaps skal turen fra Bromma til Trondheim, ta bare 6,5 time på sommerstid – men jeg presterer å bruke 10-11 timer hver veg…

1.stopp på fredag, var på Gol for å levere Nalle hos mitt tiltrodde søskenbarn.

Deretter gikk det radig noen timer - like til Valdresflya. (Nei, det stemmer ikke helt… Vi hadde hatt en stopp på Golingsfjellet, for å handle litt mat og drikke, men det er ikke verdt å ta bilder av det “fjellet”).

Valdresflya er noe heeelt annet!

Da måtte vi bare parkere bilen, og gå inn til ei setergrend i nærheten av Bessheim.

Denne fjellstrekningen har ufattelig mange perler…

Ferden fortsatte ned til Vågå, og der tok jeg av hovedveien og fortsatte på en “snarveg” mot Lesja (og Dombås), som het Slådalsvegen.

Jommen sa jeg snarveg…

Det var så flott over her, at jeg måtte stoppe bilen gang på gang.

Dessuten møtte vi på både sau og kyr, og de har alltid gooood tid

Ganske utrolig, men jeg tok verken bilder eller pause over Dovrefjell!  Fine Oppdal blei passert uten stopp, og da vi nærma oss Trondheim var det regn og sol om hverandre, typisk trøndervær, og klokka begynte å bli veldig, veldig mange…

22.30 nådde vi resepsjonen på Øysand Camping, da var Årsmøtet i Lundehundklubben ferdig forlengst… Vi fikk nøkkel til hytta og flytta inn med pykk og pakk. Deretter bar det ut på en liten snusetur…

Den første vi møtte, var Polly - Tassens mamma!

Vi la ut på vandring langs den lange stranda, selv om Polly ikke syns det var så stor stas med snørrvalpen sin lengre. Men vi tobeinte hadde mye å snakke om, og sommerkvelden blei til natt før vi kom oss i seng.

Dagen derpå var det Lundehund Spesialen!

På en eller annen måte, hadde jeg greid å melde på Tassen til feil utstilling…men vi gleda oss så veldig til å treffe slekt og venner her i Trondheim, derfor dro vi likevel. Og den lange reisa var så absolutt verdt turen.

Det var påmeldt over 70 lundehunder, og det var en fryd å oppleve så mange flotte hunder. Og ikke minst folk. Lundehundfolk er like trivelige som lapphundfolk.

(en annen ting som slo meg…her var det nesten ikke ett bjeff å høre… )

Men skrekk og gru, lundisene må opp og stå på bordet! Det var ingen sak for Frost, da.

Her møter Tassen slekta!

Her er moder’n  og tante og onkler.

Her under er Tassen og halvbroren Frost, igang med å sjekke opp ei norrbottenspets-Dame. Frost er den som går rett på sak, han er eldst og allerede Champion, må vite.

Og her møter han lillesøstera si! Ho var så fin, og hadde gjort det kjempebra i ringen.

Og så møtte vi ei vakker dame fra Kristiansand. Tassen blei heeeelt betatt.

Jeg husker ikke navn på verken folk eller hunder,  jeg skravla med så mange denne dagen! Disse fra Kristiansand, gjorde ett veldig godt inntrykk på oss. De var liksom søstre, disse to, beagle’n og lundis’n, og de tok livet helt med ro, slik som jeg tror at alle sørlendinger gjør om sommer’n... Til hverdags trente de endel blodspor i Marnardals dype skoger. (Hører du, Marianne??)

Vi møtte to andre tisper også, som har imponert veldig mange allerede. Foruten å være godt premierte, så er de TV-stjerner, nemlig. Det er disse to som er med og sanker egg på Tromsø Lufthavn – og redder liv til både fly og folk, nemlig!

Da utstillingene var ferdig, og uendelig mange sløyfer og godord var delt ut, da trengte Tassen en liten lundeblund. Det skulle være festmiddag om kvelden, men den valgte vi å stå over. Istedet fikk vi passe Cindy!

Først gikk vi tur på stranda, og Tassen gjorde seg såååå interessant ved å “fange” blåskjell og andre rare ting som man ikke finner i Hallingdal.

De vandret side om side utover de flate, enorme åkrene, slike har vi heller ikke i dal’n.

Etter denne rundturen, vendte vi snutene tilbake til Øysand. Og utrolig men sant. Der var det i mellomtida kommet nye camping-gjester – som vi kjente, men aldri hadde møtt…

Cindy ble bittelitt sjalu, for Tassen sjekka jo sporenstreks opp Maja!

Lurer på hva han hvisker i øret… Kanskje de avtalte ett nytt møte, Grethe?

Det var Cindy som blei med hjem til hytte nr 6 likevel, da. Det var liv og røre i “gata” vår, selv om det var langt på kveld. I hytta rett overfor oss, bodde det noen svensker med to finske lapphunder – men likevel – det var ikke ett bjeff å høre!!!

Det krydde av hunder her, det var jo en stooor NKK-utstilling i Trondheim denne helga, så alle hytter og hus var fulle. Kan tro det var spennende for to lundiser fra Hallingdal!

De så ut til å storkose seg…

Og Tassen måtte bæres i seng rundt midnatt

Vi sov som stein til klokka var nesten ni på søndag! Jeg hadde bestemt meg for å droppe NKKutstillingen, og hadde egentlig tenkt å dra herfra brenntidlig…

Vi kom oss avgårde klokka 10, ikke sååååå værst til å være oss, og første stopp blei i Drivdalen ett sted, for jeg måtte finne ut hva Vårstigen var. Vårstigen er en gammel kongeveg, men den hadde vi ikke tid til å gå. Denne gang.

Neste stopp; Hjerkinn Stasjon. En flott bygning! Her omkring var det flere ting jeg kunne tenkt meg å besøkt, bla. fjellmuseumet, eller - tenk å få dra på moskus-safari!!  - men vi hadde ikke tid idag…

Det blåste ganske hardt, men det blei veldig varmt i min gamle bil.  Likevel ville jeg kjøre Slådalsveien tilbake, selv om det blei noen mil ekstra.

Tassen klagde ikke. Han spratt ut av bilen når vi stoppa, og han hoppa inn igjen, like glad og fornøyd, hver gang vi skulle kjøre videre.

Men det hadde vel ikke gjort noe om sauene hadde spist opp bilen vår, og vi måtte bli her.

Denne fjellvegen ender altså opp i Vågå, og jeg måtte stoppe og ta ett bilde av den grønne Lågen før vi kjørte opp mot Valdresflya igjen.

Vi passerte avkjøringen til Brimiland, og tok ny pause ved vakre Lemonsjøen!

Etter å ha spist middag på Lemon-Kroa, fortsatte ferden opp til “Paradis”.

Riksveg 51, mine damer og herrer.

VALDRESFLYE 1389 moh

Her hvor skyene ser ut som små UFO’er fra Verdensrommet

Da vi kom til Beitostølen, svingte vi av hovedvegen, og fortsatte på Slettefjellvegen.

Ikke en sjel å se, bare en stor, stor, blå himmel. Og enda en UFO…

- og en fantastisk utsikt inn mot ville, vakre Jotunheimen.

Vi måtte selvfølgelig gå opp på toppen, 1315 moh, (vi gikk ikke langt fra bilen, altså) men herfra er det fri utsikt i alle himmelretninger. Ett ganske merkelig slett fjell…

Her ser vi ned på Vangsmjøsa. Jeg skulle hatt en fridag til…

Vi kjørte innom Høre stavkirke. Den var selvfølgelig stengt, men fin å se på. Neste gang skal jeg komme i åpningstida. Vi stoppa ved Lomen Stavkirke også, men da orka jeg ikke å gå ut av bilen. Jeg hadde brått fått nok. Og ville hjem.

Jeg som fortsatt er av den formening at religion er årsaken til det meste av verdens elendighet, føler en dragning mot disse gamle byggverkene. Valdres har mange stavkirker. Og jeg må ta turen tilbake.

Men du og du så godt det var å komme heim!

Det syntes disse to også, som rett og slett sovna mens de venta på kveldsmat

Jeg tror jeg veit hvor jeg skal dra på ferie i slutten av august…

HA EN FORTSATT GOD SOMMER!

Onsdag var “fridag”.

Det var på høy tid med angoraklipp igjen, og siden jeg fortsatt bruker minimum to timer pr. kanin – kan onsdagen knapt kalles fridag…

Ludde liker seg ikke når han begynner å bli “langhåra”. Han spiser lite, og sitter mest i ro. Derfor ble det til at han vart førstemann ut denne gangen, ei uke eller to før tida.

Etterpå er han så fornøyd! Han hopper og spretter, og pynter seg så godt han kan….(jeg er fremdeles ingen god frisør…) Matlysta er på topp igjen. Ludde skulle nok ønske han var en slik hund som Tassen, tror jeg…

Så var det damenes tur. Kira Angolina hadde nappa av seg det meste av ulla, mulig ho har hatt innbilt svangerskap eller noe. Ho har alltid hatt så tjukk og fin ull. Ho hadde nesten ikke tid til å sitte stille mens jeg klipte heller, så sveisen blei så som så. Tassen sjekka at øreduskene satt skikkelig fast, og det gjorde de. Da var de fornøyde begge raringene.

Jessy Anina var sist ut. Dronninga satt i buret og trampa hardt gjentatte ganger til meg, da jeg skulle ha tak i henne…

Men når ho sitter i fanget, er ho snill som ett lam. Ulla var lang og fantastisk fin. Ho fikk så absolutt den fineste sveisen av de tre. Og ho fikk både en og to nusser av Tassen

Deilig å være ferdig med de tre for denne gang! Ullf og Buster må vente noen uker.

Torsdag var også fridag, selv om “pliktene” kalte denne dagen også. Jeg var ikke hos mamma forrige uke, så da jeg ringte og spurte om ho ville ut på tur, var ho mer enn klar. Ho er 84 år, og forholdsvis sprek – liten og lett som ho er. Minner fra gamle dager sitter som støpt, og historiene kommer som perler på ei snor. Den ene fortellingen fungerer som startskuddet for den neste. Fra det sekund ferden begynte i Flå, til vi tok ei kaffepause øverst i Hedalen, hadde ikke munnen stått stille ett sekund, tror jeg.

Disse to er bestevenner. Mamma syns Nalle blir større og større for hver gang ho ser ham, men det kan ho muligens takke seg sjøl for..?

Vi tok en guida tur inn i Hedalen stavkirke denne gangen. Denne kirka har ei veldig spesiell historie, og jeg anbefaler alle som kan, å ta seg en tur innom, eller les her - eller HER!

Mamma kan ikke helt forstå hva det står på den gamle gravsteinen…

-og det er noe rart med den utstoppa bamsen også…

Kaffe og vafler på Bautahaugen, og en deilig plass i skyggen 

Nå trudde mamma at vi skulle heim, men vi var bare halvveis. Jeg syns vi måtte kjøre inn til Nevlingen, til hjertet av Vassfaret, når vi først var på disse kanter.

Nalle og Tassen tar seg ett “bad” i Nevlingen!

Det var ikke så ille varmt å kjøre denne dagen. Farten må tilpasses vegen, og vi kunne kjøre med vindua nedrulla. Jeg trøsta Nalle og sa at om vi hadde holdt oss heime pga varmen, hadde han bare liggi rett ut og pesa helt til kvelden kom…

Nå fikk vi iallefall oppleve noe likevel!

-og han fikk lukte på den knallrøde Vassfar-ørreten, som en stolt fisker viste fram

(mamma mente han kunne gitt Nalle fisken…)

Da vi kjørte tilbake, tok jeg dette bildet av tømmerstua som settes opp på Skrukkefylla. Det var satt opp en stall også. Det har skjedd store forandringer siden sist jeg var her, på dette stedet som jeg trodde var freda.

Ett par tv-program ble spilt inn på Bjørke, og vist på nrk i vår. Ett fint, historisk sted!

Vi stoppa ved Aurdalsfjorden, og satte oss ned med niste og det som var igjen på termosen. Myggen beit, men idyllen råder likevel. Og jeg kikka opp mot Storekrak, for der oppe ett sted ligger Vassfarets største, kjente bjørnehi. Der skulle jeg ha vært. Men da vil jeg ikke ha med mamma’n min!

Fangstbua ved fjorden, vitner om ett rikt dyreliv – og god fantasi.

Nalle og Tassen tok ett “bad” i Aurdalsfjorden også

Jeg tok en sving oppom Aurdalsetrene på hjemvegen. Her hadde sauene lagt seg tett inntil skigarden, men grinda var stengt og de var overlatt til seg sjøl. Det er ingen som sitter på setrene og passer på lengre, selv om’n bamsefar rusler omkring…

Den siste delen av turen, gikk gjennom Vidalen. Der var vegen nesten uframkommelig, men vi betalte som seg hør og bør i alle bommene vi passerte denne dagen. Totalt kom det på 190,- og heldigvis henger bilen fortsatt sammen.

Rundturen blei på nesten 20 mil, og sjøl om det var godt å komme heim – hadde det vært en artig tur. Vi gikk oss en runde i Bergheimkroken nærmere midnatt - da temperatuen tilsa slik aktivitet - og såg etter at alt var iorden i grenda vår. Og det var det.

GOD HELG!

Jeg løp ut og fanga lyset da sola brøt igjennom skyene kun ett øyeblikk i kveld…

Gubben kommenterte tørt, etter innlegget fra forrige helg, at jeg tydeligvis ikke hadde mye til overs for Golsfjellet.

Lørdag ville jeg prøve å gjøre noe med det.

Jeg var ferdig på jobb halv fem, og deretter bar det opp på Golingsfjellet.  Jeg har jo skimta noen fjell i det fjerne, når jeg har kjørt rv 51 fra Gol til Leira.

Klokka var nesten 17.30 innen jeg fikk parkert bilen, og vi kunne begynne på den blåmerka stien mot Nystølvarden.

Det hadde vært en kokvarm dag, og Nalle tok mange gledesruller underveis.

Stien var godt merka, og det føltes som om vi svevde innover.

Vi nådde toppen uten å se en eneste sjel.

Det blåser alltid friskt på toppene 1296 moh…

- så der ville vi ikke oppholde oss for lenge…

“hvem er det som tramper på mi bru??”

Stien var godt tilrettelagt.  Helt ypperlig for meg som gikk her i joggesko.

Jeg ble mektig imponert, jeg! Det var fantastisk utsikt i alle retninger. Vi koste oss.

kl. 20.30 var ringen slutta.

Jeg innbiller meg dessuten at denne turen er pensum for alle skole-elever i Gol…?

Gry, her er jeg sikker på at du vil like deg også godt skilta og godt merka…

Neste gang jeg har anledning, skal jeg ta en tur fra Storefjell, har jeg tenkt.

Over til dagens tur!

Den var litt mere spennende allerede fra start, det er ikke til å komme fra

Ei enslig ørn seilte over oss, da vi kom til Siggeset. Ett facinerende syn, selv om bildet ble uklart… Målet for dagen var å finne Lakastigen ned til Bødalen.

Det viste seg snart at det var bare èn sti å følge herfra, og stien snirkla seg nedover den stupbratte fjellsida. Utrolig å tenke på at her tok de seg fram med husdyr en gang i tida!

Nalle er kjempeflink til å gå bak meg i bratta, takk og pris. Jeg slipper egentlig å be han om det. Han er sju år, og han forstår det bare. Kloke Nalle.

Så vi kom oss trygt ned på “landjorda”, og plutselig lå Bergsbødalen foran oss.

Nalle tok seg en “dukkert” i Bødalsvatnet…

Det var nok flere setre her en gang for lenge siden.

Nå er det bare to. Og sauene fra Liodden har finni seg vel til rette her nede.

Vi slo oss ned på vollen til nabo Inger, og her delte jeg nista med turkameratene mine.

Tassen, den luringen, sprang og gjømte skiva si. Som han alltid gjør.

Så slo vi oss ned i grasset, og lada opp kroppene våre igjen…

Plutselig merka Tassen at noe var i ferd med å skje. Jeg holdt pusten noen sekunder….

Så stakk han for å inspisere gjemmestedet.

Jeg var jo sikker på at Nalle hadde spist opp nista hans - men neida!

Han sprang og gjemte seg bak ryggen min, og vips - så forsvant brødskiva med jord og gras, ned i Tassens egen mage.

Mette og gode la vi ivei oppover igjen. Farvel vakre Bødalen!

I følge kartet, skulle det være enda en sti opp den bratte fjellsida, og vi fulgte den greit ett stykke. Nalle er en god stifinner.

Her går nok verken folk eller dyr så ofte. Vi plundra oss oppover. Fant stien her og der, men fy så ulendt og bratt. Vi kom opp omtrent der jeg tror vi skulle. .

Det blåste ganske kvasst, så mygg og klegg var slettes ingen plage idag. Men det var godt å komme seg over toppen og se nedover mot Rakketjern igjen!

Her er ett utsnitt av kartet som viser omtrent hvor vi gikk

Det blomstrer på idylliske Siggeset.

En annen liten solskinnhistorie, slik på tampen…

Jaco’s nye eier er stadig innom butikken, og det går så bra med dem! Jeg er så glad for at jeg venta så lenge som jeg gjorde, tross alt. Han kunne ikke fått ett bedre hjem, enn hos Bjørg. Nå har han folk og unger rundt seg hele tida, og han er omtrent ikke inne i buret sitt lengre! Ikke rart at han stortrives!

Livet går videre – tralala

Dette skulle vise seg å bli en skikkelig kosedag.

Jeg har ikke ferie enda, men jeg har vanligvis en fridag midt i uka. Kjekt å jobbe 80%! Anina og Angolina fikk kose seg ute, hele denne varme onsdagen. De var tilogmed ute da Tassen og jeg dro til Flå for å hente mamma, men Nalle som syns det var for varmt å kjøre bil – han fikk bli igjen innendørs.

Er det ikke merkelig hvordan ting lager seg til noen ganger. Slik som i dag.

For plutselig passa det bare helt utmerket, at jeg hadde en ledig plass i bilen!

Luna fra Ålesund hadde med seg hele familien på campingtur, og alle de andre hadde lyst til å ta turen innom Vassfaret Bjørnepark. Det hadde selvfølgelig ikke Luna lyst til, for da måtte ho isåfall ligge utenfor parken og vente på dem der…

Akkurat da de ankom Bjørneparken, var vi ferdige med å vanne på kirkegården, så vi svingte oppom parken, henta Luna, putta henne inn i buret til Nalle, og deretter kjørte vi hjem til Bergheim. Vi hadde ikke sett Luna siden Biriutstillinga for mange år (tre?) siden – men det virker da sannelig som om Nalle kjenner henne igjen med en gang.

snurr film…

TRE BRUNE MED KRØLL PÅ HALEN.

Disse fartsfylte bildene ble ikke helt klare…

...men etterhvert som tempoet dabbet…

…ble det mulig å få noen klare bilder av dem

Det var veldig varmt når sola var framme, men Nalle rusla trofast hakk i hæl…

Tassen var litt lettere i steget, og syns dette var innmari stas!

Slik en skjønnhet, må man altså helt til Ålesund for å finne!

Snille, gode, vakre Luna, Fairdogs Ögonsten, skal etter planen parres neste løpetid – så alle finsk lapphund-interesserte - følge med!

Vi gikk en liten runde i Bergheim-kroken

Jammen greide gamle-mor å holde styr på alle tre

Etterpå var alle såååå slitne!

Etter noen timer, dukket Lunas familie opp, og Luna var selvfølgelig glad for å se dem igjen. Vi ble sittende ute, mens skravla gikk, sola forsvant og myggen beit…

Så var de borte.

Jeg kjørte mamma ned til Flå igjen, før jeg gikk en liten tur med Nalle og Tassen. Jeg behøvde ikke å gå noen lang tur i kveld.

Gutta Boys er/var i Drømmeland.

Det har vært forferdelig varmt idag, over 30 varmegrader. Må virkelig si jeg beundrer damene som holdt ut på Zoo 1’s stand ute i gata idag. Jeg var heldig som fikk jobbe inne nå under Goldagan.

Jeg takler ikke slik varme.

Vi kom oss heim så fort vi kunne, spiste litt, og deretter lå vi rett ut alle tre.

Først utpå kveld begynte vi å livne til…

Da klokka nærma seg 22, lå altså linselusene i multemyra og vrei seg…

Rein og klar og god fjell-luft

Bølgeskvulp i friskt og kaldt fjellvatn

Så blei vi omsider oss sjøl igjen…

…før vi sakte rusla heimover

Det er 25 grader inne og 20 ute, nå når klokka er nesten 2

Jeg tror jeg har en plan for morgendagen…

Bildet ble tatt med en gang jeg kom heim ikveld. Klokka var 20.40, sola var akkurat gått ned, det var vindstille, og gradestokken ute viste 30 grader…

Det tok lang tid før vi sovna i går kveld, det var så skrekkelig varmt.

Det tok minst like lang tid før vi våkna idag, og da var det blitt varmt igjen!!!

Jeg tror ikke Tassen var skikkelig våken før han sto med alle fire beina uti ett fjellvatn idag.

Deretter gikk vi fra topp til topp, varde til varde…

Denne store varden sto nesten rett ovenfor Imlan.

Denna lå midt mellom den -

- og Ørnenatten.

Vi gikk ca 1,5 mil, men tok det veldig med ro, og bare koste oss.

Her oppe var det akkurat passe varmt og vi hadde hele dagen å ta av

Gutta samarbeida om å holde sauene på avstand,

de var enige om at vann er til for å drikkes,

og at utsikt er fint

En siste stopp og “tenkepause”. Nista blei spist opp, og termosen tømt.

Så kom natta, før jeg orka å skrive ferdig innlegget…

I dag sto vi opp før klokka ringte, og kom oss avgårde til Gol i god tid. Vi hadde så god tid, at jeg rakk innom Skredegård Foto før jobb. Jeg henta det nye batteriet til Speilrefleksen, og…. jeg kjøpte meg ett snertent lite digitalkamera!

Det er så tungvindt å gå med ryggsekk, ei bikkje i hver hånd, og ett digert kamera dinglende på brystet. Derfor har ofte mobilkameraet blitt brukt på tur, men det har jo sine begrensinger. Feriepenger er til for å brukes, og kameraet var faktisk ikke så dyrt!

Dermed kunne jeg legge ved bildebevis på date’n vi hadde med to skjønne lappedamer fra Bergen. Eierne kom innom butikken idag, og de var like nysgjerrige på å møte Nalle, som jeg var på å møte dem. Slik er det nå engang når lapphundfolk møter “en av sine egne”.

I skrivende stund står det heeeelt stille, jeg husker ikke ett eneste navn. Jeg skylder på varmen, men håper å kunne rette det opp imorgen…

Det var nok noen helt andre enn meg, Nalle og Tassen kunne tenkt seg å gå fullmåneskinnstur med nå i kveld…

Dere kan tru det var stas på onsdag – da Tassen fikk besøk av sjølvaste Doffen!

Doffen fra det flate Østfold, skulle bli med på tur til fjells. De hadde invitert med seg Holli fra Vikersund, men Doffen måtte sjekke henne grundig foran og bak på ett stoppested på Sysle først… I tilfelle ho hadde altfor lyst til å bli med gutta på tur, liksom.

De var nå passe innbilske, disse lundegutta - tenkte nok Holli 

Vi la merke til at Doffen halta litt på den ene bakfoten, så den blei teipa med Gaffa-tape etter alle kunstens regler. Deretter fylte vi opp en bil, og kjørte til Siggeset. Det var litt bedre temperatur i høyden, heldigvis. Spesielt oppå steiner…og der vanka det i tillegg godbiter fra Elin!

Vi blei litt betenkte, da vi la merke til at Doffen halta mer og mer på bakbeina. Men halen gikk som en propell, så vi fortsatte rolig opp mot toppen.

Alle mann på toppen!

Nalle fant seg en plass i skyggen

- mens Tassen og Holli trava omkring og beundra utsikten (og nista til Elin)

Doffen blei stivere og stivere i bakbeina. Da han attpåtil fikk problemer med balansen, konstruerte Petter en provisorisk bæremeis, og slik blei Doffen frakta ned fra Jordesmyrnatten.

Tassen og Holli fikk springe lause her oppe ei lita stund, hvor det var så oversiktelig. Dette var lundiser i sitt rette element!

Tassen fant seg ett gjørmehull, og syns han såg veldig cool ut med lange, fine støvler…

Men, det var ikke så veldig lystig stemning da vi gikk ned igjen.

Kari og Gefjun ankom Bergheim omtrent samtidig med oss. Vi spiste småmat og lefsekling, men det ble liksom ikke ett festmåltid. Doffen var betydelig verre. Ryggen spente seg, musklene dirra, og den vesle kroppen sto etterhvert i ei bue. Han logra tappert, og prøvde å være med på leiken, men han greide det ikke.

Heldigvis kjente Elin til folka på Hønefoss dyreklinikk, og visste at de hadde kunnskap om lundehund. Ho ringte nedover, og fikk beskjed om å komme med en eneste gang.

Så reiste de, gutta våre. Med Elin og Holli som vegvisere. Kari og jeg satt igjen, kjempebekymra og hjelpesløse.

Petter kom tilbake seint på kveld, uten Doffen – og uten at noen forsto hva som feilte gutten.  Tidlig morgenen etter dro Petter nedover til Hønefoss igjen, til en ny dag med prøver av alle slag, fortvilelse og spenning.

Jeg gikk omkring helt apatisk. Tankene var selvfølgelig hos Doffen. Den fineste og tøffeste lundehunden jeg har sett. Han fikk dessverre konstantert IL i vår, men ved hjelp av diett og medisiner, var han allerede så og si symptomfri.

Jeg tok med hundene på en fjelltur til kvelds. De trengte litt avkobling de også.

Vi fulgte vegen inn til Brynhildstjern og tok deretter en sti til fjells. Og opp til en varde. Sola blei borte bak mørke skyer, og mobilen var uten dekning, så jeg ble vel egentlig bare mere rastløs av hele turen…

Da vi snudde, kom sola tilbake, og en gledelig melding fra Petter tikka inn. Gledelig i den forstand at Doffen fortsatt levde, og at han skulle til Norges Veterinærhøyskole, og de beste av de beste eksperter skulle sjekke ham enda bedre…

Spesialistene fant ut at Doffen måtte være den friskeste av alle verdens lundehunder. Alikevel var han i ferd med å dø.

For å gjøre en lang og frustrerende historie kort, og takket være en klok lundehundoppdretter, som fryktet at det kunne kanskje ha noe med behandlingen av IL å gjøre, ble spesialistene satt på rett spor. Det viste seg nemlig til slutt at Doffen hadde fått type overdose/allergireaksjon på behandlingen med medisinen Flagyl. 8 timer etter at det var oppdaget og medisinen stoppet, fikk Doffen komme hjem - etter tre dagers mareritt!

Lundegutten bekymrer seg nå mere for den møllspiste pelsen, enn for visa-kortet - så alt tyder på at dette går den rette vegen!

VI ØNSKER DEG FORTSATT GOD BEDRING, DOFFEN – OG VELKOMMEN TILBAKE !

 ENDELIG KOM REGNET!

Tenk at man skal si det…

Men nå har det varmt - altfor varmt altfor lenge, det var knusktørt i skog og mark. Det var flere skogbranner denne helga, pga lynnedslag. Noen løvtrær har blitt gule allerede.

Jeg må nesten legge inn ett bilde av det brunsvidde tunet…

Det begynte med ei melding fra Linn; “Hei! Skal du og gutta på tur i Hallingdalsområdet i morgen? Lyst på turselskap?”  Selvfølgelig hadde jeg det! Så sendte jeg melding til Mona & Tuuli, som alltid har lyst på en tur.  Men Tuuli hadde ødelagt ei klo – og Mona var ikke helt i form ho heller dessverre. Seint på kvelden “titta” jeg innom FB, og oppdaga at Marianne ferierte på Geilo, og så foreslo jeg for henne at ho og familien møtte opp på Bromma kl 10.30 dagen derpå…

CARPE DIEM

Det var så koselig å se dem igjen!

Vi kjørte opp til Imlan, og målet var Hallingnatten

Vi tok lange, gode pauser. Gutta fiska -

mens Hedda og Embla bada

Hedda tok veldig gjerne spa-behandling også, ho da…

Nathalie og Tassen blei bestevenner på turen, og Nalle og jeg…herregud, se på “de saliges” uttrykk… Husker ikke hva vi tenkte på, men vi ligner hverandre, Nalle & jeg.

Vi nådde Nes kommunes høgeste topp – Hallingnatten. Det krydde av folk her idag, så vi fikk ei jente til å ta bilde av hele gjengen

(Nina, varden står fortsatt på 1314 moh. og venter på deg!)

Som sagt - gode, lange pauser der alle fikk sitt. Noen fikk tilogmed smake de nydelige roastbiff-baguettene fra Bromma…

Marnardal-gjengen grilla pølser, for fisk blei det ikke

Lapphund Mira var så innmari “på tjukka”, og ville helst ligge for seg sjøl. Iallefall langt unna den innbildske Nalle…

Islender Embla og Tassen kom veldig godt overens.

Tassen kommer egentlig veldig godt overens med alle, han

Han er en liten sjarmør, den godeste lundegutt’n! Bartefrøkna blei sjarmert …

- men Hedda liker nok Nalle aller, aller best - når ho får velge sjøl…

Det var langt på dag, innen denne lystige gjengen kom seg ned til bilene igjen!

Jeg tror både folk og dyr koste seg denne lørdagen.

Plutselig ses vi igjen – en annen vakker dag!

Søndag den 29.juli 2013 var MOT NORMAL.

Dvs - det var en levelig temperatur i dalen, da det rett og slett føltes aller best å sløve hjemme - uten å gjøre en eneste fornuftig ting, eller å “flykte” til fjells!!!

Nalle og Tassen var til tider litt trollete – men jeg tror jeg elsker dem likevel…

En solrik dag så langt, men holder været???

… jeg veit ikke hva jeg skal finne på i dag…

Denne fine drikkeposten oppdaga vi i Gol sentrum forrige uke. Og den kom virkelig til nytte på mandag, da vi var ferdige på jobb.

For da møtte vi Nelli Nieidas og Rajio –  de to lapske vallhundene til Anne Kari

Tre relativt sjeldne hunder vakte oppsikt da de vandret gjennom sentrum denne mandags ettermiddagen. Dette var god trening for liten og stor!

Men de aller minste, ville jo helst bare leike…

Nellie på 5mnd og Tassen på 8,5 mnd, hadde det innmari moro – til Rajios frustrasjon..

Men han syns det var veldig kjekt å trene, og vise seg fram litt. En flott fyr!

Alle tre hadde faktisk NonStops sporsele på seg! Den liker jeg veldig godt

Tirsdag var vi på jobb sammen med Kira.

Onsdag hadde vi fri. Da gikk vi tur oppi bakkan og så på utsikten, sammen med Inger.

Og så måtte vi jo inspisere bru-arbeidene…

Den stakkars Bruarbeider-mannen har visst sett litt av hvert – ser det ut til

Torsdag dro vi like til Oslo!

Tassen syns det var spennende med all trafikken, men jeg syns det var litt for spennende da vi stoppa foran porten i Strømsveien 222 – og gubben påsto vi var framme…

Det var trykkfeil i annonsa. Vi skulle til Strømsveien 226, til Varebilspesialisten – og ikke inn til Hells Angels Bønder i by’n…

Etter nødvendige ærend og en bedre middag på Rustad kafè på Sokna, stoppa vi i Flå hos mamma og co. Stakkars Timo som var blitt kastrert, blei erta litt av Tassen og Pelle…

Til slutt kunne jeg parkere “drømmebilen” heime på Bergheim.

Tassen har fortsatt den gamle senga si, men jeg tror ikke han vil bytte den med den fineste senga i verden…

Gutten har vokst siden slutten av januar….

Så fulgte ett par arbeidsdager igjen, dvs både fredag og lørdag. Tassen var med. Nå som gubben er ferdig (?) med laksefiske for denne gang, får Nalle være heime.

Nalle liker seg best heime i skyggen, han. Og nå har han endelig begynt å slippe pels. De to siste åra har han vært skikkelig nakenhund tidlig i august, så han er litt etter skjema. Tassen gjør iallefall sitt til at børstinga går som en leik…

Da jeg våkna i dag, var himmelen blå og sola hadde skint lenge. Valgets kvaler besto i å være heiagjeng på hundeutstillingen i Nesbyen, eller å reise til fjells.

Det blei ingen av delene.

Etter bilvask og annet håndarbeid – så blei det en liten multetur til kvelds!

Det var vått i myrene etter noen harde regnskurer tidligere på eftan.

Tåkedisen låg sart og fint over tjernet.

Vi fant da litt multe, iallefall nok til én multekrem-dessert…

Å huttemeitu – jeg holdt nesten på å tråkke på den lille frosken…

Det er vel han som er sjølveste Prinsen av Multemyr, tenker jeg.

Jeg lot ham forbli ukyssa, og han var helt sikkert glad til.

HA EI FIN UKE!

Det er alltid godt å komme opp til Rakketjern.

Da er de bratteste bakkene unnagjort, og vannet smaker alltid deilig!

Det er ikke lange stubben videre opp til Jordesmyrnatten, og det er vanligvis godt å komme hit også.

Men i dag syns Tassen det var kjeeedelig…

Og det var litt rart å komme hit i dag.

Neste gang vi skal opp hit, skal Doffen og Holli være med.

Tanken på hvor sjuk Doffen var da han ble bært ned fra fjellet sist gang vi gikk her, gjorde kveldsturen vår litt vemodig. Men heldigvis har Doffen blitt like god som før

Og egentlig er både naturen og turen like fin som før. Den er bare litt forheksa, liksom.

Men denne onsdagen begynte med en helt annen topptur, den!

Fem damer fra Bergheim-kroken tok nemlig turen til Vassfaret Bjørnepark, i anledning den enes 70 års dag!

Vi kom akkurat i tide til å få med oss bjørne-föring kl 11.30. Alle 8 bjørner var sultne, og bjørnepasseren utførte jobben med glans. Mens bamsene fikk epler, fortalte han på en lettfattelig og artig måte om bjørnene i parken, og om bjørner generelt. Utmerket!

Vera kontrollerte at ‘trøllet’ holdt seg under brua noen timer til…

…og så gikk vi hele runden, og koste oss like mye som alle parkens dyr…

Kaffe og vaffel i Berte-stugu hører med, når man er i parken.

TAKK FOR EN TRIVELIG TUR, DAMER!

I kveld skulle jeg klipt en kanin, polert bil, og tatt oppvasken – men jeg fant ei kjempeartig oppskrift i Anne på landets blogg, og greier ikke slutte å hekle…